Gårsdagen ble innholdsrik fra morgen til kveld, og jeg føler definitivt at jeg har gjort det beste ut av situasjonen. Det er helt klart enkelte ting jeg kunne gjort annerledes, hadde jeg bare hatt mer tid til å planlegge. Min kjære ga meg ikke beskjed om at han skulle reise bort i helgen, før Torsdag kveld. Fredag ettermiddag var han reist. Så dermed var det begrenset hva jeg kunne finne på – på såpass kort varsel.

I dag har jeg dessverre mistet litt motivasjon til å finne på spennende ting, da jeg føler jeg har gått tom for idéer. Paris er fortsatt flommet over, og jeg holder meg derfor langt unna elven. Jeg bestemte meg faktisk for å ikke dra til sentrum i det hele tatt i dag, men dro heller til en by i nærområdet, sør for Paris – byen Antony.

Nå sitter jeg på Canadisk kafé i Antony og spiser bringebær-ostekake og drikker kaffe latte servert i noe som ligner et hermetikkglass, samtidig som jeg skriver blogginnlegg og titter på menneskene rundt meg.

Samtidig tekster jeg kjæresten min for å holde ham oppdatert på hva jeg driver med og hvordan jeg føler meg. Jeg har det fint, i den forstand at jeg kan ta den tiden jeg trenger og legge opp dagen etter slik som jeg ønsker. Men samtidig føler jeg meg ensom, og kjenner på følelsen av hjemlengsel. Disse følelsene blir forsterket når jeg er alene med tankene mine.

Frankrike er et komplisert land. Billedskjønt landskap og idyll, verdenskjent gastronomi og motehus, nydelig språk, sjarmerende mennesker, men likevel et komplisert samfunn. Man reiser til Paris med stjerner i øynene. Man reiser hit med en drøm. Etter en stund slår illusjonen sprekker og virkeligheten kommer til syne. Vanskelighetene, barrierene. Det er en kamp man må kjempe. Det er en kamp de aller fleste av oss kjemper når vi flytter til et nytt land. I fremtiden kommer jeg nok til å ha et annet syn på livet her, men for øyeblikket ser jeg landet gjennom øynene til en innvandrer.

Jeg er fortsatt i steg to, grenseland til steg tre, av de fire stegene som expats, eller, utvandrere, går gjennom. La meg forklare stegene.

Steg 1: «Drømmen». Alt er nytt og spennende. Maten er vidunderlig og annerledes, språket er eksotisk, menneskene er fascinerende, og du får endelig muligheten til å utforske alle sider av byen, monumentene, det nye livet. Du klyper deg selv i armen fordi du tror du drømmer. Dette er livet, dette er lykke. Hjemlandet ditt er totalt uinteressant, og lokalbefolkningen hjemme er irriterende.

Steg 2: «Fortvilelse». Nå kommer utfordringene. Du begynner å bli lei av den lokale maten, og savner produkter hjemmefra. Språket er ikke lenger eksotisk, men en slitsom barriere som du må mestre for å kunne få en jobb, handle på butikken, klare deg på egenhånd. Menneskene er ikke lenger fascinerende, men slitsomme og «intolerante» fordi de ikke forstår deg og din kultur. Du har hjemlengsel og føler at alt er bedre hjemme.

Steg 3: «Aksept». Du innser at dette er ditt nye liv, og du må gjøre det beste ut av situasjonen for å kunne bli lykkelig. Du prøver så godt du kan å mestre språket, du får en jobb eller en hobby, du blir kjent med lokale mennesker som faktisk er hyggelige. Du lærer å forstå den nye kulturen, men holder fast på din egen identitet.

Steg 4: «Integrering». Du føler nå en like sterk tilknytning til ditt nye land som ditt hjemland. Du er stolt av hvor du kommer fra, men også stolt av å være del av samfunnet i ditt nye land.

Jeg er stolt av å bo her, men savner samtidig mye fra Norge. Jeg snakker dessuten helt greit fransk. Franskmenn mener jeg snakker språket deres bra, men det føler jeg at dem bare sier for å være hyggelige. Selv synes jeg at jeg høres helt på tryne ut når jeg prater. Maten i Frankrike er helt fantastisk, men dessverre inneholder det aller meste utrolig mye fløte og smør, og er skyld i at jeg har lagt på meg såpass mye som jeg har gjort etter at jeg flyttet hit. Og dette sier jeg rett etter å ha dyttet i meg et stykke ostekake. På TV ser jeg de samme programmene som jeg så på i Norge. Master Chef, Franske talenter, den franske utgaven av Hellstrøm rydder opp (Cauchemar en cuisine). Vi er kanskje ekstremt ulike på noen områder, oss Nordmenn og de her borte i Frankrike. Men om noen år kommer det nok en fransk utgave av Paradise Hotel også.

Nå er det på tide å forlate kaféen, slik at jeg kan overlate bordet mitt til andre kafégjester.

(Innlegg skrevet rundt 13:00 i dag i Word. Bildene ble tatt i Antony i dag).

Hadde du sett min internetthistorikk de siste ukene, hadde du sikkert tenkt at det er noe riktig galt med meg. Og det er det vel kanskje også, men ikke på den måten du kanskje tenker når du ser på linkene til alle disse nettstedene som påstår at de kan hjelpe meg til å bli den jeg ønsker å bli. Det som er galt med meg er vel heller at jeg overfokuserer på noe som kanskje er litt trivielt men samtidig plager vettet av meg – og er noe jeg tror mange kvinner kjenner seg igjen i.

De siste to årene har virkelig gjort sitt for å ødelegge rutinene jeg en gang hadde med trening og sunt kosthold. Jeg har riktig nok aldri hatt «idealkroppen». Jeg har aldri hatt flotte magemuskler, flat mage og faste lår. Men jeg var slank nok, og fornøyd med meg selv akkurat slik som jeg var.

Etter å ha fått meg kjæreste og flyttet til Frankrike, har alle rutinene jeg hadde da jeg var alene, gått i vasken. Frankrike er et dessert-land, et land for kjøtt-etere og et land for alle som elsker ost. Ikke et land hvor «kjøttfri mandag», lavkarbo  og juicing er en greie. Heldigvis har jeg en forbrenning som ikke er totalt ræva, så jeg har vel ikke lagt på meg mer enn kanskje 6-8 kilo. Men de kiloene merkes på kroppen, og de har gjort shopping rett og slett til et deprimerende gjøremål som jeg helst vil unngå. Jeg gikk nemlig fra størrelse S til M. Og jeg liker ikke å være M, da jeg hele mitt liv frem til våren 2015 har brukt S…I enkelte butikker brukte jeg til og med XS!

Jeg har begynt å jogge litt på morgenkvisten nå, og prøver desperat å finne løsninger hvor jeg kan lage mat som både meg og kjæresten min kan få glede av, uten å spise mat som er dårlig for helsa. Oppskrifter som kan fungere for oss begge uten at han skal klage på at han ikke liker det fordi det mangler kjøtt eller innneholder de grønnsakene han ikke liker. Og uten at jeg må «ofre kroppen» for at han skal få servert noe han synes smaker godt. Når jeg først tyr til desperate løsninger, innebærer det også at jeg i flere timer scroller side opp og side ned på internett for å se om det kanskje finnes en Fitness Camp/Boot Camp som jeg kan melde meg på i sommer, for å bli kvitt de grufulle kiloene. Men slike leirer koster jo skjorta! Jeg har råd, men gidder jeg virkelig å betale flere ti-talls tusen kroner for å bli kvitt seks kilo? Eller burde jeg lage meg et eget program, eller en egen challenge? Fjelltur, skogstur eller kanskje sykkeltur? Men har jeg selvdisiplin nok til det da?

Det er jo selvdisiplin som er nøkkelen til vekttap generelt. Sommerkroppen kommer ikke av seg selv. Den må jobbes for. Og jeg som bor i Frankrike sammen med en kar som ikke bryr seg om slanking, må vel kanskje jobbe enda litt hardere for den. Så vi får se hva det blir. Sommerjobb, bootcamp eller program på egenhånd!

(Bildet under: meg, bleik på stranda i Sør-Frankrike i Juli ifjor)