Er det egentlig bedre å være sammen med noen som er prikklik en selv, eller er det bedre å være sammen med sin strake motsetning? Og er det bedre å være sammen med noen fra sin egen kultur som man tross alt kjenner godt, eller noen fra en vidt fremmed kultur som kan lære deg noe helt nytt og spennende?

Tidligere gikk jeg alltid etter gutter som var like meg selv. Samme interesser, musikksmak, lignende klesstil, livsstil, humor – you name it. Men likevel fungerte aldri disse forholdene i lengden. Det endte stadig opp med krangler, misforståelser, jeg ble lei, han ble lei, og så var det over og ut. Jeg hadde en gang en kjæreste som var så lik meg at det var katastrofalt, og vi fikk frem det verste i hverandre. Forholdet var lidenskapelig og omtrent som en feel-good film når det gikk bra. Men når det gikk dårlig, var det som en musikkvideo av Lana Del Rey. Trist, tragisk, ensomt, jeg ville ut – men klarte ikke. Og da jeg klarte det – ville jeg tilbake.

I over ett år, har jeg nå vært i mitt første forhold med en person som er GANSKE ulik meg selv. Vi har forskjellige interesser – med unntak av de to jeg anser som aller viktigste (mat og reise), vi har delvis samme musikksmak (men jeg liker jo all musikk, så det skal ikke så mye til), vi har absolutt ikke samme klesstil, og hvertfall ikke livsstil eller kultur. Han har ingeniørutdanning, flink med realfag (logikk), ryddig og organisert, bretter og stryker klærne som om han skulle vært i militæret. Jeg har reiselivsutdanning fra videregående, elendig med realfag og er definitivt en dagdrømmer, uorganisert og til dels kaotisk, spesielt med å brette og stryke klær.

Vi småkrangler ofte, men har enda ikke hatt noen forferdelige store krangler. Vi krangler stort sett om enten kulturelle (Norge vs Frankrike) forskjeller og misforståelser deretter, eller irritasjon fra hans side i forhold til orden og struktur i leiligheten, og da irritasjon fra min side fordi jeg føler han kritiserer unødig og oppfører seg hysterisk. Jeg rydder tross alt hver dag – men jeg gjør det «på feil måte» i forhold til hvordan han er vandt til å ha det.

Likevel blir han like trist og ensom hver gang jeg reiser hjem til Norge til mamma og lar ham være alene i leiligheten i en ukes tid. Han mener at han trenger kaoset mitt i leiligheten for å føle seg mer «levende». Han trenger all støy og tøys som følger med å ha meg som samboer og kjæreste. Han mener jeg har lært ham å se verden på en annen måte. Han legger merke til de små detaljene, og lærer at det finnes magi selv i de små rare tingene i hverdagen. Som sett fra et barns perspektiv.  Mens jeg, jeg føler at han roer meg ned, beskytter meg og passer på at jeg ikke tar ukloke valg.

Jeg tror ikke det finnes noen fasit på hvorvidt det er «like barn leker best» eller «motsetninger tiltrekker» som er den beste formelen for et vellykket forhold. Jeg tror alt avhenger av hvilke likheter og hvilke ulikheter man er villig til å leve med, og hvilke egenskaper en partner har som inspirerer deg til å bli et bedre menneske.

Har du noen gang kjent på følelsen av at du ikke mestrer noen ting? At alle andre får det til, mens du, du står helt stille. At livet passerer i full fart, mens du står lammet og ser på alt som kommer og går, som er borte før du i det hele tatt får grepet tak i det.

Har du noen gang følt at du var flink til noe, men at andre kritiserer det så hardt at du til slutt tror på det selv, og innser at egentlig så var du jo aldri flink til noen ting?

Har du noen gang følt at selv de som står deg nærmest, ikke støttet deg i de valg du tar? At du er helt alene. At andre vil at du skal være en annen enn det du egentlig er. At andre gir deg en rolle som du skal leve etter. Fordi der passer du inn. Fordi den rollen er alt du er. Alt annet er urealistisk ønsketenking. Du er rett og slett ikke en smart person. Ikke spesielt kreativ heller. Og hvertfall ikke pen.

Det er slik jeg har følt meg helt siden jeg var liten. Derfor gjorde jeg det ikke spesielt bra på skolen. Derfor tok jeg aldri en høyere utdanning enn yrkesfag. Derfor har jeg en svært fargerik CV med erfaring fra alt mulig rart. Fordi jeg har prøvd å finne meg selv, men fortsatt ikke tatt steget ut i ukjent farvann. Ja, geografisk sett så har jeg jo det. Jeg har bodd i ulike land, jeg har reist en del. Men å reise krever ikke mer enn at jeg har økonomi og helse som tillater det.

Derimot har min store drøm alltid vært å enten skrive bøker, eller skrive for et reisemagasin. Trykket på papir, med mitt navn. Det ville vært noe å vise til og å være stolt av.

Da pappa døde i 2014, var de siste ordene hans til meg «jeg er stolt av deg». Han var stolt fordi jeg tidligere hadde vært politisk engasjert. Han var stolt fordi han følte jeg hadde flotte fremtidsutsikter i politikk. Jeg ville ikke si til ham at jeg ga opp på politikk fordi jeg møtte veggen. Fordi jeg følte jeg ikke klarte noen ting. Og jeg følte at jeg rett og slett var for uintelligent til å engasjere meg videre.

Kjæresten min sier stadig til meg at selvbildet mitt er for dårlig, og jeg danner en mur rundt meg selv som hindrer meg i å oppnå mitt fulle potensial. At det står ene og alene på meg selv, og min egen holdning.  Han føler jeg kan komme meg dit jeg vil, hvis jeg bare prøver hardt nok. Men hvor hardt er egentlig hardt nok? Når man ikke har det rette nettverket, den rette utdannelsen, det rette utgangspunktet? Og er jeg virkelig unik på noen som helst måte? Jeg tror mye handler om ren flaks og tilfeldigheter.

Jeg er til dels lykkelig med mitt liv slik det er nå, men jeg føler selvsagt at det er noe stort som mangler. Noe svært viktig for min egen identitet. Å kunne skape. Skape noe jeg kan dele med verden. Å føle meg flink, kreativ, smart, og å føle at jeg selv kan mene om meg selv, det som pappa sa: «jeg er stolt av deg».

Er det noe jeg liker, så er det menn som virkelig vet å verdsette kjæresten sin. Og det er vel derfor jeg er like forelsket i kjæresten min nå, som da vi møttes for over ett år siden. Han får meg til å føle meg som verdens heldigste – og mest lykkelige – kvinne.

Fra Lørdag til Søndag overnattet vi på Chateau de Montvillargenne i distriktet Picardie i Frankrike. Det er et 4-stjernes hotell og slott, med en moderne gastronomisk restaurant, innendørs svømmebasseng og spa, og en tennisbane som hadde vært gøy å teste ut (selv om jeg er elendig i å spille tennis) om vi hadde hatt mer tid.

Rommet var stort og moderne, og søte kjæresten min hadde sagt ifra til hotellet at de skulle legge en boks med sjokolade til meg på sengen. Det var dette som var den lille overraskelsen han hadde planlagt for denne gang. Det betyr så utrolig mye mer for meg enn du kanskje tror, fordi det var nettopp ved å sende meg en eske med sjokolade i posten hjemme hos foreldrene mine, sammen med et kosedyr og et utrolig fint kort, at han vant hjertet mitt, for over ett år siden.

Og det var dette vi dro for å feire: vår ett-års dag!

Akkurat som helgen før, var vi igjen kjappe med å skifte til badetøy og løpe ned til bassenget. Dessverre ble jeg stående i en evighet å vente på at kjæresten skulle komme seg ut av herregarderoben. Jeg ble særdeles utålmodig og skjønte ikke hva i alle dager som kunne ta så sinnsykt lang tid. Joda, han hadde altså låst nøkkelkortet og reservasjonsdokumentet til spa-behandlingen (som var en time senere) inne i et skap med kodelås, og klarte ikke å få opp døra igjen. Krise!

Siden jeg ikke er mann, var det selfølgelig han som måtte stå der inne å vente, mens jeg måtte løpe ut til resepsjonen – i ført badekåpe og tøfler – og spørre på min fantastisk ukorrekte fransk, etter hjelp i herregarderoben. Jeg tror jeg sa noe som «unnskyld, jeg trenger hjelp. Kjæresten min er i garderoben. Skapet er låst. Det funker ikke» og ble i tillegg delvis overdøvet av høy orkester-musikk fra et pensjonist-ball, som foregikk i ballsalen like ovenfor resepsjonen. Men jeg ble forstått, og skapet ble åpnet.

Etter 45 minutter i bassenget, dro vi til spa-avdelingen. Den var liten og anonym, men musikken og dempet belysning skapte likevel riktig stemning. Vi hadde bestilt par-massasje med oljer, og det var visstnok første gang kjæresten min skulle få spabehandling. Jeg ble ganske overrasket egentlig. Selv hadde jeg en periode hvor jeg dro på spa én gang i måneden, i nesten to år. Men par-massasje det er virkelig en helt annen opplevelse. Det er utrolig mye mer koselig å gjøre slikt sammen med noen – selv om man ikke sier et eneste ord til hverandre under selve behandlingen. Bare det å føle den andre personens nærvær er utrolig fint.

Brått var det plutselig kveld og tid for cocktails i baren, mens vi ventet på at det skulle bli tid for middag i hotellets restaurant.

Champagnecocktails (drinken til høyre) er svindyrt i forhold til andre drinker, men fy søren så godt. Og i spesielle anledninger er det lov å unne seg noe ekstra!

Restauranten var av den moderne gastronomiske sorten, hvor både mises en bouche og forrett var forkledd som noe helt annet enn det som ble servert. Jeg liker slike konsepter. Kjæresten min bestilte noe som jeg aldri hadde smakt før, men som franskmenn er kjent verden over, for å spise: froskelår (bildet under – sammen med masse grønnsaker). Jeg måtte jo selfølgelig smake. Det smakte faktisk godt. Som kylling. Akkurat som alligator, da jeg smakte det i USA.

Fire retter og en delt flaske vin senere, dro vi opp på rommet for å legge oss. Da vi skulle låse oss inn, hørte vi naboene ha høylytt sex. Jeg er barnslig og holdt på å le meg ihjel, mens kjæresten min oppførte seg som en fjorten år gammel gutt og sto å lyttet. Hotellets gjester bestod stort sett av kjærestepar og ektepar som var der for å ha en romantisk tid sammen, så da er det jo en selfølge at det foregår voksen-romantikk bak lukkede dører.

Søndag sjekket vi ut av drømmetilværelsen for å returnere tilbake til virkeligheten, som ikke er så ille den heller. Da var det ikke lenger spa, basseng og gourmet-retter, men chille på terrassen (fordi det ble 21 grader og sol!) med lemonade, og pizzakveld med Youtube-videoer på skjermen, hos noen venner av kjæresten.

Jeg lurer virkelig på hva gjengen bak meg driver å ser på, på mobilen til han ene der…

Maten, fra øverst til venstre: Det så ut som kaker og sjokolade, men det var det ikke. Derimot var det foie gras, gjeitost med nøtter og toast med grønnsaker. Øverst til høyre, så ut som tomater, men det var det ikke. Andelever i gelé av hibiscus. Hovedretten (nederst til venstre) var biff, poteter, brød med stekt løk og kryddersmør, grønnsaker og rødvinssaus. Desserten (nederst til høyre) var Paris-Brest revisité, av speculoos kjeks med krem – også av speculoos (kjeks som smaker som Gjende-kjeks), mandariner og mørk sjokolade.

For en deilig helg det har vært. Med unntak av at jeg ble rundlurt av værmeldingen som sa at det skulle bli 21 grader og sol på lørdag, men så ble det 11 grader og overskyet istedenfor. Så vi dro på utflukt i grått og kjedelig vær, og ble ironisk nok overrasket med – faktisk – 21 grader og sol igår…dagen da vi måtte reise hjem igjen.

På lørdag dro vi til et sted som heter Chantilly. Det var visst veldig viktig for kjæresten min (franskmannen) at jeg skulle få med i innlegget at Chantilly er stedet hvor fransk pisket krem opprinnelig kommer fra. Chantilly er også  kjent for sine tradisjoner med dressur og hestesport, og har en internasjonalt annerkjent veddeløpsbane. 

Vi dro ikke til Chantilly for å vedde på hester, men for å se det fine slottet som ligger like i nærheten av banen. Kjæresten min hadde regnet med at å besøke slottet kom til å bli bortimot gratis, og fikk hakeslep da han så prisen. Han ville egentlig bare gi F i å dra dit, da han syntes det ble altfor overpriset for hva det var. Jeg har den flotte egenskapen å være sta som et esel, så jeg betalte like greit inngangsprisen for oss begge, fordi JEG ville dit.

Slottsområdet var fullt av turister. Spesielt Amerikanere. Kjæresten var overrasket og skjønte ikke hvordan de i det hele tatt visste om dette slottet. Men når vi tross alt lever i en tid hvor Instagram, Facebook, online reisemagasiner og diskusjonsforum eksisterer, så er det ikke rart om folk forflytter seg fra klisjé-attraksjonene som alle vet om, til de litt mer lokale skattene. Og dessuten sa han jo selv at stedet er kjent, så hvorfor skulle ikke slottet være det?

Slottet var fint både utvendig og innvendig, men himmelen var grå så bildene jeg tok utendørs ble ikke så fine som jeg hadde håpet på.

Jeg elsker gulldetaljer, og jeg synes harper er helt fantastisk nydelige både å se på, og å høre på. Og lysekroner er også utrolig vakre. Så dem tok jeg bilde av.

Ute var det ekstremt kjølig. Jeg trodde jo at været skulle bli knallbra, så jeg droppet t-skjorte under genseren, og måtte gå med den sorte, kjedelige kåpa mi (som jeg tok med i tilfelle det til nøds skulle bli kaldt) som omtrent får meg til å se ut som en feit Batman med langt hår.

En del av inngangsprisen var tilgang til å se et lite show med hestedressur. Det var ganske imponerende å se hvor godt dressert hester kan bli, om man bruker de riktige teknikkene, og hvor rolige de holdt seg under hele showet. Etter showet besøkte vi stallen hvor det både var hester og ponnier, og jeg begynte som vanlig å mase og si «ååh, se så søte» (spesielt om Shetlands-ponniene). Jeg tror kjæresten min er livredd for at jeg en dag skal kidnappe mange søte dyr og rømme av sted med dem i en slags amatørvariant av Noah’s Ark eller noe, siden han umiddelbart tar tak i hånda mi og leder meg vekk fra dyra i full fart, hver gang jeg begynner å mase.

Vi avsluttet besøket med å gå tur i slottsparken, se på ender og gjess, og spionere på ei dame som var midt i en fotoshoot. Vakker lang kjole og pen sminke, hadde hun. Og her var jeg iført sminke som omtrent var blåst bort, og Batman-kåpa mi. Nedtur.

Vi fortsatte ferden, retning Chateau De Montvillargenne – for å sove på slott og bli behandlet som kongelige.

Hvordan gikk det mon tro? Alt om det skal jeg fortelle i neste innlegg!

Nå er det endelig Fredag, og tid for å gjøre seg klar til nok en spennende helg. Jeg og kjæresten hadde 1-års kjærestejubileum på Tirsdag, og den skal vi feire imorgen – på slott!

Vi skal først besøke slottet i Chantilly, som er cirka en times kjøretur utenfor Paris. Værgudene er tydeligvis på vår side, for det er nemlig meldt 21 grader og sol hele dagen. Det passer meg perfekt! Etter noen timers omvisning på/rundt slottet i Chantilly, skal vi til et sted like i nærheten, for å overnatte på slott/spahotel Chateau de Montvillargenne. Jeg sa jeg følte meg som en prinsesse forrige helg. Men denne gangen har prinsessen fått seg et slott å bo på i tillegg. Tommel opp!

Siden vi har 1-års jubileum har vi booket romantisk aromaterapi-massasje for to, og kommer nok til å tilbringe en del tid i bassenget enten før eller etter behandlingen. Vi har også reservert middag på hotell-slottets restaurant og det blir nok en del skåling med både champagne og vin der, tenker jeg.

Det er viktig å feire kjærligheten. Og jeg er utrolig heldig som har en kjæreste som er en stor romantiker, selv om han benekter det selv og påstår at han bare er vanlig og som menn flest. Særlig. Jeg skal dedikere et senere innlegg til hvordan vi møttes og hvordan vår kjærlighetshistorie ble til. Det er en ekte søt klisjé-suppe på høyeste nivå. Og alle historier som er så søte at man omtrent får tannverk av å høre om dem – det er de historiene jeg elsker mest.

Kjæresten har visst bestilt et eller annet til rommet til i morgen, og nekter å si hva det er fordi det visstnok er en overraskelse, så nå er jeg kjempenysgjerrig og utrolig spent!

I kveld har vi ikke like glamorøse planer som i morgen, akkurat. Og det passer meg egentlig helt greit, for i kveld skal vi nemlig ut å spise pizza med familien hans. Jeg har lengtet etter pizza i en uke nå, så det skal bli skikkelig digg. Etterpå blir det TV og chill.

Det er utrolig viktig med kontraster og variasjon. Ellers blir jo livet utrolig ensformig.

(bildene under er fra når vi dro til Chateaux de la Loire ifjor og besøkte syv slott på tre dager)