Siste etappe av bilturen vår gikk til Lille, en av Frankrikes storbyer. Under oppholdet følte jeg at jeg egentlig ble litt småforelska i denne byen, men det blir jeg jo nesten over alt hvor jeg reiser. Jeg var jo tross alt dødsforelska i Paris også, før jeg flyttet hit. Og siden været var helt nydelig i Lille mens vi var der, så var det vel kanskje ikke så rart at jeg ble ekstra sjarmert? Jeg fikk nemlig følelsen av å være på sommerferie, på et helt nytt sted hvor alt var annerledes. Kanskje fordi befolkningen i nord er såpass annerledes fra folk i Paris? Mindre stress og mas, mindre forurensing og bråk, færre irritasjonsmomenter.

Det var deilig å bare være der. Eksistere der. Besøke kaffebarene (blandt annet en kjede som var å finne over alt i Lille, som heter Notting Hill Coffee), gå tur i parkene, titte i hyllene fulle av bøker og blader på bruktmarkedet, nyte sola og se på alle menneskene som nøt et par øl og god mat under parasollene.

I Lille møtte vi også et vennepar av kjæresten min. Vi besøkte leiligheten deres og dro til en koselig liten cocktailbar i gamlebyen og skålte med noen drinker, før jeg og kjæresten min dro videre til en restaurant som spesialiserer seg på en av Nord-Frankrikes lokale tradisjonelle retter “Le Welsh”, som enkelt og greit består av brød marinert i øl, med skinke og sennep og gratineres med én hel, komplett ost. Retten serveres med pommes frites ved siden. Ikke akkurat slankemat nei, men godt var det!

Etter å ha spist en hel ost og alt som ble servert sammen med den, dro vi tilbake til hotellet. Jeg hadde i løpet av dagen pådratt meg skikkelig utslett mellom lårene, som jeg noen ganger får når jeg går med kjole og blir varm, klam og svett utover dagen. Jeg hadde samme dag lest på internett at det var ei eller annen kjendisdame (husker ikke hvem) som visstnok pleide å smøre seg med deodorant mellom beina for å unngå nettopp det utslettet og gnissingen, og dum som jeg var tenkte jeg at dette måtte jeg prøve. Det hørtes jo ut som tidenes mest geniale idé!

Jeg endte opp med kjipe konsekvenser, som at innsiden av begge lårene hovnet opp til dobbelt størrelse, i tillegg til at det gjorde ekstremt vondt. Så kjære du som leser; ikke tro på alt du leser på internett. Selv når kildene virker troverdige, vær skeptisk. Det var ikke jeg. Og det er ikke første gang jeg går fem på heller. Husker jeg bleket tennene med bakepulver en gang for noen år siden, og fikk masse kjeft av tannlegen min, da hun måtte fylle porselen i en av tennene mine som hadde blitt syreskadet tverrs gjennom. Takket være det påfunnet der, har jeg den dag i dag mindre tannkjøtt enn jeg burde hatt.

Etter deodorant-påfunnet, oppholdt jeg meg kanskje en times tid i suiten, hvor jeg satt å syntes synd på meg selv og de hovne lårene mine. Kjæresten min dro meg til slutt ned til hotellets cocktailbar for å spandere en liten trøste-drink, som absolutt ikke var liten i det hele tatt. Vi drakk hver vår enorme cocktail (som dessuten kostet hele 18 euro pr stk) og lyttet til pianisten som spilte fine pianoversjoner av låtene som går på radioen. Jeg elsker pianomusikk, og elsket det kanskje litt for mye etter hvert som jeg drakk. Stakkars alle de andre i baren, som måtte høre på meg synge falskt og prate høylytt om hvor flink “pianomannen” var og hvor mye den og den låta betyr for meg. Huff.

Dagen etter ble det sen hotellfrokost, en liten gåtur i sentrum, mer kaffe og til slutt på tide å dra hjem. Eller, hjem dro vi ikke. Vi tok en svipptur til foreldrene til kjæresten min for å grille i hagen, før vi sent på kvelden dro hjem for å legge oss.

Nå blogger jeg fra en kaffebar i Paris, fordi jeg har fullført min første arbeidsdag som privatlærer i norsk for en nybegynner. Eleven min er ei fransk dame, og jeg lærer bort norsk – på fransk. Utrolig merkelig, men gøy!

Etter noen utrolige fine opplevelser i Belgia, dro vi over grensen til Frankrike igjen, til en by helt oppe i nord. Byen heter Dunkerque og vi dro dit  for å besøke en venn av kjæresten min. Og vet du hva? Menneskene i Nord-Frankrike er virkelig noen av de snilleste menneskene jeg har møtt.

Vi ble først invitert hjem til kjæresten min sin kompis og fruen, for å se det nye huset de hadde kjøpt. Der fikk vi omvisning i huset, og fikk deretter servert rosévin og kake, før vi etter hvert tok turen videre til en bar ved stranda og fikk spandert et par pils av dem.

Deretter spiste vi sammen på en lokal restaurant – hvor kelneren klarte å søle hele ølen min utover bordet, og paret vi var på besøk hos endte opp med å bli ølmarinerte, begge to. Jeg følte meg delvis skyldig. De tok det med et smil, vi tørket opp i fellesskap, og jeg fikk ny øl av kelneren. Ingen sure miner, med andre ord.

Vi skulle videre til Lille (storby i Nord-Frankrike) neste dag, men ble likevel spurt av kompisen til kjæresten min om vi hadde lyst til å komme hjem til dem på besøk igjen før vi dro til Lille. Siden vi ønsket å forlate Dunkerque litt tidlig, foreslo de lunsj-grilling i hagen. Jeg så for meg at det bare kom til å bli oss fire, siden det var såpass kort varsel, men neida. Da vi ankom hadde de rukket å invitere både foreldrene hans, foreldrene hennes, en liten nevø og enda en kompis. Jeg så dessuten også for meg at det ikke kom til å bli stort med variasjon i maten – på såpass kort varsel. Men joda. Her var det både koteletter, pølser, forskjellige salater, poteter, brød og grillspyd. Og det nyttet ikke å være beskjeden, for her var det stadig noen som spurte om jeg ville ha mer mat, mer drikke, solkrem, pute under stolen, servietter, alt mulig. Disse menneskene hadde jeg knapt rukket å bli kjent med, men likevel følte jeg at de behandlet meg som om jeg var en del av familien.

De snakket alle også mye pent om Norge, og at de gjerne kunne tenke seg å besøke hjemlandet mitt – hadde det bare ikke vært så vanvittig dyrt å feriere der. Forståelig. Det er tross alt ikke for ingenting at jeg selv aldri har vært i hverken Midt-Norge eller Nord-Norge.

Etter Dunkerque, kjørte vi videre til Lille. En by jeg har blitt litt småforelska i. Skriver om Lille i neste innlegg!

Ordtaket «gresset er alltid grønnere på den andre siden» har eksistert så lenge jeg kan huske, og sikkert så lenge  foreldrene mine kan huske også. Og den beskriver sånne som meg. De som forlater hjembyen for å se verden, for å tilfredsstille nysgjerrigheten. De selvrealiserende. De drømmende.

I morgen reiser jeg hjem til mamma og stefaren min i Stavanger. Jeg er født og oppvokst i den byen, og flyttet derfra da jeg ble myndig og kunne bestemme selv hvor jeg ville dra. Jeg dro til England og ble der i to år. Da jeg kom tilbake til Norge, flyttet jeg til Oslo. Deretter oppholdt jeg meg i Stavanger over en kortere periode, før jeg flyttet til Bergen, og deretter tilbake til Oslo igjen. Noen år senere havnet jeg i USA, og nå bor jeg i Frankrike. Og jeg har absolutt ingen planer om å flytte tilbake til Stavanger igjen.

Jeg blir like overrasket hver gang jeg møter noen som ikke bor/har bodd i Norge, som faktisk har vært i Stavanger. Det overrasker meg derimot ikke at de da sier at de elsker byen og hadde det utrolig koselig da de var der. Det skjønner jeg utrolig godt. Stavanger er en utrolig koselig by å besøke, og jeg skryter støtt og stadig av hvor bra utelivet i hjembyen min er, og hvor mye jeg elsker å dra på Glad Mat-festivalen hver sommer. Men selv om jeg er glad i byen jeg kommer fra, så har jeg aldri følt meg hjemme der. Jeg har aldri følt at jeg passet inn. Jeg har alltid ønsket å se mer av verden, vært litt mer urban enn «folk flest» i hjembyen, og vært rastløs. Kanskje ikke så rart, med en polsk mor og engelsk stefar med sine utenlandske innflytelser i hjemmet. Også pappa da, før han døde, som alltid reiste rundt til forskjellige land – hver gang han fikk tatt seg fri fra jobb – og ble borte i 2-3 uker i strekk.

Jeg har alltid hatt sansen for det ukjente. Jeg har alltid elsket andre kulturer og ikke minst trender fra andre verdensdeler. Jeg likte å følge metal/poppunk-musikk og mote fra subkulturer med rot fra California, Florida og England og noen år senere fikk jeg en stor interesse for anime/manga og Japan generelt. Deretter la jeg min elsk på fransk kultur og filmer. Og nå? Nå er jeg litt over alt. Jeg er utrolig fascinert av industrielle bydeler rundt omkring i verden, som blir totalrenovert til kule hipsterstrøk. Berlin i Tyskland, for eksempel. Kjempekul by.

En ting har jeg lært fra all flyttingen. Lykkelig kan du bli hvor som helst, så lenge du har mennesker rundt deg å dele den lykken sammen med. Mennesker som støtter deg og stiller opp for deg både når du trenger noen å le sammen med, eller en skulder å gråte på.

Jeg vil fortsatt se mer av verden, jeg er fortsatt nysgjerrig, og jeg jobber fortsatt med å få mine drømmer til å bli oppfylt. Men jeg har ikke glemt hvor jeg kommer fra. Og kanskje for deg, er det nettopp i hjembyen min hvor gresset er grønnest.

Da var det mandag og en ny uke hvor jeg bør gjøre så mye «fornuftig» som mulig, eller i det minste late som at det jeg selv velger å gjøre er aller mest nødvendig å prioritere ovenfor andre ting. Det er en ny uke hvor jeg igjen skal forsøke å lage kjempesunne middager og kutte ut sjokolade, dra på trening, droppe minijobben min og heller søke på fornuftige 9-16 jobber for å glede familien min, ikke handle klær på nett, ikke sitte her å dagdrømme om alle stedene jeg har lyst å besøke i verden. Igår hadde forresten denne bloggen 1 måneds jubileum. Lille tidsfordrivet mitt som også sluker opp masse tid som egentlig burde gått til disse «fornuftige» tingene. Huff. Jeg skifter tema. Jeg vil nemlig fortelle litt om helgen min!

Fredag dro jeg og kjæresten og foreldrene hans til feriehuset deres i et lite sted som heter Criel-sur-Mer i Normandie (nord i Frankrike). Det var meldt regn hele helgen, jeg ventet på at «tante rød» skulle komme på besøk, men likevel ålte jeg meg inn i den litt for trange hvite buksa som jeg hadde kjøpt på nettbutikk samme uka, og satset på at alt skulle gå bra. Fredag endte opp med å bli regnfri, så jeg hadde altså flaks. Mindre flaks hadde jeg derimot med at jeg skulle ta tog til aller siste stasjon nord i Paris, og bli hentet av kjæresten min der borte. Det var mer praktisk for ham å kjøre direkte fra jobb til nord i byen for å deretter fortsette til Normandie, enn å komme hjem først (sør) for å hente meg for å deretter dra videre. Han ble forsinket, og jeg var strandet alene i nord. Nord-Paris er ikke et spesielt kult sted å henge i, om man er hvit, enslig jente. Jeg ringte mamma via Skype, slik at jeg kunne ha noen å prate med mens jeg ventet, for å føle meg tryggere. Jeg følte meg tryggere, men samtidig irritert, da samtaleemnet ene og alene ble jobb, fremtid og «du kan ikke bare reise og ha det gøy hele tiden». Og deretter får jeg kjeft, for å så bli spurt «du virker så oppgitt og nedstemt. Hvorfor det?».

Før vi ankom Normandie, dro vi å spiste helt grei middag på Portugisisk restaurant. Og etter en 2 1/2 times kjøretur var vi endelig fremme og tok kvelden. Lørdag ble en regnfull dag. Vi sto opp tidlig for å dra på markedet for å handle masse ost, spekemat, ferskt brød og diverse andre ting. Mange kjempet om kapp for å komme forbi hverandre med paraplyene sine, mens andre var helt OK med å vandre rundt våte. Jeg puttet det jeg kunne av varer i Marc Jacobs veska mi, og klarte med et uhell å stikke hele fingeren gjennom det ene brødet vi kjøpte, men det var det heldigvis ingen som gadd å bry seg om.

Lørdag ettermiddag dro vi til en gård/cider-bryggeri og kjøpte lokalprodusert og kjempegod cider og avsluttet lørdagen med å spise på en utrolig koselig sjømat-restaurant på kvelden. Jeg spiser ikke sjømat, så jeg ble veldig glad for å se at de hadde to retter som hverken inneholdt fisk eller skalldyr. Og gjett om jeg er lei av å høre «what? you don’t eat fish? but you’re Norwegian!». Til orientering; jeg står ikke på ski heller.

Søndag ble det endelig fint vær, og vi dro til en liten by som heter Eu (uttales «Ø») for å gå tur i parken og handle litt grønnsaker til lunsjen. Byen var liten og søt, og jeg fikk iallefall tatt noen bilder og sett litt nye omgivelser – uten å bli klissvåt. Den hvite buksa har jeg midlertidig permittert, frem til jeg har klart å kvitte meg med de ekle ekstra kiloene som har sneket seg innpå i det siste. Jeg liker muffins, men jeg trenger ikke å se ut som en.

Huset har fire soverom, dette var vårt. Stua er åpen og lys. Kjøkkenet er praktisk (og har bar på andre siden). Omtrent alt er innredet etter maritim stil.

Bildene under er fra cider-bryggeriet. Til venstre ser du tips til hvordan ditt neste juletre kan se ut. Disse ble laget av tomme cider-flasker, men du må gjerne bruke vinflasker. Eller øl, hvis du vil ha et brunt tre. Allergi-vennlig og inspirerende. Til høyre har du eplehagen, hvor fransk cider sin hovedingrediens kommer fra. Epler altså. Ikke sukker, som jo er den dominerende ingrediensen i søta brors cider.

Øverst t.v: salat med foie gras, artisjokk, grillet paprika og med soltørket+cherrytomater. Øverst t.h: Calvados (eplesprit) og sorbet av eple. Nederst t.v: and i marinade av kanel og karamell, med grønnsaker. Nederst t.h: karamelisert pære og kanel-is.

Og til slutt, bilder fra byen Eu («Ø»).

Det blåste en del da…

Håret ble bustete og fælt av all vinden. Prøvde å ordne det litt…

Når håret blåser til alle kanter, er det ikke lett å ta bilder…

Der. Dette funker.

Er det noe jeg liker, så er det menn som virkelig vet å verdsette kjæresten sin. Og det er vel derfor jeg er like forelsket i kjæresten min nå, som da vi møttes for over ett år siden. Han får meg til å føle meg som verdens heldigste – og mest lykkelige – kvinne.

Fra Lørdag til Søndag overnattet vi på Chateau de Montvillargenne i distriktet Picardie i Frankrike. Det er et 4-stjernes hotell og slott, med en moderne gastronomisk restaurant, innendørs svømmebasseng og spa, og en tennisbane som hadde vært gøy å teste ut (selv om jeg er elendig i å spille tennis) om vi hadde hatt mer tid.

Rommet var stort og moderne, og søte kjæresten min hadde sagt ifra til hotellet at de skulle legge en boks med sjokolade til meg på sengen. Det var dette som var den lille overraskelsen han hadde planlagt for denne gang. Det betyr så utrolig mye mer for meg enn du kanskje tror, fordi det var nettopp ved å sende meg en eske med sjokolade i posten hjemme hos foreldrene mine, sammen med et kosedyr og et utrolig fint kort, at han vant hjertet mitt, for over ett år siden.

Og det var dette vi dro for å feire: vår ett-års dag!

Akkurat som helgen før, var vi igjen kjappe med å skifte til badetøy og løpe ned til bassenget. Dessverre ble jeg stående i en evighet å vente på at kjæresten skulle komme seg ut av herregarderoben. Jeg ble særdeles utålmodig og skjønte ikke hva i alle dager som kunne ta så sinnsykt lang tid. Joda, han hadde altså låst nøkkelkortet og reservasjonsdokumentet til spa-behandlingen (som var en time senere) inne i et skap med kodelås, og klarte ikke å få opp døra igjen. Krise!

Siden jeg ikke er mann, var det selfølgelig han som måtte stå der inne å vente, mens jeg måtte løpe ut til resepsjonen – i ført badekåpe og tøfler – og spørre på min fantastisk ukorrekte fransk, etter hjelp i herregarderoben. Jeg tror jeg sa noe som «unnskyld, jeg trenger hjelp. Kjæresten min er i garderoben. Skapet er låst. Det funker ikke» og ble i tillegg delvis overdøvet av høy orkester-musikk fra et pensjonist-ball, som foregikk i ballsalen like ovenfor resepsjonen. Men jeg ble forstått, og skapet ble åpnet.

Etter 45 minutter i bassenget, dro vi til spa-avdelingen. Den var liten og anonym, men musikken og dempet belysning skapte likevel riktig stemning. Vi hadde bestilt par-massasje med oljer, og det var visstnok første gang kjæresten min skulle få spabehandling. Jeg ble ganske overrasket egentlig. Selv hadde jeg en periode hvor jeg dro på spa én gang i måneden, i nesten to år. Men par-massasje det er virkelig en helt annen opplevelse. Det er utrolig mye mer koselig å gjøre slikt sammen med noen – selv om man ikke sier et eneste ord til hverandre under selve behandlingen. Bare det å føle den andre personens nærvær er utrolig fint.

Brått var det plutselig kveld og tid for cocktails i baren, mens vi ventet på at det skulle bli tid for middag i hotellets restaurant.

Champagnecocktails (drinken til høyre) er svindyrt i forhold til andre drinker, men fy søren så godt. Og i spesielle anledninger er det lov å unne seg noe ekstra!

Restauranten var av den moderne gastronomiske sorten, hvor både mises en bouche og forrett var forkledd som noe helt annet enn det som ble servert. Jeg liker slike konsepter. Kjæresten min bestilte noe som jeg aldri hadde smakt før, men som franskmenn er kjent verden over, for å spise: froskelår (bildet under – sammen med masse grønnsaker). Jeg måtte jo selfølgelig smake. Det smakte faktisk godt. Som kylling. Akkurat som alligator, da jeg smakte det i USA.

Fire retter og en delt flaske vin senere, dro vi opp på rommet for å legge oss. Da vi skulle låse oss inn, hørte vi naboene ha høylytt sex. Jeg er barnslig og holdt på å le meg ihjel, mens kjæresten min oppførte seg som en fjorten år gammel gutt og sto å lyttet. Hotellets gjester bestod stort sett av kjærestepar og ektepar som var der for å ha en romantisk tid sammen, så da er det jo en selfølge at det foregår voksen-romantikk bak lukkede dører.

Søndag sjekket vi ut av drømmetilværelsen for å returnere tilbake til virkeligheten, som ikke er så ille den heller. Da var det ikke lenger spa, basseng og gourmet-retter, men chille på terrassen (fordi det ble 21 grader og sol!) med lemonade, og pizzakveld med Youtube-videoer på skjermen, hos noen venner av kjæresten.

Jeg lurer virkelig på hva gjengen bak meg driver å ser på, på mobilen til han ene der…

Maten, fra øverst til venstre: Det så ut som kaker og sjokolade, men det var det ikke. Derimot var det foie gras, gjeitost med nøtter og toast med grønnsaker. Øverst til høyre, så ut som tomater, men det var det ikke. Andelever i gelé av hibiscus. Hovedretten (nederst til venstre) var biff, poteter, brød med stekt løk og kryddersmør, grønnsaker og rødvinssaus. Desserten (nederst til høyre) var Paris-Brest revisité, av speculoos kjeks med krem – også av speculoos (kjeks som smaker som Gjende-kjeks), mandariner og mørk sjokolade.

Nå er det endelig Fredag, og tid for å gjøre seg klar til nok en spennende helg. Jeg og kjæresten hadde 1-års kjærestejubileum på Tirsdag, og den skal vi feire imorgen – på slott!

Vi skal først besøke slottet i Chantilly, som er cirka en times kjøretur utenfor Paris. Værgudene er tydeligvis på vår side, for det er nemlig meldt 21 grader og sol hele dagen. Det passer meg perfekt! Etter noen timers omvisning på/rundt slottet i Chantilly, skal vi til et sted like i nærheten, for å overnatte på slott/spahotel Chateau de Montvillargenne. Jeg sa jeg følte meg som en prinsesse forrige helg. Men denne gangen har prinsessen fått seg et slott å bo på i tillegg. Tommel opp!

Siden vi har 1-års jubileum har vi booket romantisk aromaterapi-massasje for to, og kommer nok til å tilbringe en del tid i bassenget enten før eller etter behandlingen. Vi har også reservert middag på hotell-slottets restaurant og det blir nok en del skåling med både champagne og vin der, tenker jeg.

Det er viktig å feire kjærligheten. Og jeg er utrolig heldig som har en kjæreste som er en stor romantiker, selv om han benekter det selv og påstår at han bare er vanlig og som menn flest. Særlig. Jeg skal dedikere et senere innlegg til hvordan vi møttes og hvordan vår kjærlighetshistorie ble til. Det er en ekte søt klisjé-suppe på høyeste nivå. Og alle historier som er så søte at man omtrent får tannverk av å høre om dem – det er de historiene jeg elsker mest.

Kjæresten har visst bestilt et eller annet til rommet til i morgen, og nekter å si hva det er fordi det visstnok er en overraskelse, så nå er jeg kjempenysgjerrig og utrolig spent!

I kveld har vi ikke like glamorøse planer som i morgen, akkurat. Og det passer meg egentlig helt greit, for i kveld skal vi nemlig ut å spise pizza med familien hans. Jeg har lengtet etter pizza i en uke nå, så det skal bli skikkelig digg. Etterpå blir det TV og chill.

Det er utrolig viktig med kontraster og variasjon. Ellers blir jo livet utrolig ensformig.

(bildene under er fra når vi dro til Chateaux de la Loire ifjor og besøkte syv slott på tre dager)