Ingenting er perfekt. Det er vi jo alle klar over. Men hvorfor har det seg likevel slik at vi dagdrømmer om konkrete land og steder og ønsker å bosette oss i land som vi tidligere bare har feriert i, eller aldri besøkt i det hele tatt?

I går så jeg filmen Eat, Pray, Love basert på boka ved samme navn. Tre år har gått siden sist jeg så filmen, og jeg har fortsatt ikke vært i noen av de tre landene som forfatteren av boka reiste til for å finne sin indre ro og lykke. Filmen og boka har begge blitt heftig kritisert for å oppfordre kvinner til å rømme fra ekteskap og forpliktelser, alt for å gjøre noe så egoistisk som å realisere seg selv – eller bedrive selvdyrking som en av disse kritikerne ordla det. Personlig synes jeg det er inspirerende og anser det som en positiv vei å gå, om man er ulykkelig med tilværelsen slik som den er. Er jeg dermed egoistisk? Kanskje. Men hvordan vet man egentlig hvem man er og hva man vil i livet, hvis man ikke våger å ta sjanser for å forbedre sin egen livskvalitet? Jeg mener det er bedre om en mann ser på meg som en mentalt sterk, selvstendig kvinne med livserfaring og kunnskap, enn en usikker nikkedukke. Selvsagt kan man få livserfaring og kunnskap på andre måter enn å måtte reise jorda rundt, men om det å reise er  nettopp det man ønsker å gjøre, så burde vel det blitt sett på som noe positivt, ikke noe slemt og narsisisstisk?

Å reise til Italia for å lære italiensk og nyte italiensk mat er ikke så ulikt mine første måneder her i Frankrike, hvor jeg pugget fransk så hardt jeg kunne, og gikk betydelig opp i vekt takket være alle disse deilige franske delikatessene som man finner på et hvert gatehjørne. Jeg ville med glede reist til Italia for å gjøre akkurat det samme der også. I to eller tre måneder, før virkeligheten griper inn og man ikke lenger er forelsket i klisjéene. For i Italia ville jeg nok opplevd ganske mye av den samme frustrasjonen som jeg opplever her i Frankrike.

India har jeg blandede følelser ovenfor. En del av meg har virkelig lyst å besøke landet, kjøpe meg en vakker sari (tradisjonelt Indisk festantrekk) og nydelige smykker, lære meg å danse, se Taj Mahal og andre kjente severdigheter, og spise meg stappmett på herlig, Indisk mat. Men samtidig er en del av meg redd for at jeg ville blitt overfølsom om jeg var der og så de store kontrastene mellom fattig og rik. Spesielt med tanke på hvor mange barn som lever på gaten der borte. Da jeg var i Los Angeles ble jeg riktig kvalm av å se velkledde damer og herrer  som spaserte inn og ut av de dyreste restaurantene mens hjemløse mennesker satt utenfor, sultne, på rekke og rad i en kanskje kilometer lang rekke med telt. Og Los Angeles er jo mer kjent for oss nordmenn som glamorøst og spennende enn fattig og trist? Dere visste kanskje heller ikke at det finnes forferdelige ghetto-strøk i Orlando, byen kjent for Disney World, Sea World og andre morsomme familieparker.

Tilbake til Eat, Pray Love. For Bali kunne jeg gjerne også tenke meg å besøke. Gjerne sammen med kjæresten min, for å dra på utflukter sammen, spise lokal mat og slappe av. Som jeg tidligere har nevnt, så har jeg ei venninne fra Malaysia, som har gitt flere gode tips om steder å besøke i hjemlandet hennes, enn kun den flittig besøkte øya som vi alle kjenner til. Venninna mi har derimot lagt sin elsk på Nederland og Skandinavia, og kunne aldri tenke seg å flytte tilbake til Malaysia. Og jeg? Jeg har ikke lyst å flytte tilbake til Norge.

Ingen land er perfekte, men alle land er spennende på hver sin måte. Og jeg fortsetter å dagdrømme om alle stedene jeg vil besøke, samtidig som jeg vil fortsette å realisere meg selv ved å besøke nettopp disse stedene.

Du som reiser jorda rundt for å realisere deg selv, ikke la andre fortelle deg hva som er rett og galt. Når alt kommer til alt, så er det du som sitter igjen med spennende historier og visdom. Og kanskje er det du som skriver den neste bestselgende reiseskildringsboka!

Her er noen bilder som jeg har tatt mens jeg har vært ute på reise

The Chicago Bean!

Golden Gate broen.

Meg i Puerto Rico, Karibien

Meg på Staten Island fergen, New York

Lunsj ved bassenget. Cocoa Beach, Florida

Dag to i Luxemburg. Hva er det å finne på her da, tenkte jeg på morgenkvisten da det var tid for å planlegge dagen. Værmeldingen var absolutt ikke like hyggelig som gårsdagen, og vi hadde en grå og regnfull dag i vente. I tillegg er det jo Søndag, og dermed enda vanskeligere å komme med idéer. I Luxemburg er nemlig det meste stengt på hviledagen, akkurat som i Norge.

Vi trosset værmeldingen, men pakket med oss en paraply fra hotellet – for å være på den sikre siden. Luxemburg er et land med lang historie med monarki, og dermed befinner det seg mange gamle slott rundt omkring i dette lille landet.

Det første slottet vi besøkte, ligger cirka 20 minutters kjøretur fra Luxembourg City – i et tettsted som heter Ansembourg. Slottet er privat og man får dessverre ikke lov å besøke det, men hagen er derimot åpen for alle. Hagen var helt nydelig, og i samme stil som de kjente slottsparkene i Frankrike. Vi rakk å ta utrolig mange fine bilder, luktet på de nydelige blomstene og tittet på karpene som bodde i vannet i hagen. Vi rakk til og med å utforske hele hagen før regnet kom. Bildene derfra skal jeg legge ut i et senere innlegg – det ble rett og slett alt for mange til å kombinere sammen med resten av bildene vi tok igår!

Da det startet å regne, satte vi oss i bilen for å diskutere mulighetene for hva vi kunne gjøre videre. Å traske rundt i regnet fristet ikke stort, så vi kjørte like gjerne over grensen fra Luxemburg til Belgia for å ta en pils i nærmeste belgiske by. Vi dro til en by som heter Arlon. Ikke spesielt spennende by, og ikke spesielt pen heller. Men vi fant uansett en trivelig pub, og fikk slappet av – med regnet på avstand.

Neste etappe endte opp med å bli en 45 minutters kjøretur unna, tilbake i Luxemburg, helt oppe i nord – på grensen til Tyskland. Stedet heter Vianden og er et svært populært sted for turister å besøke. Her ligger det et utrolig pent slott, på toppen av et fjell. For å komme dit må man opp i ski-heis. Derfor dro jeg ikke opp dit, for det hadde jeg aldri taklet med den ekstreme høydeskrekken som jeg har. Vianden er en liten småby, hvor omtrent hver eneste restaurant og kafé er hotell/gjestgiveri i tillegg til spisested. Utrolig sjarmerende liten by, som det er lett å forstå at turister er glad i å besøke på sommeren.

Det regnet dessverre altfor mye til at vi ønsket å bli værende i Vianden over lengre tid, så vi kjørte like greit tilbake til Luxembourg City. I morgen har jeg bursdag, og da forlater vi Luxembourg til fordel for et annet land, og for å dra på et arrangement på kveldstid. Hvilket land, nei det vet jeg ikke. Hva slags arrangement, nei det vet jeg heller ikke.

Her er resten av bildene jeg tok igår. Bildene fra Vianden og Ansembourg skal jeg legge ut i et senere innlegg!

Da var endelig dagen kommet hvor jeg kom til å finne ut av denne overraskelsen som kjæresten min hadde planlagt helt siden Februar og klart å holde hemmelig frem til denne helgen – bursdagshelgen min. Vel, første del av overraskelsen da. Han har visst planlagt flere ting, som jeg vil finne ut av etter hvert. Og fødselsdagen min er forresten på Mandag.

«Ikke legg noen planer for datoene 21. til 24. Mai» husker jeg han sa, en gang i Februar. Jeg spurte selvsagt hvorfor, og hva vi skulle disse dagene. Nei, det var en overraskelse. Jeg fikk heller ikke vite hvordan vi skulle komme oss dit. Det eneste jeg fikk vite var at vi skulle forlate huset rundt klokka ti, og at klimaet der vi skulle kom til å være cirka det samme som i Paris.

I dag er det 21. Mai, og klokka ti satte jeg meg inn i bilen. Jeg hadde pakket kosmetikken min i plastpose, i tilfelle vi skulle til flyplassen. Olabukse, kjoler, joggesko, pensko, alt var pakket. I tilfelle jeg kom til å få bruk for det. Jeg ante jo tross alt ikke hvor eller hva vi skulle.

Jeg tittet på alle skiltene langs motorveien for å kanskje komme nærmere et svar. Lyon, Bordeaux, vi passerte mange skilt og kjørte videre i andre retninger. Orly flyplass? Nei, vi skulle ikke dit heller. Jeg sniktittet på Google Maps etter hvert som tiden gikk. Jeg holdt en knapp på at vi skulle til Alsace regionen i Frankrike, siden vi kjørte i riktig retning. Men etter litt tid, var vi ved det store krysset på motorveien som gir deg alternativene å dra sørover – retning Alcase, østover – retning Tyskland eller nordover – retning Luxemburg. Valget falt på nord – Luxemburg. Et land jeg lenge har hatt lyst til å besøke, og aldri har vært i tidligere. Så utrolig gøy, og ikke minst overraskende!

En gang for lenge siden sa jeg til kjæresten min at jeg ønsket å besøke Luxemburg. Jeg trodde virkelig han hadde glemt det, men nok en gang har han bevist for meg hvor god lytter han er. Litt av en fin start på helgen før bursdagen min!

Vi overnatter på et Best Western hotell, like ved en park i Luxembourg City. Rommet er romslig og området er rolig og fredelig. Allerede har vi sett mesteparten sentrum, som ikke er så stort. Luxembourg City har færre innbyggere enn Stavanger, såvidt jeg vet. Men sentrum er større, og utvalget av restauranter og barer er langt større. Det er dessuten vanvittig mange turister og expats her. Her høres mange forskjellige språk, og restaurant-utvalget er riktig så internasjonalt. Vi endte opp med å spise gourmet burgere på en restaurant som heter Snooze, som hadde vanvittig stort utvalg av spesialburgere og tilbehør. Valget vårt falt på friterte plantains, eller kokebananer som de også kalles på norsk, med chillimajones, og søtpotet pommes frites med aioli.

Luxemburg er et grønt og vakkert lite land. Fin utsikt får man nesten hvor enn man går, siden byen er bygget på klipper. Været har vært strålende pent hele dagen, så det har vært deilig å spasere i gatene, se på utsikten og slappe av. Perfekt vær for cocktails på utekafé i sola også. Herlig start på en spennende helg!

Frister det med en Deep Valley (t.v.) eller en Sex Appeal (t.h.)?

Jeg tenker ofte på hvordan livet mitt alternativt hadde vært om jeg hadde hatt et enda større budsjett å rutte med, og ingen forpliktelser som kjæreste eller familie som holder meg igjen fra å gjøre absolutt alle de tingene jeg ville gjort om det kun var opp til meg selv. Hvem vet, kanskje jeg en dag reiser av sted og blir borte flere måneder for å oppleve en liten brøkdel av de tingene jeg ønsker å gjøre?

Jeg ville ikke sløst bort pengene mine på tull. Jeg ville investert dem i noe som ville gitt meg kunnskap, fantastiske minner og ikke minst det å kunne gi noe tilbake til samfunnet.

Det finnes for eksempel så utrolig mange fine prosjekter innenfor frivillig arbeid. Prosjekter hvor man kan velge å jobbe med dyr, mennesker eller naturvern og bidra til å gjøre verden til et bedre sted. Jeg har alltid ønsket å melde meg på en av disse prosjektene, men har alltid fått motgang fra foreldrene mine angående akkurat det. Og derfor ble det aldri noe av. Men om jeg en dag bestemmer meg for å investere penger i å reise i flere måneder, så kommer jeg sannsynligvis til å melde meg på både et frivillig prosjekt med dyr, humanitært arbeid og et prosjekt innen naturvern.

Jeg ønsker også å reise for å besøke mine internasjonale venner som bor rundt omkring i verden. I tillegg til at jeg har veldig lyst å dra på arrangementer i regi av expat-nettsider og Couchsurfing portalen for å bli kjent med enda flere mennesker rundt omkring i den store verden. Den eneste måten man blir ordentlig kjent med et land og landets kultur er ved å bli introdusert for lokalbefolkningen som kan ta deg med til steder som turoperatørene ikke kjenner til.

Sist men ikke minst, jeg ønsker å melde meg på diverse kurs i utlandet. Matlagingskurs, skrivekurs , ta dykker-sertifikatet, fotokurs, kurs i «urban farming» (fordi jeg har lyst på en liten urtehage/grønnsakshage), yoga og meditasjon, tegne-og malekurs, dansekurs.

For meg er dette aktiviteter som vil berike mitt liv på alle tenkelige måter. Sosialt, karrieremessig og for egen livsglede. Det er minner og kunnskap for livet. Kunnskap som er verdt mer enn de papirene som forteller hva jeg har lært på skolen. Minner som har større verdi enn alle mine eiendeler til sammen.

For meg er dette nemlig en større fortjeneste enn det den økonomiske formuen er verdt.

Å flytte fra hjemlandet mitt flere ganger, har gjort meg til en sterkere og mer uavhengig person. Og jeg har aldri vært redd for å ta nye utfordringer, prøve og feile, og la nysgjerrigheten min ta avgjørelser i forhold til karrierevalg og privat. Samtidig har det lært meg å akseptere at det faktisk er BRA å være annerledes, både i hvordan jeg kler meg, oppfører meg og hva jeg interesserer meg for. Jeg har aldri følt meg «typisk norsk», men så er jeg jo bare halvt norsk også. Og mamma har alltid vært glad i å sette farge på ting. Bokstavelig talt.

Da jeg gikk på barneskolen fikk jeg til tider stygge kommentarer fordi mamma er polsk. Jeg fikk også kommentarer fordi jeg ikke fulgte moten, men heller gikk mine egne veier i hvordan jeg ville gå kledd og hvordan jeg ville se ut på håret. Som 18-åring flyttet jeg til England, og der var det mange som var som meg. Mennesker som likte å skille seg ut og ikke kunne brydd seg mindre om hva andre mente om dem. Det var en utrolig forfriskende erfaring, og jeg hadde sikkert blitt værende i England 1-2 år lengre enn jeg ble, hadde det ikke vært for at jeg begynte å gå tom for penger og ikke klarte å få en stabil inntekt der borte. Jeg fikk uansett studert business engelsk på språkskole i Oxford og gikk på bartenderkurs i Birmingham!

Jeg flyttet hjem til Norge etter to år i England. Å være i Stavanger ble for kjedelig for meg, så jeg dro heller til Oslo. Norges eneste by hvor jeg følte at det var greit å være eksentrisk. Jeg visste ikke hva jeg ville gjøre med livet mitt eller hvilke karrierevalg som kunne være riktig for meg, og følte at det beste var like greit å prøve alle mulige forskjellige retninger før jeg eventuelt ville finne ut hvilken retning livet mitt var ment til å ta.

Art Complexion Makeup Skole ble første prøveprosjekt i rekka. Jeg trodde jeg hadde et ønske om å bli makeup artist, og jeg trodde virkelig at jeg kunne hatt et talent for det – hvis jeg bare ga det en sjanse. Talent hadde jeg ei, og svært få i klassen ønsket å samarbeide med meg, siden jeg på den tiden hadde sær stil, fargerikt hår, totalt intet-eksisterende øyenbryn. Å sminke meg til å se bra ut, ville jo bli en utfordring kun de virkelig profesjonelle ville kunne mestre.

Jeg ble værende i Oslo en stund, før jeg bestemte meg for å dra tilbake til Stavanger igjen for å gi byen min en ny sjanse. Det fungerte relativt dårlig, og jeg flyttet like greit til Bergen. I Bergen gikk jeg på skole for å bli kontor-og administrasjonsarbeider, fullførte kurset, og testet deretter livet som barnehageassistent. Bergen ble for vått og kjedelig etter en stund, så jeg dro tilbake til Oslo.

Tilbake i hovedstaden, men ikke lengre hybelboer i et hasjdealing-kvartal i sentrum eller kollektiv-boer i byens hipster-utopia Grünerløkka. Denne gang var det Oslos beste vestkant som ble mitt nye hjem, og starten på nye prøveprosjekter. Jeg jobbet som barnehageassistent en stund der også, før jeg skiftet retning totalt, og begynte å engasjere meg politisk, samtidig som jeg begynte å studere Reiseliv. Jeg fikk meg etter hvert kontorjobb og deretter jobb som konsulent i staten. Nå var jeg voksen. Etter en stund følte jeg meg litt FOR voksen og ville egentlig bare rømme tilbake til barndommen sammen med Peter Pan, og være barn for alltid. Så jeg flyttet til USA og begynte å jobbe i Disney World.

Etter 1 år i USA, var det på tide å dra tilbake til Europa. Jeg hadde ikke lyst til å bli boende i Stavanger, og var sulten på helt nye utfordringer, så jeg dro til Praha, Tsjekkia for å ta et TEFL-kurs (Lære bort engelsk som fremmedspråk). I stedet for å jobbe som lærer, dro jeg heller til Paris og ble elev på franskkurs.

Og resten av historien vet dere, om dere leser eldre innlegg. Jeg prøver fortsatt å «finne meg selv», og vurderer nesten å ta en Eat, Pray, Love – utflukt for å se om det er DET som skal til for å lede meg på riktig vei. Uansett, jeg angrer ikke ett sekund på at CVen min er like fargerik som tatoveringene mine. Ei heller angrer jeg på at jeg ikke tok den akademiske veien, eller ble værende i en tidligere jobb for å jobbe meg oppover. Alle mine tidligere erfaringer har jo tross alt bidratt til å forme meg til den jeg er i dag; en litt mer moden, fortsatt fargerik sjel som har mange fine historier å fortelle deg, og som gjerne takker ja til enhver ny og spennende utfordring.

For en deilig helg det har vært. Med unntak av at jeg ble rundlurt av værmeldingen som sa at det skulle bli 21 grader og sol på lørdag, men så ble det 11 grader og overskyet istedenfor. Så vi dro på utflukt i grått og kjedelig vær, og ble ironisk nok overrasket med – faktisk – 21 grader og sol igår…dagen da vi måtte reise hjem igjen.

På lørdag dro vi til et sted som heter Chantilly. Det var visst veldig viktig for kjæresten min (franskmannen) at jeg skulle få med i innlegget at Chantilly er stedet hvor fransk pisket krem opprinnelig kommer fra. Chantilly er også  kjent for sine tradisjoner med dressur og hestesport, og har en internasjonalt annerkjent veddeløpsbane. 

Vi dro ikke til Chantilly for å vedde på hester, men for å se det fine slottet som ligger like i nærheten av banen. Kjæresten min hadde regnet med at å besøke slottet kom til å bli bortimot gratis, og fikk hakeslep da han så prisen. Han ville egentlig bare gi F i å dra dit, da han syntes det ble altfor overpriset for hva det var. Jeg har den flotte egenskapen å være sta som et esel, så jeg betalte like greit inngangsprisen for oss begge, fordi JEG ville dit.

Slottsområdet var fullt av turister. Spesielt Amerikanere. Kjæresten var overrasket og skjønte ikke hvordan de i det hele tatt visste om dette slottet. Men når vi tross alt lever i en tid hvor Instagram, Facebook, online reisemagasiner og diskusjonsforum eksisterer, så er det ikke rart om folk forflytter seg fra klisjé-attraksjonene som alle vet om, til de litt mer lokale skattene. Og dessuten sa han jo selv at stedet er kjent, så hvorfor skulle ikke slottet være det?

Slottet var fint både utvendig og innvendig, men himmelen var grå så bildene jeg tok utendørs ble ikke så fine som jeg hadde håpet på.

Jeg elsker gulldetaljer, og jeg synes harper er helt fantastisk nydelige både å se på, og å høre på. Og lysekroner er også utrolig vakre. Så dem tok jeg bilde av.

Ute var det ekstremt kjølig. Jeg trodde jo at været skulle bli knallbra, så jeg droppet t-skjorte under genseren, og måtte gå med den sorte, kjedelige kåpa mi (som jeg tok med i tilfelle det til nøds skulle bli kaldt) som omtrent får meg til å se ut som en feit Batman med langt hår.

En del av inngangsprisen var tilgang til å se et lite show med hestedressur. Det var ganske imponerende å se hvor godt dressert hester kan bli, om man bruker de riktige teknikkene, og hvor rolige de holdt seg under hele showet. Etter showet besøkte vi stallen hvor det både var hester og ponnier, og jeg begynte som vanlig å mase og si «ååh, se så søte» (spesielt om Shetlands-ponniene). Jeg tror kjæresten min er livredd for at jeg en dag skal kidnappe mange søte dyr og rømme av sted med dem i en slags amatørvariant av Noah’s Ark eller noe, siden han umiddelbart tar tak i hånda mi og leder meg vekk fra dyra i full fart, hver gang jeg begynner å mase.

Vi avsluttet besøket med å gå tur i slottsparken, se på ender og gjess, og spionere på ei dame som var midt i en fotoshoot. Vakker lang kjole og pen sminke, hadde hun. Og her var jeg iført sminke som omtrent var blåst bort, og Batman-kåpa mi. Nedtur.

Vi fortsatte ferden, retning Chateau De Montvillargenne – for å sove på slott og bli behandlet som kongelige.

Hvordan gikk det mon tro? Alt om det skal jeg fortelle i neste innlegg!

Nå er det endelig Fredag, og tid for å gjøre seg klar til nok en spennende helg. Jeg og kjæresten hadde 1-års kjærestejubileum på Tirsdag, og den skal vi feire imorgen – på slott!

Vi skal først besøke slottet i Chantilly, som er cirka en times kjøretur utenfor Paris. Værgudene er tydeligvis på vår side, for det er nemlig meldt 21 grader og sol hele dagen. Det passer meg perfekt! Etter noen timers omvisning på/rundt slottet i Chantilly, skal vi til et sted like i nærheten, for å overnatte på slott/spahotel Chateau de Montvillargenne. Jeg sa jeg følte meg som en prinsesse forrige helg. Men denne gangen har prinsessen fått seg et slott å bo på i tillegg. Tommel opp!

Siden vi har 1-års jubileum har vi booket romantisk aromaterapi-massasje for to, og kommer nok til å tilbringe en del tid i bassenget enten før eller etter behandlingen. Vi har også reservert middag på hotell-slottets restaurant og det blir nok en del skåling med både champagne og vin der, tenker jeg.

Det er viktig å feire kjærligheten. Og jeg er utrolig heldig som har en kjæreste som er en stor romantiker, selv om han benekter det selv og påstår at han bare er vanlig og som menn flest. Særlig. Jeg skal dedikere et senere innlegg til hvordan vi møttes og hvordan vår kjærlighetshistorie ble til. Det er en ekte søt klisjé-suppe på høyeste nivå. Og alle historier som er så søte at man omtrent får tannverk av å høre om dem – det er de historiene jeg elsker mest.

Kjæresten har visst bestilt et eller annet til rommet til i morgen, og nekter å si hva det er fordi det visstnok er en overraskelse, så nå er jeg kjempenysgjerrig og utrolig spent!

I kveld har vi ikke like glamorøse planer som i morgen, akkurat. Og det passer meg egentlig helt greit, for i kveld skal vi nemlig ut å spise pizza med familien hans. Jeg har lengtet etter pizza i en uke nå, så det skal bli skikkelig digg. Etterpå blir det TV og chill.

Det er utrolig viktig med kontraster og variasjon. Ellers blir jo livet utrolig ensformig.

(bildene under er fra når vi dro til Chateaux de la Loire ifjor og besøkte syv slott på tre dager) 

Lørdag formiddag ventet det meg en overraskelse. Vi forlot spahotellet i Pont Audemer, i retning ukjent destinasjon for å se noe jeg ikke skulle få vite hva var. Jeg fikk streng beskjed om å ikke se på GPS’en når kjæresten tastet inn hvor vi skulle. Og ikke se på skiltene heller. Jeg er jo nysgjerrigheten selv, så det var utrolig vanskelig å la være. Cirka 45 minutter senere var vi fremme i en liten havneby, og jeg skjønte fortsatt ingenting. «Hva du enn gjør, ikke gå bort til suvenirbutikkene. Postkortene kommer til å røpe alt sammen!» sa kjæresten min. Greit det, tenkte jeg, og lot ham vise vei til hva enn det var vi skulle se.

Og der var sjøen. Gjett om jeg har savnet sjøen. Jeg som kommer fra Stavanger, har et utrolig nært forhold til havet, og det er virkelig trist å ikke ha umiddelbar tilang til det, når enn jeg vil. Men det var ikke DET som var overraskelsen. «Se til høyre, og til venstre der» sa kjæresten min og pekte på noen merkverdige klipper som jeg kjente igjen umiddelbart. Stedet heter Étretat, og ligger i Normandie, Nord i Frankrike. Utrolig mange turister reiser dit. Spesielt Engelskmenn og Amerikanere.

Dagen før vi dro, da vi var på spahotellet, så vi resepsjons-PC’en sin screensaver. Et slideshow med massevis av bilder av alle de mest kjente turistattraksjonene i Normandie og Bretagne. Og klippene som vi nå sto å så på, de var blant annet i det slideshowet. Kjæresten min spurte meg nemlig om jeg hadde hørt om dem før, da vi så Slideshowet. «Ja, har sett mange bilder av det på Instagram» svarte jeg da. Og nå var det JEG som sto der å tok bilder av dem og nøt den vakre utsikten. Utrolig gøy!

Vi tok oss like gjerne en tur opp på toppen og bortover klippene for å se mer. Jeg har ekstrem høydeskrekk, så det ble en liten utfordring, men det var virkelig verdt det.

God morgen! Denne helgen har jeg spennende planer, og det skal virkelig bli deilig å bli behandlet som ei prinsesse ikveld.

Jeg og kjæresten skal besøke et spahotell som ligger i nydelige omgivelser i naturen. Vi skal til et hotell som heter Belle Isle sur Risle, som ligger i et lite sted som heter Pont Audemer, i Normandie. Vi har bestilt et pakketilbud hvor middag og frokost er inkludert i prisen, i tillegg til fri adgang til innendørs svømmebasseng og spa. Jeg må virkelig spare plass i magen til ikveld, siden pakken inkluderer et fire-retters måltid på hotellets restaurant. Jeg gleder meg!

Imorgen forlater vi spahotellet og drar videre til kysten i Calvados-regionen. Vi skal besøke en by som heter Honfleur, og skal nok en gang på fin restaurant for å spise 3 eller 4 retters middag. Kjæresten min fortalte meg igår at han har en overraskelse til meg imorgen! Jeg aner ikke om det er noe på spahotellet, eller om det er noe i Honfleur. Det er et eller annet utendørs visstnok, for det avhenget veldig av været. Vi får se. Jeg holder dere oppdatert! For de av dere som er interessert i kunsthistorie, så er Honfleur en by hvor kunstneren Claude Monet pleide å male. Jeg kommer til å bli etterlatt alene i denne byen hele Søndag, fordi kjæresten skal spille kamp. Han spiller Amerikansk fotball (…og er franskmann) i 3. divisjon, og de skal spille kamp i en havneby som er 20 minutters kjøretur unna Honfleur. Så da får jeg bare håpe at været ikke blir dritkjipt, og at det finnes nok å gjøre for å underholde meg selv utover dagen. Så lenge jeg får ta bilder, drikke kaffe og besøke havna uten å bli blåst bort, så er jeg fornøyd. Men jeg kommer jo fra Stavanger, så litt vind og regn får jeg tåle!

Nå er det dessuten endelig påskeferie i Frankrike. Så på Søndag og/eller Mandag skal jeg endelig få spise påske-egg! Hva er dine planer for helgen?

Til slutt, et blomsterfult bilde fra ifjor vår. For å feire at det nå endelig er vår igjen. Håper dette året blir like varmt og fargerikt!