Jeg tenker ofte på hvordan livet mitt alternativt hadde vært om jeg hadde hatt et enda større budsjett å rutte med, og ingen forpliktelser som kjæreste eller familie som holder meg igjen fra å gjøre absolutt alle de tingene jeg ville gjort om det kun var opp til meg selv. Hvem vet, kanskje jeg en dag reiser av sted og blir borte flere måneder for å oppleve en liten brøkdel av de tingene jeg ønsker å gjøre?

Jeg ville ikke sløst bort pengene mine på tull. Jeg ville investert dem i noe som ville gitt meg kunnskap, fantastiske minner og ikke minst det å kunne gi noe tilbake til samfunnet.

Det finnes for eksempel så utrolig mange fine prosjekter innenfor frivillig arbeid. Prosjekter hvor man kan velge å jobbe med dyr, mennesker eller naturvern og bidra til å gjøre verden til et bedre sted. Jeg har alltid ønsket å melde meg på en av disse prosjektene, men har alltid fått motgang fra foreldrene mine angående akkurat det. Og derfor ble det aldri noe av. Men om jeg en dag bestemmer meg for å investere penger i å reise i flere måneder, så kommer jeg sannsynligvis til å melde meg på både et frivillig prosjekt med dyr, humanitært arbeid og et prosjekt innen naturvern.

Jeg ønsker også å reise for å besøke mine internasjonale venner som bor rundt omkring i verden. I tillegg til at jeg har veldig lyst å dra på arrangementer i regi av expat-nettsider og Couchsurfing portalen for å bli kjent med enda flere mennesker rundt omkring i den store verden. Den eneste måten man blir ordentlig kjent med et land og landets kultur er ved å bli introdusert for lokalbefolkningen som kan ta deg med til steder som turoperatørene ikke kjenner til.

Sist men ikke minst, jeg ønsker å melde meg på diverse kurs i utlandet. Matlagingskurs, skrivekurs , ta dykker-sertifikatet, fotokurs, kurs i «urban farming» (fordi jeg har lyst på en liten urtehage/grønnsakshage), yoga og meditasjon, tegne-og malekurs, dansekurs.

For meg er dette aktiviteter som vil berike mitt liv på alle tenkelige måter. Sosialt, karrieremessig og for egen livsglede. Det er minner og kunnskap for livet. Kunnskap som er verdt mer enn de papirene som forteller hva jeg har lært på skolen. Minner som har større verdi enn alle mine eiendeler til sammen.

For meg er dette nemlig en større fortjeneste enn det den økonomiske formuen er verdt.

Nedtellingen til å dra tilbake til Paris har startet. Jeg vil «hjem». Å være på besøk hos foreldrene mine er absolutt hyggelig, men samtidig savner jeg å ha privatliv, slippe det evige maset om at jeg må få meg en «normal» jobb og det andre evige maset om at jeg burde flytte tilbake i Norge fordi det er altfor vanskelig juridisk og økonomisk å slå seg til ro i et fremmed land. Ja, det ER vanskelig, spesielt med tanke på at jeg ikke kjenner det juridiske systemet der så godt. Men jeg har jo tross alt fransk kjæreste og hans familie, og jeg hadde satt utrolig stor pris på om familien min hadde hatt tro på meg. Tro på at dette er saker jeg kan ordne selv.

Dessuten har jeg ingen byråkratiske problemer pr dags dato, som må løses hverken her i Norge eller der borte i Frankrike. Jeg prøver å fortelle dem gang på gang at jeg har det fint, jeg klarer meg, alt går bra. Men de hører meg ikke.

Å bli behandlet som en tenåring når man er voksen er rett og slett slitsomt og jeg føler ikke at jeg blir tatt på alvor. Jeg repeterer meg selv gang på gang, og kaster bort unødvendig mye energi på ingenting. De tror at de vet hva som er best for meg, men det er fullstendig åpenlyst at de har egoistiske baktanker med det hele. De vil ha meg der de kan se meg. Det virker til tider omtrent som om de ønsker å splitte meg og kjæresten min, slik at jeg kan komme meg tilbake til Norge, til Stavanger, og bli der. For evig og alltid.

Dette gjør meg trist, og gir meg lyst til å bare pakke det mest nødvendige og rømme langt bort. Jeg har prøvd å holde maska hele dagen og latet som at alt er greit, men jeg orker ikke all denne negative energien. Jeg forstår at de sier det de sier, og gjør det de gjør fordi de er glad i meg og tror at deres ord og handlinger er til mitt eget beste. Men det gjør vondt innvendig. De skyver meg unna uten å være klar over det selv.

Mitt liv og min eksistens er takket være mine foreldre, men jeg tillater meg ikke å eies. Kjære foreldre, gi meg gjerne råd, del gjerne deres bekymringer, men ikke snakk til meg som om jeg er et intetanende barn. Som om dere vet hva som er best for meg. For det beste for meg er å være lykkelig. Ikke å være under deres kontroll.

Så til deg som ønsker å flytte utenlands eller bruke flere måneder eller år av ditt liv på å reise og oppleve ting, eller til deg som fant kjærligheten med noen fra et annet land og ønsker å bosette deg i landet som din utkårede bor i; vær obs på at dette i enkelte tilfeller kan by på problemer med familien din, da ikke alle har forståelse for den veien du har valgt.