Stikkord: ønsker
Vennskap i et sorteringssamfunn
Vennskap. Et flytende begrep. Er en venn noen du legger ut bilder sammen med på sosiale medier og møter over et par glass vin, en gang i uken? Er en venn noen du har vokst opp sammen med og skapt minner sammen med helt siden sandkasse-stadiet til godt voksen alder? Kan en venn være noen du kun snakker med på sosiale medier og aldri faktisk har møtt personlig? Hvis vennskapsbånd er så sterke, hvorfor er det da så enkelt for enkelte å dumpe en venn på samme måte som en kjæreste man ikke ønsker å ha lenger?
En av hovedårsakene til at jeg har mistet kontakten med enkelte av mine venner er nok det at jeg har flyttet mye. Hele barndommen i Stavanger, de siste to tenårene i England, tre år i Oslo, halvt år i Bergen, ett år i USA og nå over ett år i Frankrike. Takket være dagens teknologi med sosiale medier er det ikke vanskelig å holde kontakten med venner som bor i andre byer eller andre land. Men av og til føles det nesten som om enkelte bevisst unngår å holde kontakten.
Enkelte venninner og kamerater har vært flinke til å ta initiativ til å møtes når jeg er på besøk i nærområdet, og har vært like positive til å møtes når det er meg som har tatt første initiativ. Andre, derimot, har gått fra å være i overkant interessert til å finne på noe sammen flere ganger i uka, til å plutselig pådra seg en arrogant nedsettende holdning og ikke lenger ha tid til meg. Samtidig legger disse menneskene ut mer enn nok av spor på sosiale medier som indikerer at jo, de har tid. Har dem tid til å møtes i parken over en piknik sammen, har dem tid til å sende en SMS for å spørre om jeg har lyst til å bli med. I stedet sitter jeg hjemme foran dataskjermen og ser statusoppdateringer og bilder som blir lagt ut for å vise verden hvor hyggelig de har hatt det sammen.
I fjor sommer var jeg også med på disse bildene. I år passet det seg ikke. Som et klesplagg som har gått ut av moten, blir jeg valgt bort til fordel for noen som passer bedre i dagens bilde.
For en liten stund tilbake, møtte jeg ei av disse såkalte venninnene mine. Hun fortalte meg at hun ville på backpacking-tur til Marokko, og var lei seg for at ingen av vennene hennes hadde mulighet til å bli med, og var lei seg for at hun dermed måtte reise alene. Jeg som elsker å reise ble selvsagt veldig interessert i å bli med henne, og foreslo umiddelbart å bli med på turen. Den entusiastiske responsen som jeg trodde jeg kom til å få, kom aldri. I stedet virket hun direkte ukomfortabel, og rodde seg unna med å si at jo, det var faktisk noen venninner av henne som snakket om å bli med, og hun visste ikke om den type tur kom til å være helt min greie. Hvorfor, spurte jeg. Nei, det kunne hun ikke svare på. Ro, ro til fiskeskjær.
Siden har vi ikke snakket sammen.
Etter denne hendelsen og lignende tidligere hendelser, har jeg rett og slett blitt mer skeptisk og tar meg selv i å tenke «liker egentlig denne personen meg?» om venner jeg har hatt i flere år. Trist, ikke sant?
At vi lever i et sorteringssamfunn er det ingen tvil om. Vil du ha ny kjæreste? Ingen problem. Tinder er der for å hjelpe deg. Bla så langt du kan i katalogen før du finner en som matcher dine kriterier. Slik har det blitt med vennskap også. Jeg gruer meg til den dagen det kommer en venninne-utgave av Tinder til Norge eller til Frankrike (hvor jeg bor). Denne finnes allerede i USA. Wiith heter den. En applikasjon som er ment for å føre sammen ensomme mennesker og skape vennskap. En applikasjon jeg tror kommer til å virke mot sin hensikt, og gjøre det enklere se på venner som bruk-og-kast objekter.
Å bli frosset ut på sosiale medier, å bli valgt bort til fordel for noen bedre, å resultere i å blogge om ensomheten fordi det er den eneste måten man kanskje blir hørt, er konsekvensen av å være ung i dagens samfunn, med dagens teknologi. Derfor ser jeg på vennskap som et flytende begrep.
Mellom fortvilelse og aksept
Gårsdagen ble innholdsrik fra morgen til kveld, og jeg føler definitivt at jeg har gjort det beste ut av situasjonen. Det er helt klart enkelte ting jeg kunne gjort annerledes, hadde jeg bare hatt mer tid til å planlegge. Min kjære ga meg ikke beskjed om at han skulle reise bort i helgen, før Torsdag kveld. Fredag ettermiddag var han reist. Så dermed var det begrenset hva jeg kunne finne på – på såpass kort varsel.
I dag har jeg dessverre mistet litt motivasjon til å finne på spennende ting, da jeg føler jeg har gått tom for idéer. Paris er fortsatt flommet over, og jeg holder meg derfor langt unna elven. Jeg bestemte meg faktisk for å ikke dra til sentrum i det hele tatt i dag, men dro heller til en by i nærområdet, sør for Paris – byen Antony.
Nå sitter jeg på Canadisk kafé i Antony og spiser bringebær-ostekake og drikker kaffe latte servert i noe som ligner et hermetikkglass, samtidig som jeg skriver blogginnlegg og titter på menneskene rundt meg.
Samtidig tekster jeg kjæresten min for å holde ham oppdatert på hva jeg driver med og hvordan jeg føler meg. Jeg har det fint, i den forstand at jeg kan ta den tiden jeg trenger og legge opp dagen etter slik som jeg ønsker. Men samtidig føler jeg meg ensom, og kjenner på følelsen av hjemlengsel. Disse følelsene blir forsterket når jeg er alene med tankene mine.
Frankrike er et komplisert land. Billedskjønt landskap og idyll, verdenskjent gastronomi og motehus, nydelig språk, sjarmerende mennesker, men likevel et komplisert samfunn. Man reiser til Paris med stjerner i øynene. Man reiser hit med en drøm. Etter en stund slår illusjonen sprekker og virkeligheten kommer til syne. Vanskelighetene, barrierene. Det er en kamp man må kjempe. Det er en kamp de aller fleste av oss kjemper når vi flytter til et nytt land. I fremtiden kommer jeg nok til å ha et annet syn på livet her, men for øyeblikket ser jeg landet gjennom øynene til en innvandrer.
Jeg er fortsatt i steg to, grenseland til steg tre, av de fire stegene som expats, eller, utvandrere, går gjennom. La meg forklare stegene.
Steg 1: «Drømmen». Alt er nytt og spennende. Maten er vidunderlig og annerledes, språket er eksotisk, menneskene er fascinerende, og du får endelig muligheten til å utforske alle sider av byen, monumentene, det nye livet. Du klyper deg selv i armen fordi du tror du drømmer. Dette er livet, dette er lykke. Hjemlandet ditt er totalt uinteressant, og lokalbefolkningen hjemme er irriterende.
Steg 2: «Fortvilelse». Nå kommer utfordringene. Du begynner å bli lei av den lokale maten, og savner produkter hjemmefra. Språket er ikke lenger eksotisk, men en slitsom barriere som du må mestre for å kunne få en jobb, handle på butikken, klare deg på egenhånd. Menneskene er ikke lenger fascinerende, men slitsomme og «intolerante» fordi de ikke forstår deg og din kultur. Du har hjemlengsel og føler at alt er bedre hjemme.
Steg 3: «Aksept». Du innser at dette er ditt nye liv, og du må gjøre det beste ut av situasjonen for å kunne bli lykkelig. Du prøver så godt du kan å mestre språket, du får en jobb eller en hobby, du blir kjent med lokale mennesker som faktisk er hyggelige. Du lærer å forstå den nye kulturen, men holder fast på din egen identitet.
Steg 4: «Integrering». Du føler nå en like sterk tilknytning til ditt nye land som ditt hjemland. Du er stolt av hvor du kommer fra, men også stolt av å være del av samfunnet i ditt nye land.
Jeg er stolt av å bo her, men savner samtidig mye fra Norge. Jeg snakker dessuten helt greit fransk. Franskmenn mener jeg snakker språket deres bra, men det føler jeg at dem bare sier for å være hyggelige. Selv synes jeg at jeg høres helt på tryne ut når jeg prater. Maten i Frankrike er helt fantastisk, men dessverre inneholder det aller meste utrolig mye fløte og smør, og er skyld i at jeg har lagt på meg såpass mye som jeg har gjort etter at jeg flyttet hit. Og dette sier jeg rett etter å ha dyttet i meg et stykke ostekake. På TV ser jeg de samme programmene som jeg så på i Norge. Master Chef, Franske talenter, den franske utgaven av Hellstrøm rydder opp (Cauchemar en cuisine). Vi er kanskje ekstremt ulike på noen områder, oss Nordmenn og de her borte i Frankrike. Men om noen år kommer det nok en fransk utgave av Paradise Hotel også.
Nå er det på tide å forlate kaféen, slik at jeg kan overlate bordet mitt til andre kafégjester.
(Innlegg skrevet rundt 13:00 i dag i Word. Bildene ble tatt i Antony i dag).
Når Nysgjerrigheten Bestemmer
Å flytte fra hjemlandet mitt flere ganger, har gjort meg til en sterkere og mer uavhengig person. Og jeg har aldri vært redd for å ta nye utfordringer, prøve og feile, og la nysgjerrigheten min ta avgjørelser i forhold til karrierevalg og privat. Samtidig har det lært meg å akseptere at det faktisk er BRA å være annerledes, både i hvordan jeg kler meg, oppfører meg og hva jeg interesserer meg for. Jeg har aldri følt meg «typisk norsk», men så er jeg jo bare halvt norsk også. Og mamma har alltid vært glad i å sette farge på ting. Bokstavelig talt.
Da jeg gikk på barneskolen fikk jeg til tider stygge kommentarer fordi mamma er polsk. Jeg fikk også kommentarer fordi jeg ikke fulgte moten, men heller gikk mine egne veier i hvordan jeg ville gå kledd og hvordan jeg ville se ut på håret. Som 18-åring flyttet jeg til England, og der var det mange som var som meg. Mennesker som likte å skille seg ut og ikke kunne brydd seg mindre om hva andre mente om dem. Det var en utrolig forfriskende erfaring, og jeg hadde sikkert blitt værende i England 1-2 år lengre enn jeg ble, hadde det ikke vært for at jeg begynte å gå tom for penger og ikke klarte å få en stabil inntekt der borte. Jeg fikk uansett studert business engelsk på språkskole i Oxford og gikk på bartenderkurs i Birmingham!
Jeg flyttet hjem til Norge etter to år i England. Å være i Stavanger ble for kjedelig for meg, så jeg dro heller til Oslo. Norges eneste by hvor jeg følte at det var greit å være eksentrisk. Jeg visste ikke hva jeg ville gjøre med livet mitt eller hvilke karrierevalg som kunne være riktig for meg, og følte at det beste var like greit å prøve alle mulige forskjellige retninger før jeg eventuelt ville finne ut hvilken retning livet mitt var ment til å ta.
Art Complexion Makeup Skole ble første prøveprosjekt i rekka. Jeg trodde jeg hadde et ønske om å bli makeup artist, og jeg trodde virkelig at jeg kunne hatt et talent for det – hvis jeg bare ga det en sjanse. Talent hadde jeg ei, og svært få i klassen ønsket å samarbeide med meg, siden jeg på den tiden hadde sær stil, fargerikt hår, totalt intet-eksisterende øyenbryn. Å sminke meg til å se bra ut, ville jo bli en utfordring kun de virkelig profesjonelle ville kunne mestre.
Jeg ble værende i Oslo en stund, før jeg bestemte meg for å dra tilbake til Stavanger igjen for å gi byen min en ny sjanse. Det fungerte relativt dårlig, og jeg flyttet like greit til Bergen. I Bergen gikk jeg på skole for å bli kontor-og administrasjonsarbeider, fullførte kurset, og testet deretter livet som barnehageassistent. Bergen ble for vått og kjedelig etter en stund, så jeg dro tilbake til Oslo.
Tilbake i hovedstaden, men ikke lengre hybelboer i et hasjdealing-kvartal i sentrum eller kollektiv-boer i byens hipster-utopia Grünerløkka. Denne gang var det Oslos beste vestkant som ble mitt nye hjem, og starten på nye prøveprosjekter. Jeg jobbet som barnehageassistent en stund der også, før jeg skiftet retning totalt, og begynte å engasjere meg politisk, samtidig som jeg begynte å studere Reiseliv. Jeg fikk meg etter hvert kontorjobb og deretter jobb som konsulent i staten. Nå var jeg voksen. Etter en stund følte jeg meg litt FOR voksen og ville egentlig bare rømme tilbake til barndommen sammen med Peter Pan, og være barn for alltid. Så jeg flyttet til USA og begynte å jobbe i Disney World.
Etter 1 år i USA, var det på tide å dra tilbake til Europa. Jeg hadde ikke lyst til å bli boende i Stavanger, og var sulten på helt nye utfordringer, så jeg dro til Praha, Tsjekkia for å ta et TEFL-kurs (Lære bort engelsk som fremmedspråk). I stedet for å jobbe som lærer, dro jeg heller til Paris og ble elev på franskkurs.
Og resten av historien vet dere, om dere leser eldre innlegg. Jeg prøver fortsatt å «finne meg selv», og vurderer nesten å ta en Eat, Pray, Love – utflukt for å se om det er DET som skal til for å lede meg på riktig vei. Uansett, jeg angrer ikke ett sekund på at CVen min er like fargerik som tatoveringene mine. Ei heller angrer jeg på at jeg ikke tok den akademiske veien, eller ble værende i en tidligere jobb for å jobbe meg oppover. Alle mine tidligere erfaringer har jo tross alt bidratt til å forme meg til den jeg er i dag; en litt mer moden, fortsatt fargerik sjel som har mange fine historier å fortelle deg, og som gjerne takker ja til enhver ny og spennende utfordring.
Du er ikke flink til noen ting
Har du noen gang kjent på følelsen av at du ikke mestrer noen ting? At alle andre får det til, mens du, du står helt stille. At livet passerer i full fart, mens du står lammet og ser på alt som kommer og går, som er borte før du i det hele tatt får grepet tak i det.
Har du noen gang følt at du var flink til noe, men at andre kritiserer det så hardt at du til slutt tror på det selv, og innser at egentlig så var du jo aldri flink til noen ting?
Har du noen gang følt at selv de som står deg nærmest, ikke støttet deg i de valg du tar? At du er helt alene. At andre vil at du skal være en annen enn det du egentlig er. At andre gir deg en rolle som du skal leve etter. Fordi der passer du inn. Fordi den rollen er alt du er. Alt annet er urealistisk ønsketenking. Du er rett og slett ikke en smart person. Ikke spesielt kreativ heller. Og hvertfall ikke pen.
Det er slik jeg har følt meg helt siden jeg var liten. Derfor gjorde jeg det ikke spesielt bra på skolen. Derfor tok jeg aldri en høyere utdanning enn yrkesfag. Derfor har jeg en svært fargerik CV med erfaring fra alt mulig rart. Fordi jeg har prøvd å finne meg selv, men fortsatt ikke tatt steget ut i ukjent farvann. Ja, geografisk sett så har jeg jo det. Jeg har bodd i ulike land, jeg har reist en del. Men å reise krever ikke mer enn at jeg har økonomi og helse som tillater det.
Derimot har min store drøm alltid vært å enten skrive bøker, eller skrive for et reisemagasin. Trykket på papir, med mitt navn. Det ville vært noe å vise til og å være stolt av.
Da pappa døde i 2014, var de siste ordene hans til meg «jeg er stolt av deg». Han var stolt fordi jeg tidligere hadde vært politisk engasjert. Han var stolt fordi han følte jeg hadde flotte fremtidsutsikter i politikk. Jeg ville ikke si til ham at jeg ga opp på politikk fordi jeg møtte veggen. Fordi jeg følte jeg ikke klarte noen ting. Og jeg følte at jeg rett og slett var for uintelligent til å engasjere meg videre.
Kjæresten min sier stadig til meg at selvbildet mitt er for dårlig, og jeg danner en mur rundt meg selv som hindrer meg i å oppnå mitt fulle potensial. At det står ene og alene på meg selv, og min egen holdning. Han føler jeg kan komme meg dit jeg vil, hvis jeg bare prøver hardt nok. Men hvor hardt er egentlig hardt nok? Når man ikke har det rette nettverket, den rette utdannelsen, det rette utgangspunktet? Og er jeg virkelig unik på noen som helst måte? Jeg tror mye handler om ren flaks og tilfeldigheter.
Jeg er til dels lykkelig med mitt liv slik det er nå, men jeg føler selvsagt at det er noe stort som mangler. Noe svært viktig for min egen identitet. Å kunne skape. Skape noe jeg kan dele med verden. Å føle meg flink, kreativ, smart, og å føle at jeg selv kan mene om meg selv, det som pappa sa: «jeg er stolt av deg».