Siste dag av besøket her hjemme er overstått, og jeg sitter igjen med blandede følelser. Jeg har hatt en virkelig følelsesladet uke. Bekymringer og prat om min kropp og vekt, jobb/livsstil situasjon har vært et gjengående problem. Men på en positiv side, så har jeg blitt gjenforent med noen jeg ikke hadde sett på flere år, og sett igjen steder og omgivelser som jeg virkelig har savnet. Ellers har jeg og mamma pratet litt om pappa – et tema som virkelig går hardt inn på meg, da jeg virkelig forbanner den kreftsykdommen som rev ham fra oss i denne verden. Jeg tenker tilbake på pappa med et smil, men det gjør likevel vondt å se steder i hjembyen min som minner meg om ham.

Jeg har som nevnt i tidligere innlegg følt meg litt utilpass i Paris den siste tiden, og det var utrolig deilig å komme hjem og være norsk i Norge for en liten stund. Å puste inn den friske norske lufta og bevege meg i den skjønne naturen vår, høre bølgeskvulp og måkeskrik. Dette kan ikke tas for gitt. Det er dette som får meg til å føle meg levende.

Som nevnt i tidligere innlegg, så ønsker jeg å komme meg ut på en idyllisk hyttetur ved skjærgården i sommer. Jeg ønsker også å dra på fine dagsturer i skog og mark, og rigge til en engangsgrill, et lite bål eller en ordentlig god nistepakke som kan nytes sammen med venner, familie eller alene. Jeg trenger dette. Jeg trenger en pause fra støy og mas i byen, og fra nyhetssendinger og propaganda med trusler om det ene og det andre. Jeg er lei av å være redd, stresset og bekymret. Og jeg er lei av kjøpesentre, netthandel og sløsing av penger generelt.

Kjæresten min har ikke særlig med tid til å dra på hyttetur med meg i sommer, så jeg håper noen av mine venner eller min familie melder seg frivillig til å dra ut i naturen med meg. Hvis ikke stikker jeg ut på egenhånd. Dette er nemlig nøyaktig den terapien jeg trenger for å føle meg lykkelig.

(bildene under ble tatt i dag. Kveldstur etter middag, sammen med foreldrene mine)

Selv om jeg bor i Paris, er ikke alltid livet som en romantisk klisjé tatt rett ut av en klissete Hollywood-versjon av det som Amerikanerne tror Frankrike er. Men av og til, så er det slik. Og kjæresten min gjør en innmari god jobb som representant for franske menn som dater utenlandske kvinner. Han er romantisk og virkelig en gentleman. Utseendemessig ville han aldri ha blitt castet i en Hollywoodfilm om Paris, da han ikke er stereotypen av hvordan kvinner flest vil at drømmemannen skal se ut. Og mange jenter har i løpet av tiden før han traff meg, takket nei muligheten til å bli kjent med en herlig kar som har så utrolig mye kjærlighet å gi. Han er helt vanlig utseendemessig, men med noen kilo ekstra på kroppen. Det passer seg hverken inn i Hollywood, hos overfladiske jenter eller hos enkelte bedrifter.

Grunnen til at jeg tar opp dette er fordi jeg så en dokumentar igår, som omtrent fikk meg på gråten. Dokumentaren tok opp et veldig viktig tema: skjønnhet og suksess, øker/minsker man jobbmuligheter basert på hvordan man ser ut?

Svaret var et grøssende stort ja. Jeg vet ikke om dette problemet er like stort hjemme i Norge som det de klarte å avsløre at det er her i Frankrike, men jeg VET at dette eksisterer selv i vårt lille land. I Frankrike er arbeidsledigheten ganske høy, så arbeidsgivere føler nok at de kan velge og vrake i kandidater, og stille urealistiske kriterier. Det har jeg full forståelse for. Det jeg derimot ikke har forståelse for, er at de tydeligvis heller velger å ansette en person som er underkvalifisert men estetisk pen, fremfor en person som har nøyaktig de kvalifikasjonene bedriften etterspør – men som dessverre faller under kategorien mindre pen.

TV-teamet sminket en skuespiller til å bli en penest mulig utgave av seg selv, og deretter en styggest mulig utgave av seg selv (ved hjelp av spesialeffekter for å ikke bli gjenkjent). Først sendte de ut omtrent identiske CVer til 20 forskjellige bedrifter, hvor eneste forskjell på CV var navn og bilde. Den «stygge» versjonen av jenta, fikk kun 3 positive tilbakemeldinger. Den «pene» fikk 12. Deretter dro hun på jobbintervju hos en av de utvalgte bedriftene. Den «pene» versjonen av jenta fikk et 45 minutters intervju og ble ønsket til 2. gangsintervju. Den «stygge» versjonen fikk tafatte spørsmål fra en uengasjert leder og intervjuet var over etter knappe 10 minutter. Til slutt endret TV-teamet CVen slik at den «stygge» versjonen av jenta hadde en utrolig imponerende CV, mens den «pene» versjonen hadde en relativt dårlig en. Likevel var det den dårlige kandidaten som gikk av med seieren.

Det neste steget var å sende ut to menn i samme alder – med lignende arbeidserfaring – til forskjellige butikker for å levere sin CV og høre om de hadde ledige stillinger. Den ene mannen fikk positiv respons hos samtlige, mens den andre ble avvist gang på gang. Han ene høy, slank og kjekk. Mens han andre var overvektig. Sistnevnte endte til slutt opp med å legge seg under kniven for å øke jobbmulighetene. Han fikk til slutt jobb som telefonselger. Telefonselger! Han blir jo ikke sett en gang, og likevel ønsker dem kun å ansette estetisk pene mennesker. Hvorfor? For at medarbeiderne ikke skal føle ubehag av å se på noen de ikke er tiltrukket av? Hva slags tull er det?

Jeg håper virkelig at dokumentarer, avisartikler, og ja – selv blogginnlegg som dette, som avslører slikt idioti, kan bidra til å få en stopp på diskrimineringen og forskjellsbehandlingen som pågår.

Og til deg som leser: I uansett hvilken situasjon, ikke døm noen basert på hvorvidt du synes vedkommende er attraktiv eller ei. Gi dem en sjanse til å vise hvem de er. I beste fall ender du opp med en utrolig dyktig arbeidskollega, en god venn eller kanskje den beste kjæresten du noensinne kunne hatt.

Jeg fikk forresten gave fra min kjæreste igår. Han hadde vært å kjøpt nytt undertøy til meg! Elsker det! (Og nei, jeg vet ikke hva Lx står for, men det er ikke XL. haha)