På søndag var jeg på Download-festivalen i Paris for å se diverse band og leve festivallivet – i alle fall for én dag. Jeg ble temmelig overrasket over hva som til slutt endte opp med å bli kveldens definitivt største høydepunkt: Rammstein! For et show sier jeg bare! Pyroteknikk, fyrverkeri, energi, teatralsk sceneshow – de leverte alt! Så selv for dem som ikke er blodfan av Rammstein, så var det et vanvittig kult show, fra første til siste sekund.

Ellers var Download en våt og gjørmete affære. Siden jeg skulle på festival, valgte jeg å kle på meg Dr. Martens skoene mine, olabukse, olajakke og helt allminnelig sort t-skjorte. Et ganske fornuftig valg egentlig, selv om et enda bedre valg ville vært å gått med regnjakke eller å kjøpe en poncho.

Men regnvær og gjørme stoppet ikke morroa for verken oss eller for andre festivaldeltakere. Vi så Skillet, Trivium, Children of Bodom, Volbeat og Rammstein. Av disse bandene er det vel egentlig Skillet og Volbeat sine låter som faller best i smak hos meg personlig, men jeg var likevel aller mest begeistret av Rammstein-showet. Volbeat og Skillet var like bra live som på plate, og konsertene i sin helhet var som de fleste vellykkede konserter i sin sjanger; de leverte bra musikk, hadde god kontakt med publikum og alt gikk som det skulle. Beklage for at været var dårlig, gjorde de også. Trivium og Children of Bodom var dessuten også bra live og tok seg god tid mellom låtene til å prate til (og gire opp) publikum.

Før jeg ankom Download, hadde jeg regnet med at middagen min kom til å bestå av en kjip burger eller pølse i brød, og at utvalget ikke kom til å være noe å skryte av. Hvor feil kan man ta? På Download Festival i Paris hadde de nemlig rigget til vinbar (med variert utvalg av vin), ciderbar (med økologisk cider på fat), Asiatisk foodtruck, Sveitsisk foodtruck (med raclette), foodtruck med blåskjell (!), foodtruck med burgere og pølser, Mojito-bar, juice-bar, TexMex foodtruck, Churros, Gelatio, Pizza-truck, flere steder å kjøpe øl, ja – utvalget var stort. Ellers var det også stort utvalg i merchandise bestående av plakater, klær, smykker og CD og LP-plater. Toalettene var som festival-toaletter flest. Noe man helst vil unngå så lenge det lar seg gjøre.

Dette var min første ordentlige musikkfestival opplevelse (hvis man ser bort fra camping-delen), og jeg tviler på at det vil bli min siste. Brått fikk Rammstein en nyfrelst fan også.

Skillet

Vått hår

Trivium

Gjørme

De første sekundene av Rammstein-showet!

Ordtaket «gresset er alltid grønnere på den andre siden» har eksistert så lenge jeg kan huske, og sikkert så lenge  foreldrene mine kan huske også. Og den beskriver sånne som meg. De som forlater hjembyen for å se verden, for å tilfredsstille nysgjerrigheten. De selvrealiserende. De drømmende.

I morgen reiser jeg hjem til mamma og stefaren min i Stavanger. Jeg er født og oppvokst i den byen, og flyttet derfra da jeg ble myndig og kunne bestemme selv hvor jeg ville dra. Jeg dro til England og ble der i to år. Da jeg kom tilbake til Norge, flyttet jeg til Oslo. Deretter oppholdt jeg meg i Stavanger over en kortere periode, før jeg flyttet til Bergen, og deretter tilbake til Oslo igjen. Noen år senere havnet jeg i USA, og nå bor jeg i Frankrike. Og jeg har absolutt ingen planer om å flytte tilbake til Stavanger igjen.

Jeg blir like overrasket hver gang jeg møter noen som ikke bor/har bodd i Norge, som faktisk har vært i Stavanger. Det overrasker meg derimot ikke at de da sier at de elsker byen og hadde det utrolig koselig da de var der. Det skjønner jeg utrolig godt. Stavanger er en utrolig koselig by å besøke, og jeg skryter støtt og stadig av hvor bra utelivet i hjembyen min er, og hvor mye jeg elsker å dra på Glad Mat-festivalen hver sommer. Men selv om jeg er glad i byen jeg kommer fra, så har jeg aldri følt meg hjemme der. Jeg har aldri følt at jeg passet inn. Jeg har alltid ønsket å se mer av verden, vært litt mer urban enn «folk flest» i hjembyen, og vært rastløs. Kanskje ikke så rart, med en polsk mor og engelsk stefar med sine utenlandske innflytelser i hjemmet. Også pappa da, før han døde, som alltid reiste rundt til forskjellige land – hver gang han fikk tatt seg fri fra jobb – og ble borte i 2-3 uker i strekk.

Jeg har alltid hatt sansen for det ukjente. Jeg har alltid elsket andre kulturer og ikke minst trender fra andre verdensdeler. Jeg likte å følge metal/poppunk-musikk og mote fra subkulturer med rot fra California, Florida og England og noen år senere fikk jeg en stor interesse for anime/manga og Japan generelt. Deretter la jeg min elsk på fransk kultur og filmer. Og nå? Nå er jeg litt over alt. Jeg er utrolig fascinert av industrielle bydeler rundt omkring i verden, som blir totalrenovert til kule hipsterstrøk. Berlin i Tyskland, for eksempel. Kjempekul by.

En ting har jeg lært fra all flyttingen. Lykkelig kan du bli hvor som helst, så lenge du har mennesker rundt deg å dele den lykken sammen med. Mennesker som støtter deg og stiller opp for deg både når du trenger noen å le sammen med, eller en skulder å gråte på.

Jeg vil fortsatt se mer av verden, jeg er fortsatt nysgjerrig, og jeg jobber fortsatt med å få mine drømmer til å bli oppfylt. Men jeg har ikke glemt hvor jeg kommer fra. Og kanskje for deg, er det nettopp i hjembyen min hvor gresset er grønnest.