Denne dagen har vært slitsomt upraktisk, irriterende og jeg har sett svett, frustrert og jævlig ut stort sett hele dagen. Jeg forlot leiligheten allerede klokka 10 i dag tidlig, for å ta buss til nærmeste togstasjon, for å deretter ta tog til flyplassen – den av flyplassene som er på totalt motsatt ende av Paris – og ikke den andre – som jeg jo bor kun 15 minutters kjøretur unna. Jeg krysset fingrene for at togførerne eller noen andre i jernbaneverket ikke kom til å være i streik akkurat i dag, siden det visstnok er sesong for det akkurat nå. Franskmenn streiker nemlig så ofte at de faktisk ser på det som en kjær tradisjon som må opprettholdes hver eneste vår og høst. På sommeren er det ikke vits i, for da drar man jo på ferie uansett.

Ingen streiket heldigvis i dag. Men da jeg ankom flyplassen ble det litt av et rot. Først gikk jeg meg nesten vill, i en slags kaotisk labyrint av en togstasjon/inngang til flyplassen. Deretter stresset jeg som pokker med å kle av meg alt av sko, skjerf, klokke, jakke, ut med PC, ut med flytende kosmetikk, ut og frem, alt sammen – inn og på med alt sammen igjen. Sikkerhetskontrollen er irriterende, men høyst nødvendig for min egen og alle andres trygghet. Jeg vet det. Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid stresser så mye der? Jeg tar jo fly relativt ofte, men jeg føler alltid at vaktene ser på meg som om jeg er en slemming som prøver å smugle stæsj inn eller ut av landet. Noen ganger ser de faktisk på meg slik. Hvis jeg ikke går med genser. Tatoveringene mine skriker jo tydeligvis «kriminell». Jeg som ikke røyker tobakk engang.

Jeg reserverte tidenes mest ulogiske reiserute da jeg bestilte flybilletter. Bare fordi akkurat DEN ruta var billigst. Dumme meg. Hadde jeg visst hvor plagsom resten av dagen kom til å bli, hadde jeg heller betalt noen hundrelapper ekstra for å slippe. Først fly til Gardermoen, deretter til Stavanger. Med bare håndbaggasje, fordi mellomlandingen ga meg kun 45 minutter fra det ene flyet landet til det andre var klart for take-off.

Første fly var i rute, trodde jeg. Helt til vi satte oss ombord på flyet og deretter fikk beskjed om at flyet kom til å bli 40 minutter forsinket. Supert, tenkte jeg. Da mistet jeg jo neste fly, da. Piloten klarte å ta igjen tjue minutter av tiden, men jeg fikk likevel beskjed av ei flyvertinne at de hadde booket meg om på neste fly. Kjipern, tenkte jeg. Enda kjedeligere var det med sikkerhetskontroll nummer to. Og deretter å måtte løpe ned trappa til innsjekk for å hente nytt boardingkort. «Hva skal du med det da?» var svaret jeg fikk fra nordlendingen i skranken. «Du har jo ikke blitt booket om på nytt fly, du. Hvis du løper nå så rekker du jo flyet ditt».

«Seriøst??» tenkte jeg og grep tak i kofferten min. Jeg løp så kjapt jeg bare kunne, som egentlig ikke er kjapt i det hele tatt siden kondisen min er på lik linje med overvektige bestemødre med luftveisproblemer. En stemme inni meg sa klart og tydelig «Du kommer aldri til å rekke det flyet». Faen ta deg, indre stemme. Jeg løp raskere. Og raskere. Til jeg nesten spydde inne på terminalen. Og der – der var Gate 4B! Og massevis av mennesker!

Jeg brølte ut et ganske høylytt «YES!!!» og lo. Enkelte folk snudde seg mot meg et øyeblikk og så på meg som om jeg var gal. Mange virket relativt frustrerte av en eller annen grunn, og stemningen var amper. Flyet var visst forsinket. Men jeg var lykkelig, fordi jeg rakk det! Svett og ekkel var jeg også. Skinnende ansikt hvor mesteparten av sminken var smeltet bort, illeluktende armhuler, og merker på buksa etter at de skitne hjulene fra kofferten hadde dunket borti meg mens jeg løp med den i armene. Ikke et kult øyeblikk å plutselig møte på en kjendis-crush eller noe. Heldigvis skjedde ikke det. På flyet satt jeg derimot ved siden av ei ultraglamorøs jente med utrolig pen kjole, pen sminke, kult mobildeksel og headset, fin designerveske og søte sko. Ikke et kult øyeblikk å være ekkel, det heller.

Vel hjemme i Stavanger ble jeg møtt av min gode familie, med pizza og vin, og iskaffe og sjokolade. Og nå skal jeg sove godt i den gamle, egentlig ganske ukomfortable senga mi, iført kjærestens Star Wars t-skjorte.

Stavanger, jeg ser frem til en fin uke sammen med deg!

I tunge dager hvor man er mye alene, og ikke akkurat stolt av hvordan livet står til, så er det vanvittig deilig å ta pauser fra bekymringene og alle tankene. Mange vil nok mene at jeg skyver problemene under teppet ved å reise på helgtur, dra på shopping, dra på restaurantbesøk eller møte venner. Jeg burde jo prioritert tiden min til litt mer fornuftige ting. Ved å si «fornuftige ting» menes det da å søke på «ordentlige» jobber. Som om det bare var å ringe til et av firmaene jeg gjerne ville jobbet for, og si «Hei dere. Jeg har jo sendt dere CV’en min typ 4-5 ganger i løpet av det siste året, og dere ga meg aldri noe tilbakemelding, så hva sier dere til å ansette meg? kan jeg starte på mandag?».

Jeg sitter ikke hjemme å ghost-skriver artikler for småpenger fordi det er det eneste jeg vil oppnå her i livet. Og jeg skriver ikke denne bloggen fordi jeg tror jeg en gang frem i tid kommer til å bli toppblogger og superstjerne av det. Nei. Dette er bare mitt utløp for frustrasjon, glede og alle andre følelser som jeg vil få ut og dele med verden. For å kunne vise at å flytte til utlandet har sine oppturer og nedturer, og at selv om alt kan virke så fint på utsiden (slik som for eksempel på min instagram profil kristine_irene) så sitter det ei sårbar jente der – som er lykkelig over å ha reist på helgtur, ferie, oppdagelsesferd, utflukt, kurs, hva det nå enn måtte være – men som skammer seg over følelsen av å ikke leve opp til samfunnets forventninger av hvem man skal være.

Igår var en sånn dag. En liten pause. Jeg dro på kaffebaren Holybelly i hipster-distriktet Canal St Martin sammen med ei venninne fra Indonesia. Siden jeg har flyttet rundt og gått på språkskoler og jobbet internasjonalt, har jeg rukket å bli kjent med mennesker fra alle verdens kontinenter. Min Indonesiske venninne elsker Skandinavia, og har flere ganger vært i Norge, Sverige og Danmark. Det er utrolig deilig å kunne prate om ting jeg savner fra Norge, for hun vet jo faktisk hva jeg snakker om. Jeg kunne gjerne tenke meg å besøke Indonesia i fremtiden også!

Nå skal jeg pakke og gjøre meg klar til nok en ny pause. Jeg reiser til sommerhuset til familien til kjæresten min, i Criel-sur-Mer i Normandie og blir der til Søndag. Det skal visst regne hele helgen, så det spørs hvor vakkert det blir å sitte på restaurant ved havna mens regnet faller over seilbåtene og brygga mens vinden uler i bakgrunnen. Bare for å sette det på spissen, poetisk vis.

Noen bilder fra gårsdagen da (under)…

Fine leiligheter i Paris (kjempedyre også).

Sykler, scootere og mopeder står parkert over alt i Paris. Absolutt over alt.

Jeg synes det er dritkleint å ta selfies i offentlighet når folk går forbi og ser på. Men jeg gjør det likevel.

Liker du sport? Driver du med sport? Disse to setningene minner meg om da jeg gikk på språkskole for å lære fransk, og vi måtte spørre hverandre tilfeldige og svært kleine bli-kjent spørsmål for å øve på dialoger med så «naturlig» flyt som mulig. Ja, jo, jeg liker sport. Litt. På en måte. Men jeg driver ikke med noen form for sport selv, og har heller aldri gjort det – med mindre sykling og dansing teller. Ikke det, nei?

Det jeg derimot LIKER, er å dra på kamp. Jeg synes det er kjempegøy å se en sport live, hvor du får den komplette atmosfæren med engasjerte supportere, applaus og dynamisk konkurranse. På bucketlista mi har jeg faktisk skrevet ned at jeg vil dra på ishockey-kamp i Canada. Det hadde vært utrolig kult! Jeg liker forresten også å se på skiskyting på TV, for å heie på Norge mens kjæresten heier på Frankrike. Det er jo utrolig gøy når Bjørndalen, brødrene Bø og Svendsen slår Martin Fourcade! Det synes ikke kjæresten min da.

Igår var jeg på håndballkamp. Lokalet var absolutt ikke stort, men det var altså 1. divisions lag. Créteil og Dunkerque mot hverandre. Vi fikk gratis billetter til kampen, som jo er veldig hyggelig!

Ifjor høst var jeg på fotballkamp i det utrolig fine stadionet i Marseille (bildet under) , og så laget på hjemmebane. Kjempespennende. Og folk kan si hva de vil om byen Marseille, men jeg liker meg utrolig godt der borte. Marseille-innbyggerne elsker byen sin og forguder fotballklubben sin! Skulle ønske jeg hadde den lidenskapen og tilknytningen til en konkret by og byens idrettslag. Født og oppvokst i Stavanger, men likevel aldri vært opptatt av hvordan det går med Viking. Og tremenningen min var kaptein der da jeg var liten… Kanskje jeg burde ta meg en tur på kamp når jeg er hjemme?

Har du vært på kino i utlandet? Hva var de største forskjellene mellom der du var, og Norge?

Som nevnt i tidligere innlegg så skulle jeg utfordre meg selv i å gjøre noe som er helt normalt her i Frankrike, men rart å gjøre hjemme. Å gå på kino alene. Det gjorde jeg altså igår. Jeg så TO filmer, til og med (Zoolander 2 og How To Be Single). Det var ikke så skummelt som jeg hadde sett for meg. Det var mange andre mennesker uten følge der, så jeg følte meg ikke unormal og venneløs. Det som derimot var rart var det å gå på kino uten å ta med hverken godteri eller popkorn.

Hvis du har planer om å dra på kino i Paris, husk følgende:

• Når du bestiller billetter til en kinovisning, følg nøye med på om det står VF, VFO eller VO i beskrivelsen/kinoprogrammet. VF betyr at filmen er dubbet på fransk, og det vil du gjerne helst unngå – med mindre du snakker flytende fransk og foretrekker filmer som er dubbet (det gjør absolutt ikke jeg). VFO betyr at filmens originale språk er fransk, og disse filmene har ikke undertekster. VO betyr at filmen er på sitt originale språk, med franske undertekster.
• Bestiller du popkorn, så må du spesifisere om du vil ha søtt eller salt. Det er mer vanlig med søtt/karamelisert popkorn enn salt i Frankrike.
• UGC , Gaumont og MK2 er de kinoselskapene hvor du finner kinovisninger med filmer på originalspråk/uten dubbing. Men dette gjelder storbyene. Drar du ut til mindre steder, er det vanskelig å finne kinofilmer uten dubbing.
• MK2 kinoen som ligger ved metrostasjonen Bibliothèque Francois Mitterand er min favorittkino i Paris. Den har to-setere istedenfor vanlige kinoseter! Perfekt for date-kvelder.
• UGC Ciné Cité Les Halles ligger i kjøpesenteret Les Halles, ved den sentrale metrostasjonen Chatelet. Hvis du vil kombinere kino og shopping, så er dette et bra alternativ.
• Den mest kjente kinoen i Paris er Le Grand Rex, som faktisk er den største kinoen i Europa. Det avholdes ofte spesielle arrangementer og store premierer, og før-premierer der. Jeg skal på en spennende konsert der den 30. April  faktisk, så venter med å legge ut bilder av kinoen før den tid. Fun fact: Leonardo DiCaprio var på Le Grand Rex sin røde løper i forbindelse med premieren av The Revenant! Jeg var dessverre ikke der da, men ei venninne av meg var. Jeg er misunnelig!

Fordelen med å bo i Paris er at det å GÅ tjuefem minutter for å komme frem til kinoen hverken er stress eller kjedelig når gatene du går gjennom ser slik ut:

Jeg går egentlig relativt ofte på restaurant. Minimum én gang i uka. Jeg liker å lage mat, men av og til er det fint med en pause. Spesielt siden jeg bor i Paris og har tilgang til så utrolig mange forskjellige restauranter. Her kan man velge å vrake i spisesteder som baserer seg på spesialiteter fra nesten alle verdens land. Og spiser du på et internasjonalt type spisested så er det en veldig stor sannsynlighet at maten har fått en såkalt «french touch» for å gjøre det mer attraktivt for franskmennene.

Igår hadde jeg denne alene-dagen som jeg nevnte i et tidligere innlegg. Med kinobesøk på fransk vis. Skal nevne mer om det i neste innlegg, for nå skal vi nemlig forholde oss til temaet MAT!

Jeg var egentlig på vei til et burgersted som jeg hadde hørt mye snakk om at skulle være veldig bra, og jeg hadde faktisk gledet meg til å dra dit. Jeg tok t-banen fra der jeg bor, til et godt stykke unna. Jeg var målbevisst. Og sulten. Så kom jeg til restauranten, åpnet døra, og ble møtt av en mann som vasket gulvet og to damer som hadde møte/jobbintervju/et eller annet. «Det er stengt» sa de.

Skuffet og med en mage som skrek etter mat, vandret jeg nedover gatene retning kinoen. Den var cirka tjuefem minutters gåavstand fra der jeg var. Det eneste jeg tenkte på der og da var: burger, burger, pommes frites av søtpotet. Og plutselig så jeg en burger-logo, et kjempesøtt restaurantlokale med interiør i tre, og alt jeg ville ha var rett der på menyen. Og stedet var ÅPENT.

Servitøren var hyggelig og atmosfæren var rolig og behagelig. Jeg bestilte en Nestea iste, burgeren «le bleu» med biffkjøtt, blåskimmelost, nøtter, eple, salat. Og selvsagt pommes frites av søtpotet med husets hjemmelagde ketsjup. Jeg ba om å få kjøttet medium stekt (her i Frankrike spør servitørene alltid om det).

Burgeren var akkurat som jeg hadde håpet. Saftig kjøtt, medium stekt. Osten var ikke for sterk i smaken. Søtpotetene var crispy og smakfulle, og sausen var frisk, med urter. Brødet var ferskt og smakte ikke industrielt.

+ Trivelig lokale, god service, ferske råvarer, god smak.

– Prisen. Jeg betalte 20 euro for en middels stor hamburger, pommes frites og en iste.

Hvor mange terrorangrep må til før vi kan bekjempe ondskapen som sprer seg som ild i tørrt gress gjennom hele kontinentet? Hvor mange flere uskyldige liv må gå tapt?

Jeg snakker om den politiske ideologien, ikke om religion. Religion er hvordan du tolker det selv. Ondskapsfulle mennesker ville vært ondskapsfulle uansett hvilket livssyn de hadde tilhørt. Jeg snakker om alle disse maktsyke menneskene som utnytter og hjernevasker de fortapte i samfunnet, og de naive unge. De som får tillitt og blir sett på som forbilder, som deretter manipulerer mennesker som en gang var helt uskyldige – i sitt skitne maktspill. Det er DE som er problemet. De som spiller på kjærlighet, tilhørighet, håpet om en lykkelig fremtid, for å deretter true deg på livet om du ikke gjør som de sier. Er ikke dette ganske likt metodene som brukes i human trafficking? Du blir en slave. Brukt. Ofret.

Charlie Hebdo-angrepet skjedde tre måneder før jeg flyttet til Paris. Kjæresten min var her. Det jødiske supermarkedet som terroristene angrep etter de hadde angrepet Charlie Hebdo-kontoret, er i nabolaget vi bor i. Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, var jeg den 13. November i stua her og så på nyhetene fra angrepene startet på Stade de France, i gatene/gatekaféene og til slutt Bataclan. Jeg var livredd hver gang jeg måtte forlate leiligheten i flere uker etterpå. Redd og trist.

Facebook-feeden min var full av meldinger fra bekymrede venner og familliemedlemmer som håpet at jeg ikke var rammet. Jeg var heldigvis ikke det. Men nå vet jeg ikke lenger hvor lenge jeg kommer til å leve. Er ikke det en ganske uhyggelig tanke? Du vet ikke lenger om noe så simpelt som å ta t-banen, handle dagligvarer eller spise på restaurant, kommer til å bli det aller siste du gjør.

Idag skulle enkelte mennesker i Brussel ta fly. Kanskje de skulle på ferie? Kanskje de skulle på konferanse? Kanskje de skulle besøke noen? Andre tok sin siste tur med t-banen idag. For å dra på jobb. Skole. Hjem. Treffe venner. Hvem vet. Brått ble de revet fra denne verden. Og igjen står de stakkars pårørende, som nå har mistet sine kjære, og må bli påminnet om den grufulle hendelsen igjen, og igjen, i alle medier.

Og igjen står vi andre og kjenner på forskjellige følelser. Sinne, frykt , tristhet.

I dag gråter jeg for Belgia.

(bildet under er fra minnesmarkeringen  for Charlie Hebdo og 13. November, på Place de la Republique i Paris)

Det er merkelig dette med kulturforskjeller fra land til land, og at det finnes så vanvittig mange forskjellige kulturer bare innenfor Europa. Og når jeg snakker om kulturforskjeller, så mener jeg til og med de bittesmå rare vanene som du ikke legger merke til før du begynner å leve et komplett hverdagsliv et nytt sted.

Og akkurat nå tenker jeg mer konkret på det å gå på kino. I Norge går vi på kino med venner, kjæreste/date eller med familien. Det er en sosial aktivitet, og det er noe de aller fleste synes er gøy. Vi bestiller billetter og reserverer så bra plasser som mulig. Midt på, midt på. Ofte kombineres kinobesøket med et restaurantbesøk. Men for all del, spiser du FØR du drar på kino, så skal du spare plass i magen til smågodt eller popkorn. For DET er et must!

Jeg elsker kino. Jeg elsker å se film på storskjerm, jeg elsker at det er helt mørkt i salen, jeg elsker lydeffektene, jeg elsker popkorn, og jeg elsker å diskutere filmen etter den er ferdig.

Og imorgen skal jeg teste ut å gå på kino….på fransk vis.

Jeg har vært på kino her i Frankrike flere ganger før. Det er ikke det som er utfordringen. Utfordringen er derimot at her er det visstnok mer vanlig å gå på kino ALENE enn å gå sammen med noen. Hver eneste gang jeg har vært på kino her, har jeg vært sammen med kjæresten min, og vi har sittet i saler fulle av mennesker uten følge. Første gang jeg så dette reagerte jeg ganske sjokkert og spurte «hvorfor er alle disse menneskene alene? er ikke det utrolig trist? Stakkars!» Men kjæresten min, han bare så rart på meg, han. Det var vanlig her, det. Og han ble derimot like sjokkert over at jeg aldri hadde sett dette før. De aller fleste spiser ingenting under kinovisningen heller. Hver gang jeg har vært på kino her har jeg sett omtrent ingen mennesker med popkorn-begere eller smågodt-poser. Er ikke det uvant?!

Så imorgen er altså planen å teste kinobesøk – på fransk vis. Alene, og uten noe kinodigg. Jeg tror søren meg jeg skal ta med laptopen på restaurant og jobbe litt – alene – mens jeg spiser alene, også.

Så da får vi se hvordan morgendagens utfordring kommer til å gå. Stay tuned.

Fredag var et av ukas høydepunkter, i tillegg til Simple Plan konserten på Tirsdag, som jo var helt fantastisk bra. Men på fredag var jeg ikke på noe rockekonsert. Jeg var derimot på det kjente museet Louvre, her i Paris. Jeg har flere ganger sett pyramiden, tatt bilder av den utenfra, lagt ut bilder på Instagram, men for første gang tok jeg meg tid til å faktisk besøke museet. Iallefall en liten brøkdel av det. For det er nemlig enormt svært og det ville tatt flere dager, kanskje til og med uker, å besøke absolutt alt.

Og se så vakkert det ser ut i enkelte rom innvendig. Minner meg veldig om Opera Garnier, den gamle operaen i Paris.

Det var mammaen til kjæresten min som tok meg med på besøk dit. Hun ville se to Rembrandt malerier fra en privat kolleksjon som var på midlertidig utstilling i Louvre, og jeg ville se Mona Lisa. Så vi dro dit for å besøke avdelingen for malerier.

Jeg er ikke noe ekspert på kunst og vet relativt lite om nøyaktig hvilke kunstnere som tilhørte hvilke epoker (begynner å bli noen år siden jeg lærte om det på skolen), så for meg går kunst mer på det visuelle enn det historiske. Jeg husker best de «rare» tingene vi lærte om kunstnerne. For eksempel at Van Gogh skar av seg øret og sendte det i et brev til dama han elsket? Og at Picasso var klin kokos han også. Og at Da Vinci var både kreativ som kunstner og oppfinner!

Men tilbake til Louvre; Enkelte malerier likte jeg veldig godt fordi jeg følte både ansiktsuttrykk og emosjoner ble så godt fanget at det ga bildet liv, uten at man behøvde noen som helst skriftlig skildring av historien. Noen av maleriene gjorde meg faktisk litt trist, til og med. Maleriet under er fra den franske revolusjonen, og er ganske kjent her til lands. Fun fact: bildet var faktisk på en av de franske myntene, i «gamle dager» da valutaen var franc og ikke euro.

Mona Lisa er forresten bitteliten. Jeg hadde allerede hørt fra andre som har sett maleriet at det er mindre enn de fleste portretter vanligvis er. Og det føles enda mindre ut siden det er cirka to meter avstand fra maleriet til tauet som er der for å holde folk på avstand. Men det var nå iallefall gøy å ha sett det!

Etter flere timer i Louvre, dro vi på kafé for å spise lunsj og deretter vindushopping. Vi avsluttet kvelden med grønn te og kaker på en søt liten bistro. Stor kontrast til gårsdagen, som gikk til latskap og film i sofaen, med pils og hjemmelagde burgere.

Etter det tragiske terrorangrepet her i Paris i November, har jeg følt meg litt småparanoid når jeg drar på konsert. Jeg var heldigvis ikke på Eagles of Death Metal konserten som ble angrepet, og har heller aldri vært på konsert i lokalet Bataclan, men jeg går jo jevnlig på konserter i Paris, og tenker ofte at dette kunne vært meg. Den kvelden var jeg heldigvis hjemme i leiligheten og ventet på at kjæresten skulle komme hjem fra jobb. Jeg laget middag til oss og vi koste oss med film og rødvin…helt til jeg mottok en sms fra venner i Norge som lurte på om det gikk bra med meg. «Bra med meg? Hvorfor skulle det ikke gått bra?» svarte jeg, og fikk deretter til svar at jeg måtte sjekke nyhetene. Det gjorde jeg, og ble sittende foran TV-skjermen, med den franske nyhetskanalen BFMTV på, hele natta.. Dagen etter hadde vi blitt invitert til vinsmaking hos en millitær-veteran/eks-offiser og vennene hans i en leilighet rett ved Eiffeltårnet. Jeg var så redd og paranoid etter alt jeg hadde sett og hørt på nyhetene at jeg såvidt turte å dra. Kjæresten min overtalte meg heldigvis til å bli med. For ellers vinner jo terroristene, ikke sant? Hvis man isolerer seg fra omverdenen og er for redd til å leve et normalt liv? Jeg ville ikke la de få den gleden. Det ville ingen av de som var på vinsmakingen heller. Alle smilte, alle lo, alle drakk vin og spiste god mat og var pent kledde og lykkelige. Franskmenn er nemlig sånn. Ingen kan fortelle dem hvordan dem skal leve sitt liv. Det klarer de helt fint selv.

Nok om det. Nå er det vår, sola skinner og det er cirka femten grader ute. Jeg skal spise junkfood og deretter se bandet Simple Plan live!

For to uker siden så jeg Vök, et Islandsk melodisk elektroband. For tre uker siden så jeg Sum 41, som var et av yndlingsbandene mine da jeg gikk på ungdomsskolen. For fem uker siden så jeg en Opera-forestilling. Og neste måned skal jeg på klassisk konsert for å høre de mest kjente melodiene fra Steven Spielberg sine filmer. Det kommer til å bli magisk. Som du ser, musikksmaken min er veldig varierende. Jeg liker alt fra klassisk til elektro til hiphop til metal. Det aller meste faller i smak. Jeg har lyst å dra på konsert i sommer også, men kan hende jeg skal hjem å jobbe (se tidligere innlegg), så da blir det isåfall konserter i Norge. Blir jeg her så skal jeg på Rammstein konsert! Jeg er ikke stor fan akkurat, men har hørt at sceneshowene deres er ganske heftige og verdt å få med seg. Og effekter er jo så gøy!

Hvilke konserter har du vært på i det siste?

Du lærer mye om et land og landets befolkning av å bo der over lengre tid. Du lærer for eksempel at blant alle stereotypene du ser på film, så er det svært få som eksisterer i virkeligheten. Franske stereotyper er et godt eksempel. Du ser dem stadig i Amerikanske filmer. Utro menn, stripete t-skjorter og alpelue, bart, kvinner med rød trut og sigarett i hånden, damer på sykkel med flagrende kjoler og baguetter i sykkelkurven. Dette er bare noen av de kjente, rare idéene folk har av hvordan befolkningen er i Frankrike.

Her er de mest ekstreme tilfellene:

1. Alle menn er utro og sjonglerer flere damer på én gang.  Som i alle vestlige land, så finnes det slike menn i Frankrike også. Men det er ikke flere her enn andre steder. Tvert imot så virker det som det er et høyt flertall som foretrekker å være i langvarige, seriøse, monogame forhold. Kanskje ikke så rart, når de fleste vennekvelder, middager og byturer blir gjort sammen med andre par.
2. I Paris går dem med alpelue. Ja, kanskje enkelte 80 år gamle damer. Men bortsett fra dem så har jeg kun sett/hørt engelskspråklige turister og asiatiske turister bruke det fordi de tror det er «Parisian chic».
3. Alle røyker. Hele tiden. Nei, etter at røykeloven ble innført har det faktisk blitt mer og mer upopulært å røyke i Frankrike. Men etter at E-sigaretter kom ut på det franske markedet, har den trenden tatt helt av.
4. Alle jenter i Paris er ekte fashionistas og har alltid sminke, hår og antrekk «on point». Beklager å knuse myten men… jeg tar metroen omtrent hver dag, og jeg ser kanskje 1 av 10 som har et antrekk som ikke er nitrist. De aller fleste går med sort kåpe, olabukse og converse eller lave støvletter. Og «Parisian chic» hår er visst å ikke børste håret og heller bare kjøre «bedhair» stil. Sminke? Kanskje bittelitt maskara og kanskje leppestift – hvis man er av den modige typen.
5. Alle sykler overalt – og putter bakerivarer i sykkelkurven. Denne stemmer delvis. Det ER mange som sykler over alt. Stort sett midt i trafikken i Paris’ travleste veier, gir blanke i andre biler og egen sikkerhet, og stort sett uten bakervarer i kurven. Men jo, av og til.
6. Franskmenn spiser snegler, frosk og drikker vin hele tiden. At de drikker vin hele tiden, er delvis sant. Det er vanlig å ta et glass vin og to en hvilken som helst ukedag sammen med et måltid. Men de drikker seg ikke drita på vin, med mindre det skjer med et uhell under et arrangement som vinsmaking. Franskmenn drikker vin for å NYTE smaken, og prøve å gjenkjenne noter og elementer og hvilken drue og årstall osv.  Og så var det snegler da…»Les escargots». Disse får du servert som forrett på alle turist-restauranter, men også på noen «vanlige» lokale restauranter, selv om jeg må innrømme at jeg ikke har sett det så veldig mange steder. Frosk har jeg faktisk aldri sett på noen menyer. Kanskje fordi jeg unngår turist-restaurantene siden kvaliteten stortsett ikke er bra, og maten er latterlig overpriset.
7. Ingen kan Engelsk. Jo, mange Franskmenn kan grunnleggende Engelsk, men de føler seg ikke komfortabel med språket. Derfor hjelper det hvis du prøver å si noen gloser på Fransk først. Det at Franskmenn på arrogant vis ikke vil snakke med deg med mindre du snakker Fransk først, fordi de er så stolt av språket, er ikke helt riktig. Sannheten er at mange Franskmenn har komplekser med sin Engelske uttale (som mange jo synes er utrolig sjarmerende!) og at de derfor ofte ikke tørr. Tro meg, som expat i Frankrike har det blitt en del «jeg snakker engelsk til deg, du svarer på fransk til meg» før jeg følte meg komfortabel nok med å snakke Fransk selv.

Jeg kunne fortsatt med flere punkter i evigheter, men velger å avslutte her. Hvilke myter eller stereotyper kjenner du til om Franskmenn, som jeg ikke har tatt med på listen?