Jeg elsker dyr. Det er ingen tvil om det. Dyrehager, derimot, er noe jeg både elsker og hater – alt etter hvilken dyrehage det er snakk om. Det finnes dem som stuer dyrene inn i små bur for å ha dem på utstilling fra morgen til kveld. Hva som skjer når mørket faller på, er det ingen andre enn de ansatte som vet. Men det finnes også dyrehager som tilrettelegger store arealer og bygger dem om til så naturlige habitat som mulig, for at de konkrete dyreartene skal trives. Dette er dyrehager/organisasjoner som jobber for å opprettholde bestanden av dyreartene, jobber aktivt mot jakt/fangst/trafficking av dem,  og oppfordrer folk til å ta avstand fra enhver bransje som står ansvarlig for at disse dyrene er utrydningstruede. Dyrehager som dette har jeg stor respekt for. Her er det dyrene som står i fokus. Ikke pengene.

ZooParc de Beauval i Loire-distriktet i Frankrike, faller inn i denne kategorien, og det var en herlig opplevelse å være på besøk der. Fugleshowet er kanskje et av mine topp ti opplevelser noensinne. Jeg elsker nemlig ugler, og fikk oppleve dem på nært hold under showet. Nærere kommer man ikke uten å være fugletemmer. Uglene flakset forbi meg, rett over hodet mitt. Det var helt fantastisk!

Så lykkelig har jeg ikke vært siden jeg svømte med rokker og haier ifjor sommer. Det skal tydeligvis ikke mye til for å imponere meg, da jeg omtrent gråter av glede av å være nær rokker og ugler.

Sjøløve-showet var også ganske morsomt. Å få med seg mating av flodhest i det nye bassenget deres, var også en interessant opplevelse – og resulterte i fine bilder av flodhest på nært hold!

I denne dyrehagen kan man fjern-adoptere et dyr, og jeg vurderer faktisk å gjøre det. Nettopp fordi pengene da går til en god sak; til en organisasjon som jobber for å hjelpe dyrene på kloden vår. Jeg har tidligere gitt penger til regnskogsfondet og til organisasjoner som jobber med å ta vare på ulvebestanden i Norge, og til organisasjoner som jobber mot jakt på sibirsk tiger.

Jeg kunne nok gjort mye mer, men det er uansett bedre enn absolutt ingenting.

Engasjerer du deg i noen form for dyrevern?

Uka som gikk, startet med at jeg fikk den triste beskjeden om at min bestefar har gått bort. Etter en lang kamp mot Alzheimer’s får hans sinn endelig hvile i fred. På grunn av en kombinasjon av skyhøye flybillettpriser (blandt annet på grunn av fotball-EM) og streiker i Frankrike og varsel om streik på flyplasser i Norge, så turte jeg ikke å ta sjansen på å reise hjem for å dra i begravelsen. I tillegg skulle begravelsen være kun for de aller nærmeste, og jeg har ikke spesielt god kontakt med familien min på pappa sin side. Etter at pappa døde for to år siden, er det kun tanten min (som også er min fadder) som jeg i det hele tatt har kontakt med, og jeg har egentlig aldri følt at de andre engang liker meg. På grunn av «kontroversiell» livsstil, uten universitetsutdanning (enkelte er bare ikke skolesmarte nok – og jeg er en av dem), uten å ha giftet meg eller fått barn i ung alder, uten hus og bil, uten noe som helst av det som regnes som A4. Jeg passer ikke inn, rett og slett.

Er det noe jeg har følt på i mange sammenhenger, så er det nettopp det å ikke passe inn. Gjennom hele min oppvekst har jeg blitt oppdratt med to kulturer; den norske og den polske. Min mor har alltid tviholdt på sin kultur, både i form av mat, musikk og tradisjoner. Som barn, tilbrakte jeg omtrent hver påske og sommerferie i Polen. Pappa var derimot svært opptatt av at jeg skulle være norsk og ha norske verdier – men også selvsagt være stolt over å være halvt polsk.

Dessverre, å være halvt noe – halvt noe annet, medførte at jeg aldri følte meg som hundre prosent noe som helst. I Norge har jeg alltid følt meg som en utlending, fordi min oppvekst og mine synspunkt på ting er annerledes enn for en helnorsk person. I tillegg har enkelte familiemedlemmer og enkelte av mine medelever fra grunnskolen sett ned på meg fordi jeg har en mamma som kommer fra Polen. Å være polsk ble nemlig assosiert med å være fattig eller å være ute etter pengene til den norske partneren. Hvorfor kunne ikke pappa ha funnet ei norsk dame? Han var jo ikke stygg, slem eller vanskelig å leve sammen med, så hvorfor «måtte» han «hente» ei dame fra Polen?

Her i Paris opplever jeg det litt på samme måte. Kjæresten min er fransk. Jeg er norsk. Vi møttes først og fremst på nett. Enkelte av vennene hans og enkelte familiemedlemmer er ikke spesielt begeistret over vårt forhold. Hvorfor «måtte» han «hente» ei utenlandsk dame når han kunne funnet seg ei fra Frankrike? Hvorfor er det så mange franske menn som «henter» damer fra Skandinavia, USA, Australia, Tyskland og så videre?

Kan ikke mennesker bare akseptere at andre er lykkelige? Spiller det noen rolle om de har en partner fra samme land, naboland eller motsatt side av verden? Spiller det noen rolle om de velger å leve etter det tradisjonelle A4-mønsteret eller om de velger å gjøre noe helt annet med livet sitt?

Hadde jeg ikke følt meg som familiens sorte får, hadde jeg kanskje gjort enda mer for å prøve å komme til Norge, for å gi klemmer og gi mine kondolanser personlig. I stedet sendte jeg blomster og et kort. Og jeg sørger for meg selv. Selv om jeg lever etter et helt annet mønster enn dem, så vil jeg at dem skal vite at vi som er rare, vi som ikke passer inn, vi sørger også.

Men i stedet for å la meg sitte hjemme og være trist hele helgen, tok kjæresten min og foreldrene hans meg med til Blois, i Loire distriktet. Vi besøkte slottet i Blois, spiste god middag, så på lys-show på slottsplassen, og dro til ZooParc de Beauval neste dag, til et av landets beste dyrehager (hvor dyrene har rikelig med plass og fuglene får mer enn nok av anledning til å fly fritt, i stedet for å være isolert i burene dagen lang).

Jeg sørger fortsatt, men jeg er glad for at jeg har mennesker rundt meg som virkelig bryr seg om meg – uansett hvor utradisjonell, kontroversiell og annerledes jeg er.

Gårsdagen ble innholdsrik fra morgen til kveld, og jeg føler definitivt at jeg har gjort det beste ut av situasjonen. Det er helt klart enkelte ting jeg kunne gjort annerledes, hadde jeg bare hatt mer tid til å planlegge. Min kjære ga meg ikke beskjed om at han skulle reise bort i helgen, før Torsdag kveld. Fredag ettermiddag var han reist. Så dermed var det begrenset hva jeg kunne finne på – på såpass kort varsel.

I dag har jeg dessverre mistet litt motivasjon til å finne på spennende ting, da jeg føler jeg har gått tom for idéer. Paris er fortsatt flommet over, og jeg holder meg derfor langt unna elven. Jeg bestemte meg faktisk for å ikke dra til sentrum i det hele tatt i dag, men dro heller til en by i nærområdet, sør for Paris – byen Antony.

Nå sitter jeg på Canadisk kafé i Antony og spiser bringebær-ostekake og drikker kaffe latte servert i noe som ligner et hermetikkglass, samtidig som jeg skriver blogginnlegg og titter på menneskene rundt meg.

Samtidig tekster jeg kjæresten min for å holde ham oppdatert på hva jeg driver med og hvordan jeg føler meg. Jeg har det fint, i den forstand at jeg kan ta den tiden jeg trenger og legge opp dagen etter slik som jeg ønsker. Men samtidig føler jeg meg ensom, og kjenner på følelsen av hjemlengsel. Disse følelsene blir forsterket når jeg er alene med tankene mine.

Frankrike er et komplisert land. Billedskjønt landskap og idyll, verdenskjent gastronomi og motehus, nydelig språk, sjarmerende mennesker, men likevel et komplisert samfunn. Man reiser til Paris med stjerner i øynene. Man reiser hit med en drøm. Etter en stund slår illusjonen sprekker og virkeligheten kommer til syne. Vanskelighetene, barrierene. Det er en kamp man må kjempe. Det er en kamp de aller fleste av oss kjemper når vi flytter til et nytt land. I fremtiden kommer jeg nok til å ha et annet syn på livet her, men for øyeblikket ser jeg landet gjennom øynene til en innvandrer.

Jeg er fortsatt i steg to, grenseland til steg tre, av de fire stegene som expats, eller, utvandrere, går gjennom. La meg forklare stegene.

Steg 1: «Drømmen». Alt er nytt og spennende. Maten er vidunderlig og annerledes, språket er eksotisk, menneskene er fascinerende, og du får endelig muligheten til å utforske alle sider av byen, monumentene, det nye livet. Du klyper deg selv i armen fordi du tror du drømmer. Dette er livet, dette er lykke. Hjemlandet ditt er totalt uinteressant, og lokalbefolkningen hjemme er irriterende.

Steg 2: «Fortvilelse». Nå kommer utfordringene. Du begynner å bli lei av den lokale maten, og savner produkter hjemmefra. Språket er ikke lenger eksotisk, men en slitsom barriere som du må mestre for å kunne få en jobb, handle på butikken, klare deg på egenhånd. Menneskene er ikke lenger fascinerende, men slitsomme og «intolerante» fordi de ikke forstår deg og din kultur. Du har hjemlengsel og føler at alt er bedre hjemme.

Steg 3: «Aksept». Du innser at dette er ditt nye liv, og du må gjøre det beste ut av situasjonen for å kunne bli lykkelig. Du prøver så godt du kan å mestre språket, du får en jobb eller en hobby, du blir kjent med lokale mennesker som faktisk er hyggelige. Du lærer å forstå den nye kulturen, men holder fast på din egen identitet.

Steg 4: «Integrering». Du føler nå en like sterk tilknytning til ditt nye land som ditt hjemland. Du er stolt av hvor du kommer fra, men også stolt av å være del av samfunnet i ditt nye land.

Jeg er stolt av å bo her, men savner samtidig mye fra Norge. Jeg snakker dessuten helt greit fransk. Franskmenn mener jeg snakker språket deres bra, men det føler jeg at dem bare sier for å være hyggelige. Selv synes jeg at jeg høres helt på tryne ut når jeg prater. Maten i Frankrike er helt fantastisk, men dessverre inneholder det aller meste utrolig mye fløte og smør, og er skyld i at jeg har lagt på meg såpass mye som jeg har gjort etter at jeg flyttet hit. Og dette sier jeg rett etter å ha dyttet i meg et stykke ostekake. På TV ser jeg de samme programmene som jeg så på i Norge. Master Chef, Franske talenter, den franske utgaven av Hellstrøm rydder opp (Cauchemar en cuisine). Vi er kanskje ekstremt ulike på noen områder, oss Nordmenn og de her borte i Frankrike. Men om noen år kommer det nok en fransk utgave av Paradise Hotel også.

Nå er det på tide å forlate kaféen, slik at jeg kan overlate bordet mitt til andre kafégjester.

(Innlegg skrevet rundt 13:00 i dag i Word. Bildene ble tatt i Antony i dag).

Paris, du skjønne Paris. Hva skal jeg gjøre med deg? Den ene dagen er jeg drittlei, den neste dagen blir jeg forelsket på nytt. Akkurat som den mannlige befolkningen I denne byen sjarmerer sine kvinner, sjarmerer du meg gang på gang, men gjør meg likevel sint, frustrert og lei. I dag er du sjarmerende. I dag nyter jeg deg.

Det er noe sjarmerende over det å ta med laptopen på kafé, spise lunsj og drikke kaffe samtidig som jeg ser ut vinduet, og ser på menneskene som sitter rundt meg på kaféen. Mange er her sammen med venner eller kolleger for å prate om uka som gikk eller om sine fremtidige planer. Andre er her for å spise en kjapp lunsj på egenhånd før de må returnere til kontoret. Og noen er her av samme årsak som meg, alene med laptopen. Noen jobber, enkelte gjør lekser, og kanskje er det andre som sitter her å blogger også? Hvem vet.

Jeg ble sittende en stund uten å bli lagt merke til. Fikk tid til å skrive litt i fred og ro. Etter hvert begynte jeg å bli kaffetørst og sulten, og var glad for at servitøren (som dessuten var utrolig kjekk med sitt mørke hår, tre-dagers skjegg og havblå øyne) dukket opp og smilte så pent og spurte hva jeg ønsket å bestille. Meny behøvde jeg ei, for her har jeg vært flere ganger før og har nå mine personlige favoritter som jeg gjerne bestiller flere ganger. Stedet heter Le Pain Quotidien, som betyr “det daglige brød” på fransk.

Grovbrød med avokado, detox juice og kaffe latte ble dagens lunsj og et nødvendig energitilskudd. Enkelt, men godt. Og av og til er det deilig når ting i livet bare er enkelt og godt. Komplisert, avansert og sofistikert kan jeg heller ta en annen gang – i fellesskap. Når jeg er alene, liker jeg å sette pris på de små, simple hendelsene. Er det ikke det som er greia med mindfullness, forresten? Å sette pris på hvert eneste fragment av hver eneste lille opplevelse man har? Jeg kaller det heller å være oppmerksom, og ikke la seg distrahere for mye av teknologi, dagdrømming og det overfladiske.

Kanskje det er derfor jeg akkurat i dag føler meg utrolig bra, her i denne byen. Jeg er oppmerksom. Jeg har satt dagdrømmene til side, for å være tilstede. I stedet for å tenke på alle stedene jeg heller skulle ønske jeg var akkurat nå, tenker jeg på hvorfor jeg er glad for å være her.

Jeg er glad for å spise en deilig lunsj på en kafè som jeg elsker. Jeg er glad for at sola skinner og jeg kan gå med vårjakke. Jeg er glad for at jeg tilfeldigvis oppdaget en nydelig park, da jeg var på vei til kaféen. Jeg er glad for at jeg bor i en by som så mange i verden drømmer om å besøke.

(innlegget skrev jeg først i Word, på formiddagen i dag. Hadde ikke tilgang til WiFi på kaféen, så publiserer det først nå)

Siste dag av besøket her hjemme er overstått, og jeg sitter igjen med blandede følelser. Jeg har hatt en virkelig følelsesladet uke. Bekymringer og prat om min kropp og vekt, jobb/livsstil situasjon har vært et gjengående problem. Men på en positiv side, så har jeg blitt gjenforent med noen jeg ikke hadde sett på flere år, og sett igjen steder og omgivelser som jeg virkelig har savnet. Ellers har jeg og mamma pratet litt om pappa – et tema som virkelig går hardt inn på meg, da jeg virkelig forbanner den kreftsykdommen som rev ham fra oss i denne verden. Jeg tenker tilbake på pappa med et smil, men det gjør likevel vondt å se steder i hjembyen min som minner meg om ham.

Jeg har som nevnt i tidligere innlegg følt meg litt utilpass i Paris den siste tiden, og det var utrolig deilig å komme hjem og være norsk i Norge for en liten stund. Å puste inn den friske norske lufta og bevege meg i den skjønne naturen vår, høre bølgeskvulp og måkeskrik. Dette kan ikke tas for gitt. Det er dette som får meg til å føle meg levende.

Som nevnt i tidligere innlegg, så ønsker jeg å komme meg ut på en idyllisk hyttetur ved skjærgården i sommer. Jeg ønsker også å dra på fine dagsturer i skog og mark, og rigge til en engangsgrill, et lite bål eller en ordentlig god nistepakke som kan nytes sammen med venner, familie eller alene. Jeg trenger dette. Jeg trenger en pause fra støy og mas i byen, og fra nyhetssendinger og propaganda med trusler om det ene og det andre. Jeg er lei av å være redd, stresset og bekymret. Og jeg er lei av kjøpesentre, netthandel og sløsing av penger generelt.

Kjæresten min har ikke særlig med tid til å dra på hyttetur med meg i sommer, så jeg håper noen av mine venner eller min familie melder seg frivillig til å dra ut i naturen med meg. Hvis ikke stikker jeg ut på egenhånd. Dette er nemlig nøyaktig den terapien jeg trenger for å føle meg lykkelig.

(bildene under ble tatt i dag. Kveldstur etter middag, sammen med foreldrene mine)

Denne dagen har vært slitsomt upraktisk, irriterende og jeg har sett svett, frustrert og jævlig ut stort sett hele dagen. Jeg forlot leiligheten allerede klokka 10 i dag tidlig, for å ta buss til nærmeste togstasjon, for å deretter ta tog til flyplassen – den av flyplassene som er på totalt motsatt ende av Paris – og ikke den andre – som jeg jo bor kun 15 minutters kjøretur unna. Jeg krysset fingrene for at togførerne eller noen andre i jernbaneverket ikke kom til å være i streik akkurat i dag, siden det visstnok er sesong for det akkurat nå. Franskmenn streiker nemlig så ofte at de faktisk ser på det som en kjær tradisjon som må opprettholdes hver eneste vår og høst. På sommeren er det ikke vits i, for da drar man jo på ferie uansett.

Ingen streiket heldigvis i dag. Men da jeg ankom flyplassen ble det litt av et rot. Først gikk jeg meg nesten vill, i en slags kaotisk labyrint av en togstasjon/inngang til flyplassen. Deretter stresset jeg som pokker med å kle av meg alt av sko, skjerf, klokke, jakke, ut med PC, ut med flytende kosmetikk, ut og frem, alt sammen – inn og på med alt sammen igjen. Sikkerhetskontrollen er irriterende, men høyst nødvendig for min egen og alle andres trygghet. Jeg vet det. Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid stresser så mye der? Jeg tar jo fly relativt ofte, men jeg føler alltid at vaktene ser på meg som om jeg er en slemming som prøver å smugle stæsj inn eller ut av landet. Noen ganger ser de faktisk på meg slik. Hvis jeg ikke går med genser. Tatoveringene mine skriker jo tydeligvis «kriminell». Jeg som ikke røyker tobakk engang.

Jeg reserverte tidenes mest ulogiske reiserute da jeg bestilte flybilletter. Bare fordi akkurat DEN ruta var billigst. Dumme meg. Hadde jeg visst hvor plagsom resten av dagen kom til å bli, hadde jeg heller betalt noen hundrelapper ekstra for å slippe. Først fly til Gardermoen, deretter til Stavanger. Med bare håndbaggasje, fordi mellomlandingen ga meg kun 45 minutter fra det ene flyet landet til det andre var klart for take-off.

Første fly var i rute, trodde jeg. Helt til vi satte oss ombord på flyet og deretter fikk beskjed om at flyet kom til å bli 40 minutter forsinket. Supert, tenkte jeg. Da mistet jeg jo neste fly, da. Piloten klarte å ta igjen tjue minutter av tiden, men jeg fikk likevel beskjed av ei flyvertinne at de hadde booket meg om på neste fly. Kjipern, tenkte jeg. Enda kjedeligere var det med sikkerhetskontroll nummer to. Og deretter å måtte løpe ned trappa til innsjekk for å hente nytt boardingkort. «Hva skal du med det da?» var svaret jeg fikk fra nordlendingen i skranken. «Du har jo ikke blitt booket om på nytt fly, du. Hvis du løper nå så rekker du jo flyet ditt».

«Seriøst??» tenkte jeg og grep tak i kofferten min. Jeg løp så kjapt jeg bare kunne, som egentlig ikke er kjapt i det hele tatt siden kondisen min er på lik linje med overvektige bestemødre med luftveisproblemer. En stemme inni meg sa klart og tydelig «Du kommer aldri til å rekke det flyet». Faen ta deg, indre stemme. Jeg løp raskere. Og raskere. Til jeg nesten spydde inne på terminalen. Og der – der var Gate 4B! Og massevis av mennesker!

Jeg brølte ut et ganske høylytt «YES!!!» og lo. Enkelte folk snudde seg mot meg et øyeblikk og så på meg som om jeg var gal. Mange virket relativt frustrerte av en eller annen grunn, og stemningen var amper. Flyet var visst forsinket. Men jeg var lykkelig, fordi jeg rakk det! Svett og ekkel var jeg også. Skinnende ansikt hvor mesteparten av sminken var smeltet bort, illeluktende armhuler, og merker på buksa etter at de skitne hjulene fra kofferten hadde dunket borti meg mens jeg løp med den i armene. Ikke et kult øyeblikk å plutselig møte på en kjendis-crush eller noe. Heldigvis skjedde ikke det. På flyet satt jeg derimot ved siden av ei ultraglamorøs jente med utrolig pen kjole, pen sminke, kult mobildeksel og headset, fin designerveske og søte sko. Ikke et kult øyeblikk å være ekkel, det heller.

Vel hjemme i Stavanger ble jeg møtt av min gode familie, med pizza og vin, og iskaffe og sjokolade. Og nå skal jeg sove godt i den gamle, egentlig ganske ukomfortable senga mi, iført kjærestens Star Wars t-skjorte.

Stavanger, jeg ser frem til en fin uke sammen med deg!

Ordtaket «gresset er alltid grønnere på den andre siden» har eksistert så lenge jeg kan huske, og sikkert så lenge  foreldrene mine kan huske også. Og den beskriver sånne som meg. De som forlater hjembyen for å se verden, for å tilfredsstille nysgjerrigheten. De selvrealiserende. De drømmende.

I morgen reiser jeg hjem til mamma og stefaren min i Stavanger. Jeg er født og oppvokst i den byen, og flyttet derfra da jeg ble myndig og kunne bestemme selv hvor jeg ville dra. Jeg dro til England og ble der i to år. Da jeg kom tilbake til Norge, flyttet jeg til Oslo. Deretter oppholdt jeg meg i Stavanger over en kortere periode, før jeg flyttet til Bergen, og deretter tilbake til Oslo igjen. Noen år senere havnet jeg i USA, og nå bor jeg i Frankrike. Og jeg har absolutt ingen planer om å flytte tilbake til Stavanger igjen.

Jeg blir like overrasket hver gang jeg møter noen som ikke bor/har bodd i Norge, som faktisk har vært i Stavanger. Det overrasker meg derimot ikke at de da sier at de elsker byen og hadde det utrolig koselig da de var der. Det skjønner jeg utrolig godt. Stavanger er en utrolig koselig by å besøke, og jeg skryter støtt og stadig av hvor bra utelivet i hjembyen min er, og hvor mye jeg elsker å dra på Glad Mat-festivalen hver sommer. Men selv om jeg er glad i byen jeg kommer fra, så har jeg aldri følt meg hjemme der. Jeg har aldri følt at jeg passet inn. Jeg har alltid ønsket å se mer av verden, vært litt mer urban enn «folk flest» i hjembyen, og vært rastløs. Kanskje ikke så rart, med en polsk mor og engelsk stefar med sine utenlandske innflytelser i hjemmet. Også pappa da, før han døde, som alltid reiste rundt til forskjellige land – hver gang han fikk tatt seg fri fra jobb – og ble borte i 2-3 uker i strekk.

Jeg har alltid hatt sansen for det ukjente. Jeg har alltid elsket andre kulturer og ikke minst trender fra andre verdensdeler. Jeg likte å følge metal/poppunk-musikk og mote fra subkulturer med rot fra California, Florida og England og noen år senere fikk jeg en stor interesse for anime/manga og Japan generelt. Deretter la jeg min elsk på fransk kultur og filmer. Og nå? Nå er jeg litt over alt. Jeg er utrolig fascinert av industrielle bydeler rundt omkring i verden, som blir totalrenovert til kule hipsterstrøk. Berlin i Tyskland, for eksempel. Kjempekul by.

En ting har jeg lært fra all flyttingen. Lykkelig kan du bli hvor som helst, så lenge du har mennesker rundt deg å dele den lykken sammen med. Mennesker som støtter deg og stiller opp for deg både når du trenger noen å le sammen med, eller en skulder å gråte på.

Jeg vil fortsatt se mer av verden, jeg er fortsatt nysgjerrig, og jeg jobber fortsatt med å få mine drømmer til å bli oppfylt. Men jeg har ikke glemt hvor jeg kommer fra. Og kanskje for deg, er det nettopp i hjembyen min hvor gresset er grønnest.