Vennskap. Et flytende begrep. Er en venn noen du legger ut bilder sammen med på sosiale medier og møter over et par glass vin, en gang i uken? Er en venn noen du har vokst opp sammen med og skapt minner sammen med helt siden sandkasse-stadiet til godt voksen alder? Kan en venn være noen du kun snakker med på sosiale medier og aldri faktisk har møtt personlig? Hvis vennskapsbånd er så sterke, hvorfor er det da så enkelt for enkelte å dumpe en venn på samme måte som en kjæreste man ikke ønsker å ha lenger?

En av hovedårsakene til at jeg har mistet kontakten med enkelte av mine venner er nok det at jeg har flyttet mye. Hele barndommen i Stavanger, de siste to tenårene i England, tre år i Oslo, halvt år i Bergen, ett år i USA og nå over ett år i Frankrike. Takket være dagens teknologi med sosiale medier er det ikke vanskelig å holde kontakten med venner som bor i andre byer eller andre land. Men av og til føles det nesten som om enkelte bevisst unngår å holde kontakten.

Enkelte venninner og kamerater har vært flinke til å ta initiativ til å møtes når jeg er på besøk i nærområdet, og har vært like positive til å møtes når det er meg som har tatt første initiativ. Andre, derimot, har gått fra å være i overkant interessert til å finne på noe sammen flere ganger i uka, til å plutselig pådra seg en arrogant nedsettende holdning og ikke lenger ha tid til meg. Samtidig legger disse menneskene ut mer enn nok av spor på sosiale medier som indikerer at jo, de har tid. Har dem tid til å møtes i parken over en piknik sammen, har dem tid til å sende en SMS for å spørre om jeg har lyst til å bli med. I stedet sitter jeg hjemme foran dataskjermen og ser statusoppdateringer og bilder som blir lagt ut for å vise verden hvor hyggelig de har hatt det sammen.

I fjor sommer var jeg også med på disse bildene. I år passet det seg ikke. Som et klesplagg som har gått ut av moten, blir jeg valgt bort til fordel for noen som passer bedre i dagens bilde.

For en liten stund tilbake, møtte jeg ei av disse såkalte venninnene mine. Hun fortalte meg at hun ville på backpacking-tur til Marokko, og var lei seg for at ingen av vennene hennes hadde mulighet til å bli med, og var lei seg for at hun dermed måtte reise alene. Jeg som elsker å reise ble selvsagt veldig interessert i å bli med henne, og foreslo umiddelbart å bli med på turen. Den entusiastiske responsen som jeg trodde jeg kom til å få, kom aldri. I stedet virket hun direkte ukomfortabel, og rodde seg unna med å si at jo, det var faktisk noen venninner av henne som snakket om å bli med, og hun visste ikke om den type tur kom til å være helt min greie. Hvorfor, spurte jeg. Nei, det kunne hun ikke svare på. Ro, ro til fiskeskjær.

Siden har vi ikke snakket sammen.

Etter denne hendelsen og lignende tidligere hendelser, har jeg rett og slett blitt mer skeptisk og tar meg selv i å tenke «liker egentlig denne personen meg?» om venner jeg har hatt i flere år. Trist, ikke sant?

At vi lever i et sorteringssamfunn er det ingen tvil om. Vil du ha ny kjæreste? Ingen problem. Tinder er der for å hjelpe deg. Bla så langt du kan i katalogen før du finner en som matcher dine kriterier. Slik har det blitt med vennskap også. Jeg gruer meg til den dagen det kommer en venninne-utgave av Tinder til Norge eller til Frankrike (hvor jeg bor). Denne finnes allerede i USA. Wiith heter den. En applikasjon som er ment for å føre sammen ensomme mennesker og skape vennskap. En applikasjon jeg tror kommer til å virke mot sin hensikt, og gjøre det enklere se på venner som bruk-og-kast objekter.

Å bli frosset ut på sosiale medier, å bli valgt bort til fordel for noen bedre, å resultere i å blogge om ensomheten fordi det er den eneste måten man kanskje blir hørt, er konsekvensen av å være ung i dagens samfunn, med dagens teknologi. Derfor ser jeg på vennskap som et flytende begrep.

Ingenting er perfekt. Det er vi jo alle klar over. Men hvorfor har det seg likevel slik at vi dagdrømmer om konkrete land og steder og ønsker å bosette oss i land som vi tidligere bare har feriert i, eller aldri besøkt i det hele tatt?

I går så jeg filmen Eat, Pray, Love basert på boka ved samme navn. Tre år har gått siden sist jeg så filmen, og jeg har fortsatt ikke vært i noen av de tre landene som forfatteren av boka reiste til for å finne sin indre ro og lykke. Filmen og boka har begge blitt heftig kritisert for å oppfordre kvinner til å rømme fra ekteskap og forpliktelser, alt for å gjøre noe så egoistisk som å realisere seg selv – eller bedrive selvdyrking som en av disse kritikerne ordla det. Personlig synes jeg det er inspirerende og anser det som en positiv vei å gå, om man er ulykkelig med tilværelsen slik som den er. Er jeg dermed egoistisk? Kanskje. Men hvordan vet man egentlig hvem man er og hva man vil i livet, hvis man ikke våger å ta sjanser for å forbedre sin egen livskvalitet? Jeg mener det er bedre om en mann ser på meg som en mentalt sterk, selvstendig kvinne med livserfaring og kunnskap, enn en usikker nikkedukke. Selvsagt kan man få livserfaring og kunnskap på andre måter enn å måtte reise jorda rundt, men om det å reise er  nettopp det man ønsker å gjøre, så burde vel det blitt sett på som noe positivt, ikke noe slemt og narsisisstisk?

Å reise til Italia for å lære italiensk og nyte italiensk mat er ikke så ulikt mine første måneder her i Frankrike, hvor jeg pugget fransk så hardt jeg kunne, og gikk betydelig opp i vekt takket være alle disse deilige franske delikatessene som man finner på et hvert gatehjørne. Jeg ville med glede reist til Italia for å gjøre akkurat det samme der også. I to eller tre måneder, før virkeligheten griper inn og man ikke lenger er forelsket i klisjéene. For i Italia ville jeg nok opplevd ganske mye av den samme frustrasjonen som jeg opplever her i Frankrike.

India har jeg blandede følelser ovenfor. En del av meg har virkelig lyst å besøke landet, kjøpe meg en vakker sari (tradisjonelt Indisk festantrekk) og nydelige smykker, lære meg å danse, se Taj Mahal og andre kjente severdigheter, og spise meg stappmett på herlig, Indisk mat. Men samtidig er en del av meg redd for at jeg ville blitt overfølsom om jeg var der og så de store kontrastene mellom fattig og rik. Spesielt med tanke på hvor mange barn som lever på gaten der borte. Da jeg var i Los Angeles ble jeg riktig kvalm av å se velkledde damer og herrer  som spaserte inn og ut av de dyreste restaurantene mens hjemløse mennesker satt utenfor, sultne, på rekke og rad i en kanskje kilometer lang rekke med telt. Og Los Angeles er jo mer kjent for oss nordmenn som glamorøst og spennende enn fattig og trist? Dere visste kanskje heller ikke at det finnes forferdelige ghetto-strøk i Orlando, byen kjent for Disney World, Sea World og andre morsomme familieparker.

Tilbake til Eat, Pray Love. For Bali kunne jeg gjerne også tenke meg å besøke. Gjerne sammen med kjæresten min, for å dra på utflukter sammen, spise lokal mat og slappe av. Som jeg tidligere har nevnt, så har jeg ei venninne fra Malaysia, som har gitt flere gode tips om steder å besøke i hjemlandet hennes, enn kun den flittig besøkte øya som vi alle kjenner til. Venninna mi har derimot lagt sin elsk på Nederland og Skandinavia, og kunne aldri tenke seg å flytte tilbake til Malaysia. Og jeg? Jeg har ikke lyst å flytte tilbake til Norge.

Ingen land er perfekte, men alle land er spennende på hver sin måte. Og jeg fortsetter å dagdrømme om alle stedene jeg vil besøke, samtidig som jeg vil fortsette å realisere meg selv ved å besøke nettopp disse stedene.

Du som reiser jorda rundt for å realisere deg selv, ikke la andre fortelle deg hva som er rett og galt. Når alt kommer til alt, så er det du som sitter igjen med spennende historier og visdom. Og kanskje er det du som skriver den neste bestselgende reiseskildringsboka!

Her er noen bilder som jeg har tatt mens jeg har vært ute på reise

The Chicago Bean!

Golden Gate broen.

Meg i Puerto Rico, Karibien

Meg på Staten Island fergen, New York

Lunsj ved bassenget. Cocoa Beach, Florida

Gårsdagen ble innholdsrik fra morgen til kveld, og jeg føler definitivt at jeg har gjort det beste ut av situasjonen. Det er helt klart enkelte ting jeg kunne gjort annerledes, hadde jeg bare hatt mer tid til å planlegge. Min kjære ga meg ikke beskjed om at han skulle reise bort i helgen, før Torsdag kveld. Fredag ettermiddag var han reist. Så dermed var det begrenset hva jeg kunne finne på – på såpass kort varsel.

I dag har jeg dessverre mistet litt motivasjon til å finne på spennende ting, da jeg føler jeg har gått tom for idéer. Paris er fortsatt flommet over, og jeg holder meg derfor langt unna elven. Jeg bestemte meg faktisk for å ikke dra til sentrum i det hele tatt i dag, men dro heller til en by i nærområdet, sør for Paris – byen Antony.

Nå sitter jeg på Canadisk kafé i Antony og spiser bringebær-ostekake og drikker kaffe latte servert i noe som ligner et hermetikkglass, samtidig som jeg skriver blogginnlegg og titter på menneskene rundt meg.

Samtidig tekster jeg kjæresten min for å holde ham oppdatert på hva jeg driver med og hvordan jeg føler meg. Jeg har det fint, i den forstand at jeg kan ta den tiden jeg trenger og legge opp dagen etter slik som jeg ønsker. Men samtidig føler jeg meg ensom, og kjenner på følelsen av hjemlengsel. Disse følelsene blir forsterket når jeg er alene med tankene mine.

Frankrike er et komplisert land. Billedskjønt landskap og idyll, verdenskjent gastronomi og motehus, nydelig språk, sjarmerende mennesker, men likevel et komplisert samfunn. Man reiser til Paris med stjerner i øynene. Man reiser hit med en drøm. Etter en stund slår illusjonen sprekker og virkeligheten kommer til syne. Vanskelighetene, barrierene. Det er en kamp man må kjempe. Det er en kamp de aller fleste av oss kjemper når vi flytter til et nytt land. I fremtiden kommer jeg nok til å ha et annet syn på livet her, men for øyeblikket ser jeg landet gjennom øynene til en innvandrer.

Jeg er fortsatt i steg to, grenseland til steg tre, av de fire stegene som expats, eller, utvandrere, går gjennom. La meg forklare stegene.

Steg 1: «Drømmen». Alt er nytt og spennende. Maten er vidunderlig og annerledes, språket er eksotisk, menneskene er fascinerende, og du får endelig muligheten til å utforske alle sider av byen, monumentene, det nye livet. Du klyper deg selv i armen fordi du tror du drømmer. Dette er livet, dette er lykke. Hjemlandet ditt er totalt uinteressant, og lokalbefolkningen hjemme er irriterende.

Steg 2: «Fortvilelse». Nå kommer utfordringene. Du begynner å bli lei av den lokale maten, og savner produkter hjemmefra. Språket er ikke lenger eksotisk, men en slitsom barriere som du må mestre for å kunne få en jobb, handle på butikken, klare deg på egenhånd. Menneskene er ikke lenger fascinerende, men slitsomme og «intolerante» fordi de ikke forstår deg og din kultur. Du har hjemlengsel og føler at alt er bedre hjemme.

Steg 3: «Aksept». Du innser at dette er ditt nye liv, og du må gjøre det beste ut av situasjonen for å kunne bli lykkelig. Du prøver så godt du kan å mestre språket, du får en jobb eller en hobby, du blir kjent med lokale mennesker som faktisk er hyggelige. Du lærer å forstå den nye kulturen, men holder fast på din egen identitet.

Steg 4: «Integrering». Du føler nå en like sterk tilknytning til ditt nye land som ditt hjemland. Du er stolt av hvor du kommer fra, men også stolt av å være del av samfunnet i ditt nye land.

Jeg er stolt av å bo her, men savner samtidig mye fra Norge. Jeg snakker dessuten helt greit fransk. Franskmenn mener jeg snakker språket deres bra, men det føler jeg at dem bare sier for å være hyggelige. Selv synes jeg at jeg høres helt på tryne ut når jeg prater. Maten i Frankrike er helt fantastisk, men dessverre inneholder det aller meste utrolig mye fløte og smør, og er skyld i at jeg har lagt på meg såpass mye som jeg har gjort etter at jeg flyttet hit. Og dette sier jeg rett etter å ha dyttet i meg et stykke ostekake. På TV ser jeg de samme programmene som jeg så på i Norge. Master Chef, Franske talenter, den franske utgaven av Hellstrøm rydder opp (Cauchemar en cuisine). Vi er kanskje ekstremt ulike på noen områder, oss Nordmenn og de her borte i Frankrike. Men om noen år kommer det nok en fransk utgave av Paradise Hotel også.

Nå er det på tide å forlate kaféen, slik at jeg kan overlate bordet mitt til andre kafégjester.

(Innlegg skrevet rundt 13:00 i dag i Word. Bildene ble tatt i Antony i dag).

Denne helgen er jeg helt alene. Kjæresten min er bortreist frem til Søndag, de fleste vennene mine her har flyttet tilbake til hjemlandene sine eller videre til andre land, og foreldrene til kjæresten min er opptatt med sine planer, vil jeg tro. Så hva gjør man når man er totalt overlatt til seg selv?

Alle de tingene man ikke kan gjøre ellers, selvsagt! Jeg kaster ikke bort tiden. Jeg har allerede dusjet – uten å barbere noe som helst på kroppen (her er det møkkavær uansett, så ingen ser kaktus-tilstanden jeg er i). Jeg har vandret rundt i leiligheten i undertøy som ikke matcher. Jeg har bestemt meg for å spise ute. Hva jeg vil, hvor jeg vil. Skal jeg spise kake til middag? Hvem vet. Jeg sitter for øyeblikket på kafé med laptopen min, og drikker kaffe. Jeg har tenkt å sitte her så lenge jeg orker. Dessverre er det flom i Paris, som har resultert i at de mest kjente museene er midlertidig stengt for å beskytte verdisakene, så jeg kan ikke dra på Musée d’Orsay, slik som jeg lenge har ønsket å gjøre.

Men jeg kan sitte her og skrive. Jeg kan ta bilder. Jeg kan gjøre mye, og jeg behøver ikke å se på klokka én eneste gang. Jeg tar den tiden jeg trenger. Etter hvert kan det hende jeg får lyst å lete etter en internasjonal bokhandel, for å finne meg en god bok å lese. Noe inspirerende. Skrevet på Engelsk. Senere kommer jeg til å ha maraton med sesong 5 av TV-serien Girls, og kanskje se en jentefilm før jeg legger meg. Og starte morgendagen med 90-talls musikk og kanskje noen power-ballader, før jeg drar ut igjen for å finne på nye sprell.

Å ha alenetid behøver ikke å bety at man kommer til å kjede seg, eller bli trist og ensom. Jeg prøver å fokusere kun på gleden i tilværelsen. Det blir litt som tiden da jeg var singel, ekskludert nettdating, mobilflørting eller noe som helst annet som har med mannfolk å gjøre. Dette er helgen min. Helgen hvor alt kan handle om meg. Tid hvor jeg kan få lov til å være egoistisk, uten at noen tar skade av det.

Jeg slipper å lage mat. Jeg slipper å se Top Gear på TV. For ikke å snakke om Storage Wars. Jeg trenger ikke å unnskylde meg for at jeg bruker tid på blogging, artikkel-skriving, instagramming, og distraherende sløsing av tid på YouTube og BuzzFeed. Selv om jeg hadde hatt godt av å totalt kutte ut å følge med på alle disse håpløse kjendissladder-kanalene på YouTube.

Valget er mitt. Vil jeg sløse bort alene-helgen min på meningsløs internett-surfing, eller vil jeg gjøre noe produktivt? En balanse er viktig for å ikke gå av skaftet. Men jeg velger å fokusere hovedsaklig på de viktigere tingene. Kreativitet, kunnskap og å leve i nuet.

Dette skrev jeg som Word-dokument, mens jeg satt på kafé uten Wi-Fi i dag rundt 11:30. Disse bildene dokumenterer oppdateringen på hva jeg endte opp med å gjøre første dag helt alene i Paris.

Jeg bor sør for Paris og holdt meg på sør-siden av byen for å unngå å være i nærheten av Seine-elven og de flom-rammede områdene. Jeg tok metro linje 7 til Les Gobelins, og dro direkte til kaffebaren Dose.

Deretter vandret jeg nedover gatene og tittet på livet rundt meg og butikkene i nærområdet. Her er for eksempel fristende ost og fristende vin, side om side.

…Og her er enda en vin-butikk. Ikke akkurat et uvanlig syn her i Frankrike.

Som du ser, i sør-Paris er det ikke noe antydning til flom!

Jeg spiste burger til lunsj, men tok ikke bilde av den. Restauranten var full av snodige mennesker som ikke pratet med hverandre og stirret rundt på alle andre enn den de var der sammen med. Så jeg ville ikke gjøre noe for å skille meg ut. Jeg tok derimot bilde av kaffen jeg drakk på en annen kaffebar ( Café Curieux) som jeg endte opp med å besøke for å slå ihjel litt tid før jeg dro på kino for å se Woody Allen filmen Café Society.

I tillegg lot jeg bankkortet mitt bli litt varmt. Jeg liker å handle organisk, så derfor falt valget mitt på denne sjampoen, balsamen og hårkuren. Resten av shoppingen ble gjort hos den søte lille butikken Anoki, hvor jeg kjøpte to par øredobber og en sort clutch-veske i fløyel. Jeg ville handle engelske bøker, men de svært få internasjonale bokhandlerne som eksisterer her i Paris, er like ved elven/flommen. C’est dommage!

Nå fortjener jeg å slappe av på sofaen. I morgen er en ny dag med nye muligheter.

Hva skal jeg gjøre? Jeg overtenker, jeg stresser som bare pokker og jeg bekymrer meg. Hvorfor? Fordi jeg vet at på Onsdag drar jeg til Stavanger for en uke, for å besøke foreldrene mine. Jeg er utrolig glad i dem, men samtidig er det enkelte scenarier som jeg VET kommer til å utspille seg når jeg kommer hjem, og disse kunne jeg gjerne vært foruten. Som for eksempel det evige maset om jobb, fremtid og nå – giftemål. Jeg og kjæresten min har vært sammen i litt over ett år, så ekteskap er ikke akkurat i kortene med det aller første. Og fremtiden min, vel, den er det opp til meg å finne ut av. Jeg forstår at foreldrene mine bare ønsker meg det aller beste, men skremselpropaganda og kjefting bidrar ikke til annet enn å skyve meg lengre og lengre unna dem. Jeg unngår bevisst mennesker som skaper dårlig stemning og får meg til å føle meg uvel, og foreldrene mine har blitt unntaket av den regelen nettopp fordi de er foreldrene mine.

Som nevnt i forrige innlegg så føler jeg at livet mitt står stille akkurat nå. Jeg føler jeg venter på et eller annet tegn, eller kanskje et mirakel? Eller er jeg bare såpass rådvill at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre, og har havnet i en slags «late twenties»-krise hvor jeg prøver å ignorere at jeg må «vokse opp» og bli «kjedelig» og slutte å leve? Eller er jeg bare en person som lider av wanderlust-syndrom og ikke ønsker å leve en livsstil hvor jeg blir lenket fast? Jeg holder en knapp på en kombinasjon av førstnevnte og sistnevnte. Jeg tror det er mange reiseglade mennesker (da snakker jeg ikke om folk som tar seg en tur på hytta i ny og ne, og den årlige turen til Gran Canaria) som føler at familie og kanskje enkelte venner, ikke forstår hva de driver med, og hva de egentlig har tenkt å gjøre i fremtiden.

Vel, kjære familie og venner som ikke forstår; jeg lever et liv basert på å være lykkelig. Et liv basert på friheten til å leve slik som jeg selv ønsker. Jeg har prøvd å leve den livsstilen som var forventet av meg, med 9-16 jobb og sparing til bolig og med fornuftige hobbyer. Det gjorde meg faktisk deprimert. Jeg klarte ikke lenger å se lyspunkt i selv de små øyeblikkene, og det eneste jeg hadde å glede meg over, var å dra på byen hver helg og drikke såpass mye at jeg ikke husket at jeg var lei meg. Og hver Søndag var jeg fyllesyk og enda mer trist, og gråt omtrent hele dagen lang. Det er utrolig flaut å snakke om det nå, og jeg kjenner meg absolutt ikke igjen i den jenta jeg den gang var, men dette er min realitet. Kanskje synes du jeg er tragisk, latterlig, overdramatiserende, umoden, bortskjemt, kall meg hva du vil – tro meg – jeg har hørt alt før.

Men en ting må du vite. Vi er alle forskjellige, vi vokser i forskjellig tempo og i forskjellige retninger. Noen velger å ta den trygge veien i livet, mens andre velger det ukjente. Noen elsker det fargerike, andre foretrekker sort/hvitt. Kanskje tok du den trygge veien, kanskje ser du livet gjennom sort/hvitt filter. Men husk at verden også har plass til eventyrlystne fargeklatter.

(bildene under er fra Marseille, Sør-Frankrike, i September)

Selv om jeg bor i Paris, er ikke alltid livet som en romantisk klisjé tatt rett ut av en klissete Hollywood-versjon av det som Amerikanerne tror Frankrike er. Men av og til, så er det slik. Og kjæresten min gjør en innmari god jobb som representant for franske menn som dater utenlandske kvinner. Han er romantisk og virkelig en gentleman. Utseendemessig ville han aldri ha blitt castet i en Hollywoodfilm om Paris, da han ikke er stereotypen av hvordan kvinner flest vil at drømmemannen skal se ut. Og mange jenter har i løpet av tiden før han traff meg, takket nei muligheten til å bli kjent med en herlig kar som har så utrolig mye kjærlighet å gi. Han er helt vanlig utseendemessig, men med noen kilo ekstra på kroppen. Det passer seg hverken inn i Hollywood, hos overfladiske jenter eller hos enkelte bedrifter.

Grunnen til at jeg tar opp dette er fordi jeg så en dokumentar igår, som omtrent fikk meg på gråten. Dokumentaren tok opp et veldig viktig tema: skjønnhet og suksess, øker/minsker man jobbmuligheter basert på hvordan man ser ut?

Svaret var et grøssende stort ja. Jeg vet ikke om dette problemet er like stort hjemme i Norge som det de klarte å avsløre at det er her i Frankrike, men jeg VET at dette eksisterer selv i vårt lille land. I Frankrike er arbeidsledigheten ganske høy, så arbeidsgivere føler nok at de kan velge og vrake i kandidater, og stille urealistiske kriterier. Det har jeg full forståelse for. Det jeg derimot ikke har forståelse for, er at de tydeligvis heller velger å ansette en person som er underkvalifisert men estetisk pen, fremfor en person som har nøyaktig de kvalifikasjonene bedriften etterspør – men som dessverre faller under kategorien mindre pen.

TV-teamet sminket en skuespiller til å bli en penest mulig utgave av seg selv, og deretter en styggest mulig utgave av seg selv (ved hjelp av spesialeffekter for å ikke bli gjenkjent). Først sendte de ut omtrent identiske CVer til 20 forskjellige bedrifter, hvor eneste forskjell på CV var navn og bilde. Den «stygge» versjonen av jenta, fikk kun 3 positive tilbakemeldinger. Den «pene» fikk 12. Deretter dro hun på jobbintervju hos en av de utvalgte bedriftene. Den «pene» versjonen av jenta fikk et 45 minutters intervju og ble ønsket til 2. gangsintervju. Den «stygge» versjonen fikk tafatte spørsmål fra en uengasjert leder og intervjuet var over etter knappe 10 minutter. Til slutt endret TV-teamet CVen slik at den «stygge» versjonen av jenta hadde en utrolig imponerende CV, mens den «pene» versjonen hadde en relativt dårlig en. Likevel var det den dårlige kandidaten som gikk av med seieren.

Det neste steget var å sende ut to menn i samme alder – med lignende arbeidserfaring – til forskjellige butikker for å levere sin CV og høre om de hadde ledige stillinger. Den ene mannen fikk positiv respons hos samtlige, mens den andre ble avvist gang på gang. Han ene høy, slank og kjekk. Mens han andre var overvektig. Sistnevnte endte til slutt opp med å legge seg under kniven for å øke jobbmulighetene. Han fikk til slutt jobb som telefonselger. Telefonselger! Han blir jo ikke sett en gang, og likevel ønsker dem kun å ansette estetisk pene mennesker. Hvorfor? For at medarbeiderne ikke skal føle ubehag av å se på noen de ikke er tiltrukket av? Hva slags tull er det?

Jeg håper virkelig at dokumentarer, avisartikler, og ja – selv blogginnlegg som dette, som avslører slikt idioti, kan bidra til å få en stopp på diskrimineringen og forskjellsbehandlingen som pågår.

Og til deg som leser: I uansett hvilken situasjon, ikke døm noen basert på hvorvidt du synes vedkommende er attraktiv eller ei. Gi dem en sjanse til å vise hvem de er. I beste fall ender du opp med en utrolig dyktig arbeidskollega, en god venn eller kanskje den beste kjæresten du noensinne kunne hatt.

Jeg fikk forresten gave fra min kjæreste igår. Han hadde vært å kjøpt nytt undertøy til meg! Elsker det! (Og nei, jeg vet ikke hva Lx står for, men det er ikke XL. haha)

Har du noen gang kjent på følelsen av at du ikke mestrer noen ting? At alle andre får det til, mens du, du står helt stille. At livet passerer i full fart, mens du står lammet og ser på alt som kommer og går, som er borte før du i det hele tatt får grepet tak i det.

Har du noen gang følt at du var flink til noe, men at andre kritiserer det så hardt at du til slutt tror på det selv, og innser at egentlig så var du jo aldri flink til noen ting?

Har du noen gang følt at selv de som står deg nærmest, ikke støttet deg i de valg du tar? At du er helt alene. At andre vil at du skal være en annen enn det du egentlig er. At andre gir deg en rolle som du skal leve etter. Fordi der passer du inn. Fordi den rollen er alt du er. Alt annet er urealistisk ønsketenking. Du er rett og slett ikke en smart person. Ikke spesielt kreativ heller. Og hvertfall ikke pen.

Det er slik jeg har følt meg helt siden jeg var liten. Derfor gjorde jeg det ikke spesielt bra på skolen. Derfor tok jeg aldri en høyere utdanning enn yrkesfag. Derfor har jeg en svært fargerik CV med erfaring fra alt mulig rart. Fordi jeg har prøvd å finne meg selv, men fortsatt ikke tatt steget ut i ukjent farvann. Ja, geografisk sett så har jeg jo det. Jeg har bodd i ulike land, jeg har reist en del. Men å reise krever ikke mer enn at jeg har økonomi og helse som tillater det.

Derimot har min store drøm alltid vært å enten skrive bøker, eller skrive for et reisemagasin. Trykket på papir, med mitt navn. Det ville vært noe å vise til og å være stolt av.

Da pappa døde i 2014, var de siste ordene hans til meg «jeg er stolt av deg». Han var stolt fordi jeg tidligere hadde vært politisk engasjert. Han var stolt fordi han følte jeg hadde flotte fremtidsutsikter i politikk. Jeg ville ikke si til ham at jeg ga opp på politikk fordi jeg møtte veggen. Fordi jeg følte jeg ikke klarte noen ting. Og jeg følte at jeg rett og slett var for uintelligent til å engasjere meg videre.

Kjæresten min sier stadig til meg at selvbildet mitt er for dårlig, og jeg danner en mur rundt meg selv som hindrer meg i å oppnå mitt fulle potensial. At det står ene og alene på meg selv, og min egen holdning.  Han føler jeg kan komme meg dit jeg vil, hvis jeg bare prøver hardt nok. Men hvor hardt er egentlig hardt nok? Når man ikke har det rette nettverket, den rette utdannelsen, det rette utgangspunktet? Og er jeg virkelig unik på noen som helst måte? Jeg tror mye handler om ren flaks og tilfeldigheter.

Jeg er til dels lykkelig med mitt liv slik det er nå, men jeg føler selvsagt at det er noe stort som mangler. Noe svært viktig for min egen identitet. Å kunne skape. Skape noe jeg kan dele med verden. Å føle meg flink, kreativ, smart, og å føle at jeg selv kan mene om meg selv, det som pappa sa: «jeg er stolt av deg».

Hvor mange terrorangrep må til før vi kan bekjempe ondskapen som sprer seg som ild i tørrt gress gjennom hele kontinentet? Hvor mange flere uskyldige liv må gå tapt?

Jeg snakker om den politiske ideologien, ikke om religion. Religion er hvordan du tolker det selv. Ondskapsfulle mennesker ville vært ondskapsfulle uansett hvilket livssyn de hadde tilhørt. Jeg snakker om alle disse maktsyke menneskene som utnytter og hjernevasker de fortapte i samfunnet, og de naive unge. De som får tillitt og blir sett på som forbilder, som deretter manipulerer mennesker som en gang var helt uskyldige – i sitt skitne maktspill. Det er DE som er problemet. De som spiller på kjærlighet, tilhørighet, håpet om en lykkelig fremtid, for å deretter true deg på livet om du ikke gjør som de sier. Er ikke dette ganske likt metodene som brukes i human trafficking? Du blir en slave. Brukt. Ofret.

Charlie Hebdo-angrepet skjedde tre måneder før jeg flyttet til Paris. Kjæresten min var her. Det jødiske supermarkedet som terroristene angrep etter de hadde angrepet Charlie Hebdo-kontoret, er i nabolaget vi bor i. Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, var jeg den 13. November i stua her og så på nyhetene fra angrepene startet på Stade de France, i gatene/gatekaféene og til slutt Bataclan. Jeg var livredd hver gang jeg måtte forlate leiligheten i flere uker etterpå. Redd og trist.

Facebook-feeden min var full av meldinger fra bekymrede venner og familliemedlemmer som håpet at jeg ikke var rammet. Jeg var heldigvis ikke det. Men nå vet jeg ikke lenger hvor lenge jeg kommer til å leve. Er ikke det en ganske uhyggelig tanke? Du vet ikke lenger om noe så simpelt som å ta t-banen, handle dagligvarer eller spise på restaurant, kommer til å bli det aller siste du gjør.

Idag skulle enkelte mennesker i Brussel ta fly. Kanskje de skulle på ferie? Kanskje de skulle på konferanse? Kanskje de skulle besøke noen? Andre tok sin siste tur med t-banen idag. For å dra på jobb. Skole. Hjem. Treffe venner. Hvem vet. Brått ble de revet fra denne verden. Og igjen står de stakkars pårørende, som nå har mistet sine kjære, og må bli påminnet om den grufulle hendelsen igjen, og igjen, i alle medier.

Og igjen står vi andre og kjenner på forskjellige følelser. Sinne, frykt , tristhet.

I dag gråter jeg for Belgia.

(bildet under er fra minnesmarkeringen  for Charlie Hebdo og 13. November, på Place de la Republique i Paris)

Idag mottok jeg en epost som jeg burde blitt overlykkelig over å ha fått, men grunnet omstendighetene blir jeg mer lei meg og forvirret enn noe annet.

Som jeg allerede har nevnt, har jeg allerede en jobb. Jeg jobber hjemmefra med å ghost-skrive for en nettside. Dette er en jobb som jeg trives veldig godt med, men det kan til tider bli ganske ensomt. Jobben jeg har blitt tilbudt er en jobb i Stavanger for sommersesongen. De tilbyr utrolig bra lønn, det virker som en spennende erfaring og arbeidsspråket er Fransk. Da får jeg øvd på språkkunnskapene mine, og det er jo et kjempepluss!

MEN…ja, det er alltid et men. Jeg har jo kjæreste her i Paris. Han er bundet her med en fulltidsjobb som ingeniør. Vi bor sammen. Vi har aldri vært fra hverandre lengre enn 1 uke maximum. Han var knust da jeg søkte på denne stillingen, og han kommer til å bli enda mer knust hvis jeg drar. Da blir han her alene, i flere måneder, med mine ting og alle våre felles ting som minner ham om meg.

Er det urettferdig gjort av meg å dra? Burde jeg bli her, til tross for at jeg da mister en mulighet som ser flott ut på CVen i tillegg til en lønn som hadde vært fin å putte på sparekonto? Hva gjør jeg? Stavanger eller Paris?