Da har jeg pakket tre forskjellige sett med ting, til tre forskjellige turer. 1) Shopping, restaurant og utepils-ferie med familien 2) kjærestetur med bading, muséer og monumenter, og 3) volontørarbeid som lærer, aktivitetsleder og gjest hos vertsfamilie. Det eneste jeg mangler er en gave til vertsfamilien i Moldova, men det skal jeg kjøpe etter hvert. Ellers skal PCen bli med på alle tre turene, speilrefleks-kameraet på to av turene, og selfiestang på to av turene. Slitsomt? Ja, men definitivt verdt det!

Ja, jeg sa jeg pakker sommerklær. Men hva hvis været blir dårlig hele ferien?

Vi vet jo alle at Skandinavia ikke akkurat er kjent for stabilt sommervær, og derfor er det lurt å i det minste ta med en olabukse og en cardigan eller to, som passer bra sammen med alle toppene og t-skjortene som er pakket ned. Jeg har for eksempel pakket en sort cardigan og sort olabukse. Ikke pakk for mye. Det er ikke nødvendig!

Hva slags sko skal man pakke da?

Regel nummer én er: komfort kommer først. Tar man med et par sko som er helt forferdelige å gå med, og du til slutt ender opp med blod og blemmer, så er ikke det greit. Da har du kastet bort verdifull bagasjeplass på tull. Jeg velger å gå med joggesko når jeg skal på sightseeing, tur og muséer, og ballerinasko eller sandaler når jeg skal ut på byen eller pynte meg for å dra på fin restaurant. For eksempel. Det er dessuten lurt å ta med et par sko i skinn, i tilfelle det kommer til å regne. Kjipt å bli forkjøla fordi man kun tok med tøysko.

Kosmetikk veier jo en del?

Ikke nødvendigvis. Jeg tar ikke med meg mer enn jeg trenger, og pakker derfor bare travelsize sjampo, balsam, body lotion, dagkrem, nattkrem, tannkrem – i tillegg til parfyme i reiseflaske. Deodoranten min er vanlig størrelse, og av sminke pakker jeg mascara, brynskygge, leppestift eller lipbalm og BB-krem. Jeg bruker ikke sminkefjerningsprodukter, ei heller renseprodukter. Kviseproblemene jeg hadde før er omtrent borte, etter at jeg sluttet med produkter og gikk over til å kun bruke kaldt vann for å vaske ansiktet.

Det eneste jeg sitter igjen med som faktisk veier en del og tar mye plass, er PCen og kameraet. Og da er det fint at jeg har stor, solid håndveske med god plass til alt jeg trenger.

(bildene er fra et pariserhjul i Brugge, Belgia)

Fine Skandinavia. Det skal bli godt å reise på besøk til Norge for å tilbringe tid sammen med familien min, og det er gøy at vi skal videre til Sverige også. Det er lenge siden jeg har vært i Sverige nå, og Karlstad er en by jeg aldri har besøkt før. Det blir spennende å se hva stedet har å by på. Dessuten skal vi kanskje en tur innom Örebro også, for å besøke noen slott og ta fine bilder.

Men aller først skal jeg til Oslo. Der skal jeg treffe ei venninne over et par glass vin, henge litt på Grünerløkka og på Aker Brygge. Jeg har tidligere bodd tre år i Oslo, og føler meg mye mer hjemme der enn i Stavanger, som tross alt er hjembyen min. I Oslo har jeg gått på skole, jobbet, flyttet rundt,  hatt kjærester, vært singel, vært på byen, syklet tur, fått sykkelen stjålet, slappet av og grillet i diverse parker, blitt bedt av soldater om å slukke grillen (slottsparken), gjemt cider fra politibetjente, ja – jeg har opplevd alt det «vanlige» som folk i starten av tjueåra opplever i Oslo.

Etter to dager i Oslo, skal vi ta toget videre til Karlstad. Eneste byene i Sverige jeg har vært i tidligere, er Göteborg og Karlskrona. Pluss et eller annet sted over norskegrensa, for å kjøpe godteri. Men det telles ikke. Uansett, Göteborg er en by jeg virkelig liker. Byen er både fin å se på og spennende å besøke, mens Karlskrona er idyllisk, rolig og sjarmerende. Sverige er et vakkert land, og jeg gleder meg til å se en by som jeg ikke kjenner til i det hele tatt.

Etter oppholdet i Karlstad, reiser vi tilbake til Norge. Vi skal til Sandefjord. Enda en by jeg aldri har vært i tidligere, som jeg gleder meg til å utforske. For å være helt ærlig så aner jeg ikke hva det er å finne på i Sandefjord, så jeg får ta meg en runde på Google for å sjekke.

Etter Sandefjord, skal vi til Kristiansand. En by jeg kjenner godt. Foreldrene mine elsker å besøke sørlandet, så derfor besøker vi sørlandet relativt ofte når jeg er sammen med dem.

Siste etappe blir hjembyen min, Stavanger. Jeg gleder meg til å vandre langs Fargegata, og til å nyte en kaffe latte og nystekt kanelbolle i trivelige omgivelser på en av de mange koselige kaféene i byen.

Hvis noen av dere lesere har tips til hva jeg kan finne på i Sandefjord, skriv det ned i kommentarfeltet!

(forresten, husk konkurransen i forrige innlegg)

Ingenting er perfekt. Det er vi jo alle klar over. Men hvorfor har det seg likevel slik at vi dagdrømmer om konkrete land og steder og ønsker å bosette oss i land som vi tidligere bare har feriert i, eller aldri besøkt i det hele tatt?

I går så jeg filmen Eat, Pray, Love basert på boka ved samme navn. Tre år har gått siden sist jeg så filmen, og jeg har fortsatt ikke vært i noen av de tre landene som forfatteren av boka reiste til for å finne sin indre ro og lykke. Filmen og boka har begge blitt heftig kritisert for å oppfordre kvinner til å rømme fra ekteskap og forpliktelser, alt for å gjøre noe så egoistisk som å realisere seg selv – eller bedrive selvdyrking som en av disse kritikerne ordla det. Personlig synes jeg det er inspirerende og anser det som en positiv vei å gå, om man er ulykkelig med tilværelsen slik som den er. Er jeg dermed egoistisk? Kanskje. Men hvordan vet man egentlig hvem man er og hva man vil i livet, hvis man ikke våger å ta sjanser for å forbedre sin egen livskvalitet? Jeg mener det er bedre om en mann ser på meg som en mentalt sterk, selvstendig kvinne med livserfaring og kunnskap, enn en usikker nikkedukke. Selvsagt kan man få livserfaring og kunnskap på andre måter enn å måtte reise jorda rundt, men om det å reise er  nettopp det man ønsker å gjøre, så burde vel det blitt sett på som noe positivt, ikke noe slemt og narsisisstisk?

Å reise til Italia for å lære italiensk og nyte italiensk mat er ikke så ulikt mine første måneder her i Frankrike, hvor jeg pugget fransk så hardt jeg kunne, og gikk betydelig opp i vekt takket være alle disse deilige franske delikatessene som man finner på et hvert gatehjørne. Jeg ville med glede reist til Italia for å gjøre akkurat det samme der også. I to eller tre måneder, før virkeligheten griper inn og man ikke lenger er forelsket i klisjéene. For i Italia ville jeg nok opplevd ganske mye av den samme frustrasjonen som jeg opplever her i Frankrike.

India har jeg blandede følelser ovenfor. En del av meg har virkelig lyst å besøke landet, kjøpe meg en vakker sari (tradisjonelt Indisk festantrekk) og nydelige smykker, lære meg å danse, se Taj Mahal og andre kjente severdigheter, og spise meg stappmett på herlig, Indisk mat. Men samtidig er en del av meg redd for at jeg ville blitt overfølsom om jeg var der og så de store kontrastene mellom fattig og rik. Spesielt med tanke på hvor mange barn som lever på gaten der borte. Da jeg var i Los Angeles ble jeg riktig kvalm av å se velkledde damer og herrer  som spaserte inn og ut av de dyreste restaurantene mens hjemløse mennesker satt utenfor, sultne, på rekke og rad i en kanskje kilometer lang rekke med telt. Og Los Angeles er jo mer kjent for oss nordmenn som glamorøst og spennende enn fattig og trist? Dere visste kanskje heller ikke at det finnes forferdelige ghetto-strøk i Orlando, byen kjent for Disney World, Sea World og andre morsomme familieparker.

Tilbake til Eat, Pray Love. For Bali kunne jeg gjerne også tenke meg å besøke. Gjerne sammen med kjæresten min, for å dra på utflukter sammen, spise lokal mat og slappe av. Som jeg tidligere har nevnt, så har jeg ei venninne fra Malaysia, som har gitt flere gode tips om steder å besøke i hjemlandet hennes, enn kun den flittig besøkte øya som vi alle kjenner til. Venninna mi har derimot lagt sin elsk på Nederland og Skandinavia, og kunne aldri tenke seg å flytte tilbake til Malaysia. Og jeg? Jeg har ikke lyst å flytte tilbake til Norge.

Ingen land er perfekte, men alle land er spennende på hver sin måte. Og jeg fortsetter å dagdrømme om alle stedene jeg vil besøke, samtidig som jeg vil fortsette å realisere meg selv ved å besøke nettopp disse stedene.

Du som reiser jorda rundt for å realisere deg selv, ikke la andre fortelle deg hva som er rett og galt. Når alt kommer til alt, så er det du som sitter igjen med spennende historier og visdom. Og kanskje er det du som skriver den neste bestselgende reiseskildringsboka!

Her er noen bilder som jeg har tatt mens jeg har vært ute på reise

The Chicago Bean!

Golden Gate broen.

Meg i Puerto Rico, Karibien

Meg på Staten Island fergen, New York

Lunsj ved bassenget. Cocoa Beach, Florida

Tirsdag var siste dag av bilturen vår og tiden var egentlig inne for å reise hjem. Men som vanlig, ville jeg ikke at ferien skulle ende tidligere enn nødvendig. Eventyrlysten talte og fikk meg til å ville dra tiden ut så langt som bare mulig. Og det syntes kjæresten min var helt greit. Så vi tok oss en dagstur til Tyskland.

Vi dro til en by som heter Trier, som jeg i forkant hadde søkt opp på Google og Instagram, for å finne ut om byen var verdt å besøke, og hva man eventuelt kunne finne på der. Jeg har tidligere reist ganske mye rundt i Tyskland, og har gjort meg oppmerksom på hvor i landet det er hyggelig å feriere kontra hvilke byer som hovedsaklig er industrielle og lite attraktive reisemål for oss som liker kultur og historie.

Trier var en artig liten perle. Der kan du blant annet besøke ruinene fra et imponerende romersk amfiteater (som dessverre var under renovering) og se ruinene fra en stor byport (som burde vært under renovering). På vei fra sentrums-kjernen til amfiteateret, passerte vi dessuten et nydelig palass og en fin liten park. I sentrum ligger også en stor, gammel katedral som var verdt å få med seg.

Butikker og kjøpesentre var det mange av, men vi stakk bare innom det ene senteret for å handle på dagligvarebutikken. Vi kjøpte produkter som man ikke får tak i andre steder enn i Tyskland. Diverse pålegg for eksempel. Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte et par flasker hvitvin mens vi var der, siden vi tross alt var i Mosel-distriktet. Riesling-vin er jeg jo tross alt veldig glad i, og det er garantert billigere å kjøpe det lokalt i Tyskland, Luxemburg og Øst-Frankrike enn andre steder.

Lokal middag ble det i det minste. Vi spiste på en tradisjonell tysk restaurant, og bestilte begge en halvliter øl hver i tillegg. Banan-øl faktisk. Måltidet var jeg veldig fornøyd med. Kjøttpudding hadde jeg ikke spist siden jeg jobbet i Disney World, hvor jeg pleide å bestille det i kantina. Ofte. Fordi kjøttpudding er en rar greie jeg virkelig digger, og aldri har giddet å prøve å lære meg å lage selv. Kvaliteten på kjøttpuddingen fra restauranten i Tyskland var som forventet langt bedre enn den masseproduserte varianten fra kantina der borte i Amerika.

Det eneste negative med denne fine kjøttpudding-og-banan-øl opplevelsen, var at servitøren ikke kunne et eneste ord på engelsk, så både jeg og kjæresten min måtte bruke det lille vi kunne av tysk. Og selv om uttalen min ikke er så ille når jeg leser rett fra menyen (fordel med å ha germansk språk som morsmål) så høres det sikkert megakomisk ut å høre på når jeg prøver å gjøre meg forstått ved å bruke en sær blanding av norsk, engelsk og tysk. Budskapet nådde heldigvis frem.

For deg som vil på biltur til Belgia, Luxemburg og Tyskland; Besøk gjerne Brugge i Belgia, Luxembourg City og Vianden i Luxemburg og Trier i Tyskland!

Her er noen bilder fra Trier, Tyskland.

Sent i går kveld kom vi hjem fra langhelgen vår i Luxemburg. Vi ble borte lengre enn planlagt fordi vi bestemte oss for å ta en spontan dagstur til Trier i Tyskland. Det var jo bare en times kjøretur unna, og hvorfor ikke like greit besøke tre land på to dager når man først har muligheten til det?

Jeg skal fortelle mer om dagsturen til Trier i neste innlegg. På mandag ble jeg nemlig ett år eldre, og jeg har lyst å fortelle alt om hva som skjedde på fødselsdagen min!

Den startet med en god frokost på hotellet i Luxembourg City, før det var på tide å pakke og dra videre. Jeg visste nok en gang ikke hvor eller hva vi skulle, og kjæresten min var nok en gang flink til å gjøre meg nysgjerrig, få meg til å gjette – og jeg havnet som vanlig på helt feil spor. Jeg er sammen med en kar som har tidenes største pokerfjes og snakker i gåter. Det er ikke rart jeg aldri klarer å gjette meg frem til noen av disse overraskelsene hans. En ting er sikkert og visst; det er utrolig moro!

Noe som var mindre moro, var at da vi ankom parkeringsplassen fant vi en parkeringsbot liggende på ruta. Parkering var gratis i helgene, men ikke i ukedagene. Så allerede klokka ni hadde de rukket å bøtelegge oss. Da ble altså første destinasjon politistasjonen for å betale boten, før vi kunne dra videre. Videre dro vi, fortsatt innenfor Luxemburgs grenser, og bare 30 minutters kjøretur unna. Esch-sur-Alzette heter stedet. Jeg var fortsatt forvirret. «Hva skal vi der?» spurte jeg. Kjæresten min ba meg om å åpne hanskerommet og ta ut en rød konvolutt som lå der.

Billetter til konsert. Hans Zimmer. Kompositøren av filmmusikken vi kjenner fra Pirates of the Caribbean, Batman-filmene, Superman/Man of Steel,  Spiderman -filmene, samt andre kjente filmer. Løvenes Konge også. Vi ankom Avenue du Rock’n’Roll (ja, gata heter faktisk det) for å sjekke inn på hotellet som lå rett over gata for konserthuset Rockhal, og tok oss deretter en liten tur på kjøpesenteret som lå rett ved siden av konserthuset. Nabolaget så ut til å være ganske nytt og under konstruksjon, og det var ikke stort annet å finne på enn å henge på senteret frem til klokka var blitt nok til at vi kunne bestille cocktails og burgere.

Jeg har ikke andre ord å si om konserten enn magisk. Spesielt musikken fra Crimson Tide, en film jeg ikke har sett, som tydeligvis har helt fantastisk musikk. Og selvsagt musikken fra Pirates of the Caribbean. Nummeret til Spiderman-skurken Electro var også ganske heftig. Både jeg og kjæresten satt der med gåsehud gjennom hele showet. Det var virkelig fabelaktig.

Blid og fornøyd krøp jeg til køys etter en veldig fin bursdagsfeiring sammen med min kjære, og etter mange fine meldinger på sosiale medier fra mine kjære venner og familie.

Her kommer bildene fra Ansembourg slottet og hagen, og fra Vianden:

Ansembourg, Luxemburg

Vianden, Luxemburg

Dag to i Luxemburg. Hva er det å finne på her da, tenkte jeg på morgenkvisten da det var tid for å planlegge dagen. Værmeldingen var absolutt ikke like hyggelig som gårsdagen, og vi hadde en grå og regnfull dag i vente. I tillegg er det jo Søndag, og dermed enda vanskeligere å komme med idéer. I Luxemburg er nemlig det meste stengt på hviledagen, akkurat som i Norge.

Vi trosset værmeldingen, men pakket med oss en paraply fra hotellet – for å være på den sikre siden. Luxemburg er et land med lang historie med monarki, og dermed befinner det seg mange gamle slott rundt omkring i dette lille landet.

Det første slottet vi besøkte, ligger cirka 20 minutters kjøretur fra Luxembourg City – i et tettsted som heter Ansembourg. Slottet er privat og man får dessverre ikke lov å besøke det, men hagen er derimot åpen for alle. Hagen var helt nydelig, og i samme stil som de kjente slottsparkene i Frankrike. Vi rakk å ta utrolig mange fine bilder, luktet på de nydelige blomstene og tittet på karpene som bodde i vannet i hagen. Vi rakk til og med å utforske hele hagen før regnet kom. Bildene derfra skal jeg legge ut i et senere innlegg – det ble rett og slett alt for mange til å kombinere sammen med resten av bildene vi tok igår!

Da det startet å regne, satte vi oss i bilen for å diskutere mulighetene for hva vi kunne gjøre videre. Å traske rundt i regnet fristet ikke stort, så vi kjørte like gjerne over grensen fra Luxemburg til Belgia for å ta en pils i nærmeste belgiske by. Vi dro til en by som heter Arlon. Ikke spesielt spennende by, og ikke spesielt pen heller. Men vi fant uansett en trivelig pub, og fikk slappet av – med regnet på avstand.

Neste etappe endte opp med å bli en 45 minutters kjøretur unna, tilbake i Luxemburg, helt oppe i nord – på grensen til Tyskland. Stedet heter Vianden og er et svært populært sted for turister å besøke. Her ligger det et utrolig pent slott, på toppen av et fjell. For å komme dit må man opp i ski-heis. Derfor dro jeg ikke opp dit, for det hadde jeg aldri taklet med den ekstreme høydeskrekken som jeg har. Vianden er en liten småby, hvor omtrent hver eneste restaurant og kafé er hotell/gjestgiveri i tillegg til spisested. Utrolig sjarmerende liten by, som det er lett å forstå at turister er glad i å besøke på sommeren.

Det regnet dessverre altfor mye til at vi ønsket å bli værende i Vianden over lengre tid, så vi kjørte like greit tilbake til Luxembourg City. I morgen har jeg bursdag, og da forlater vi Luxembourg til fordel for et annet land, og for å dra på et arrangement på kveldstid. Hvilket land, nei det vet jeg ikke. Hva slags arrangement, nei det vet jeg heller ikke.

Her er resten av bildene jeg tok igår. Bildene fra Vianden og Ansembourg skal jeg legge ut i et senere innlegg!

Da var endelig dagen kommet hvor jeg kom til å finne ut av denne overraskelsen som kjæresten min hadde planlagt helt siden Februar og klart å holde hemmelig frem til denne helgen – bursdagshelgen min. Vel, første del av overraskelsen da. Han har visst planlagt flere ting, som jeg vil finne ut av etter hvert. Og fødselsdagen min er forresten på Mandag.

«Ikke legg noen planer for datoene 21. til 24. Mai» husker jeg han sa, en gang i Februar. Jeg spurte selvsagt hvorfor, og hva vi skulle disse dagene. Nei, det var en overraskelse. Jeg fikk heller ikke vite hvordan vi skulle komme oss dit. Det eneste jeg fikk vite var at vi skulle forlate huset rundt klokka ti, og at klimaet der vi skulle kom til å være cirka det samme som i Paris.

I dag er det 21. Mai, og klokka ti satte jeg meg inn i bilen. Jeg hadde pakket kosmetikken min i plastpose, i tilfelle vi skulle til flyplassen. Olabukse, kjoler, joggesko, pensko, alt var pakket. I tilfelle jeg kom til å få bruk for det. Jeg ante jo tross alt ikke hvor eller hva vi skulle.

Jeg tittet på alle skiltene langs motorveien for å kanskje komme nærmere et svar. Lyon, Bordeaux, vi passerte mange skilt og kjørte videre i andre retninger. Orly flyplass? Nei, vi skulle ikke dit heller. Jeg sniktittet på Google Maps etter hvert som tiden gikk. Jeg holdt en knapp på at vi skulle til Alsace regionen i Frankrike, siden vi kjørte i riktig retning. Men etter litt tid, var vi ved det store krysset på motorveien som gir deg alternativene å dra sørover – retning Alcase, østover – retning Tyskland eller nordover – retning Luxemburg. Valget falt på nord – Luxemburg. Et land jeg lenge har hatt lyst til å besøke, og aldri har vært i tidligere. Så utrolig gøy, og ikke minst overraskende!

En gang for lenge siden sa jeg til kjæresten min at jeg ønsket å besøke Luxemburg. Jeg trodde virkelig han hadde glemt det, men nok en gang har han bevist for meg hvor god lytter han er. Litt av en fin start på helgen før bursdagen min!

Vi overnatter på et Best Western hotell, like ved en park i Luxembourg City. Rommet er romslig og området er rolig og fredelig. Allerede har vi sett mesteparten sentrum, som ikke er så stort. Luxembourg City har færre innbyggere enn Stavanger, såvidt jeg vet. Men sentrum er større, og utvalget av restauranter og barer er langt større. Det er dessuten vanvittig mange turister og expats her. Her høres mange forskjellige språk, og restaurant-utvalget er riktig så internasjonalt. Vi endte opp med å spise gourmet burgere på en restaurant som heter Snooze, som hadde vanvittig stort utvalg av spesialburgere og tilbehør. Valget vårt falt på friterte plantains, eller kokebananer som de også kalles på norsk, med chillimajones, og søtpotet pommes frites med aioli.

Luxemburg er et grønt og vakkert lite land. Fin utsikt får man nesten hvor enn man går, siden byen er bygget på klipper. Været har vært strålende pent hele dagen, så det har vært deilig å spasere i gatene, se på utsikten og slappe av. Perfekt vær for cocktails på utekafé i sola også. Herlig start på en spennende helg!

Frister det med en Deep Valley (t.v.) eller en Sex Appeal (t.h.)?

Etter at jeg skrev innlegget mitt om ting jeg ville investert penger i om jeg bare hadde hatt muligheten til det, har jeg skjønt hvor dum jeg egentlig har vært som fremstiller mitt liv som om jeg virkelig har ting som holder meg igjen. For har jeg egentlig noe som holder meg igjen fra å dra, annet enn at enkelte personer blir skuffet fordi de kommer til å savne meg, mens andre blir bekymret fordi de rett og slett bare bryr seg? Nei. Det eneste som holder meg igjen er dårlig samvittighet. Med andre ord, det er kun meg selv det står på. Og nå er det gjort. Nå har jeg meldt meg på i det minste én av disse ønskene som jeg skrev ned på min personlige «bucketlist». Og jeg jobber med å få til en av de andre tingene på listen også.

Jeg har meldt meg på et kurs i Barcelona, Spania, som hovedsaklig er et skrivekurs men som også har meditasjonskurs på programmet. Kurset går over fire dager i August og arrangeres av et firma som heter Pink Pangea, som arrangerer kurs og reiser kun for kvinner. Hensikten med kurset er å lære teknikker og få tips til hvordan skrive bedre artikler, og samtidig hente inspirasjon fra omgivelsene i Spania. Da jeg nevnte dette for kjæresten min virket han ikke særlig blid. Mest fordi jeg reiser til et sted han ikke har vært, men også fordi jeg reiser fra ham i utgangspunktet. Derimot virket han glad på mine vegne for at jeg har meldt meg på et kurs som kan hjelpe meg karrieremessig i fremtiden. Det er jo tross alt min drøm å kunne jobbe som skribent på fulltid.

Det andre prosjektet jeg jobber med å få krysset av lista mi, er frivillig arbeid med barn og ungdom i Moldova. Jeg har tatt kontakt med et firma som virker veldig seriøst, og har deretter mottatt mail direkte fra de prosjektansvarlige i Moldova. Jeg er ikke spesielt gira på å fortelle familien min om dette, da de garantert ville gjort alt i sin makt for å forhindre meg fra å dra dit. Moldova er jo kjent for å være et fattig land i Øst-Europa, og det er stort sett det eneste de fleste Nord-Europeere vet om landet. Jeg vet ikke så veldig mye om Moldova jeg heller, men etter å ha gjort litt research på Google og Instagram så ser det ut som landet har helt nydelig natur, og jeg har en følelse av at innbyggerne er utrolig hyggelige mennesker.

Så da gjenstår det bare å finne passende datoer for prosjektet i Moldova, siden jeg tross alt må jobbe litt også. Juli jobber jeg bare én dag, så jeg holder en knapp på at jeg reiser i Juli.

Nå er det på tide å legge seg. I morgen tidlig skal jeg nemlig til Disneyland Paris!

Jeg tenker ofte på hvordan livet mitt alternativt hadde vært om jeg hadde hatt et enda større budsjett å rutte med, og ingen forpliktelser som kjæreste eller familie som holder meg igjen fra å gjøre absolutt alle de tingene jeg ville gjort om det kun var opp til meg selv. Hvem vet, kanskje jeg en dag reiser av sted og blir borte flere måneder for å oppleve en liten brøkdel av de tingene jeg ønsker å gjøre?

Jeg ville ikke sløst bort pengene mine på tull. Jeg ville investert dem i noe som ville gitt meg kunnskap, fantastiske minner og ikke minst det å kunne gi noe tilbake til samfunnet.

Det finnes for eksempel så utrolig mange fine prosjekter innenfor frivillig arbeid. Prosjekter hvor man kan velge å jobbe med dyr, mennesker eller naturvern og bidra til å gjøre verden til et bedre sted. Jeg har alltid ønsket å melde meg på en av disse prosjektene, men har alltid fått motgang fra foreldrene mine angående akkurat det. Og derfor ble det aldri noe av. Men om jeg en dag bestemmer meg for å investere penger i å reise i flere måneder, så kommer jeg sannsynligvis til å melde meg på både et frivillig prosjekt med dyr, humanitært arbeid og et prosjekt innen naturvern.

Jeg ønsker også å reise for å besøke mine internasjonale venner som bor rundt omkring i verden. I tillegg til at jeg har veldig lyst å dra på arrangementer i regi av expat-nettsider og Couchsurfing portalen for å bli kjent med enda flere mennesker rundt omkring i den store verden. Den eneste måten man blir ordentlig kjent med et land og landets kultur er ved å bli introdusert for lokalbefolkningen som kan ta deg med til steder som turoperatørene ikke kjenner til.

Sist men ikke minst, jeg ønsker å melde meg på diverse kurs i utlandet. Matlagingskurs, skrivekurs , ta dykker-sertifikatet, fotokurs, kurs i «urban farming» (fordi jeg har lyst på en liten urtehage/grønnsakshage), yoga og meditasjon, tegne-og malekurs, dansekurs.

For meg er dette aktiviteter som vil berike mitt liv på alle tenkelige måter. Sosialt, karrieremessig og for egen livsglede. Det er minner og kunnskap for livet. Kunnskap som er verdt mer enn de papirene som forteller hva jeg har lært på skolen. Minner som har større verdi enn alle mine eiendeler til sammen.

For meg er dette nemlig en større fortjeneste enn det den økonomiske formuen er verdt.

Siste etappe av bilturen vår gikk til Lille, en av Frankrikes storbyer. Under oppholdet følte jeg at jeg egentlig ble litt småforelska i denne byen, men det blir jeg jo nesten over alt hvor jeg reiser. Jeg var jo tross alt dødsforelska i Paris også, før jeg flyttet hit. Og siden været var helt nydelig i Lille mens vi var der, så var det vel kanskje ikke så rart at jeg ble ekstra sjarmert? Jeg fikk nemlig følelsen av å være på sommerferie, på et helt nytt sted hvor alt var annerledes. Kanskje fordi befolkningen i nord er såpass annerledes fra folk i Paris? Mindre stress og mas, mindre forurensing og bråk, færre irritasjonsmomenter.

Det var deilig å bare være der. Eksistere der. Besøke kaffebarene (blandt annet en kjede som var å finne over alt i Lille, som heter Notting Hill Coffee), gå tur i parkene, titte i hyllene fulle av bøker og blader på bruktmarkedet, nyte sola og se på alle menneskene som nøt et par øl og god mat under parasollene.

I Lille møtte vi også et vennepar av kjæresten min. Vi besøkte leiligheten deres og dro til en koselig liten cocktailbar i gamlebyen og skålte med noen drinker, før jeg og kjæresten min dro videre til en restaurant som spesialiserer seg på en av Nord-Frankrikes lokale tradisjonelle retter “Le Welsh”, som enkelt og greit består av brød marinert i øl, med skinke og sennep og gratineres med én hel, komplett ost. Retten serveres med pommes frites ved siden. Ikke akkurat slankemat nei, men godt var det!

Etter å ha spist en hel ost og alt som ble servert sammen med den, dro vi tilbake til hotellet. Jeg hadde i løpet av dagen pådratt meg skikkelig utslett mellom lårene, som jeg noen ganger får når jeg går med kjole og blir varm, klam og svett utover dagen. Jeg hadde samme dag lest på internett at det var ei eller annen kjendisdame (husker ikke hvem) som visstnok pleide å smøre seg med deodorant mellom beina for å unngå nettopp det utslettet og gnissingen, og dum som jeg var tenkte jeg at dette måtte jeg prøve. Det hørtes jo ut som tidenes mest geniale idé!

Jeg endte opp med kjipe konsekvenser, som at innsiden av begge lårene hovnet opp til dobbelt størrelse, i tillegg til at det gjorde ekstremt vondt. Så kjære du som leser; ikke tro på alt du leser på internett. Selv når kildene virker troverdige, vær skeptisk. Det var ikke jeg. Og det er ikke første gang jeg går fem på heller. Husker jeg bleket tennene med bakepulver en gang for noen år siden, og fikk masse kjeft av tannlegen min, da hun måtte fylle porselen i en av tennene mine som hadde blitt syreskadet tverrs gjennom. Takket være det påfunnet der, har jeg den dag i dag mindre tannkjøtt enn jeg burde hatt.

Etter deodorant-påfunnet, oppholdt jeg meg kanskje en times tid i suiten, hvor jeg satt å syntes synd på meg selv og de hovne lårene mine. Kjæresten min dro meg til slutt ned til hotellets cocktailbar for å spandere en liten trøste-drink, som absolutt ikke var liten i det hele tatt. Vi drakk hver vår enorme cocktail (som dessuten kostet hele 18 euro pr stk) og lyttet til pianisten som spilte fine pianoversjoner av låtene som går på radioen. Jeg elsker pianomusikk, og elsket det kanskje litt for mye etter hvert som jeg drakk. Stakkars alle de andre i baren, som måtte høre på meg synge falskt og prate høylytt om hvor flink “pianomannen” var og hvor mye den og den låta betyr for meg. Huff.

Dagen etter ble det sen hotellfrokost, en liten gåtur i sentrum, mer kaffe og til slutt på tide å dra hjem. Eller, hjem dro vi ikke. Vi tok en svipptur til foreldrene til kjæresten min for å grille i hagen, før vi sent på kvelden dro hjem for å legge oss.

Nå blogger jeg fra en kaffebar i Paris, fordi jeg har fullført min første arbeidsdag som privatlærer i norsk for en nybegynner. Eleven min er ei fransk dame, og jeg lærer bort norsk – på fransk. Utrolig merkelig, men gøy!