Uka som gikk, startet med at jeg fikk den triste beskjeden om at min bestefar har gått bort. Etter en lang kamp mot Alzheimer’s får hans sinn endelig hvile i fred. På grunn av en kombinasjon av skyhøye flybillettpriser (blandt annet på grunn av fotball-EM) og streiker i Frankrike og varsel om streik på flyplasser i Norge, så turte jeg ikke å ta sjansen på å reise hjem for å dra i begravelsen. I tillegg skulle begravelsen være kun for de aller nærmeste, og jeg har ikke spesielt god kontakt med familien min på pappa sin side. Etter at pappa døde for to år siden, er det kun tanten min (som også er min fadder) som jeg i det hele tatt har kontakt med, og jeg har egentlig aldri følt at de andre engang liker meg. På grunn av «kontroversiell» livsstil, uten universitetsutdanning (enkelte er bare ikke skolesmarte nok – og jeg er en av dem), uten å ha giftet meg eller fått barn i ung alder, uten hus og bil, uten noe som helst av det som regnes som A4. Jeg passer ikke inn, rett og slett.

Er det noe jeg har følt på i mange sammenhenger, så er det nettopp det å ikke passe inn. Gjennom hele min oppvekst har jeg blitt oppdratt med to kulturer; den norske og den polske. Min mor har alltid tviholdt på sin kultur, både i form av mat, musikk og tradisjoner. Som barn, tilbrakte jeg omtrent hver påske og sommerferie i Polen. Pappa var derimot svært opptatt av at jeg skulle være norsk og ha norske verdier – men også selvsagt være stolt over å være halvt polsk.

Dessverre, å være halvt noe – halvt noe annet, medførte at jeg aldri følte meg som hundre prosent noe som helst. I Norge har jeg alltid følt meg som en utlending, fordi min oppvekst og mine synspunkt på ting er annerledes enn for en helnorsk person. I tillegg har enkelte familiemedlemmer og enkelte av mine medelever fra grunnskolen sett ned på meg fordi jeg har en mamma som kommer fra Polen. Å være polsk ble nemlig assosiert med å være fattig eller å være ute etter pengene til den norske partneren. Hvorfor kunne ikke pappa ha funnet ei norsk dame? Han var jo ikke stygg, slem eller vanskelig å leve sammen med, så hvorfor «måtte» han «hente» ei dame fra Polen?

Her i Paris opplever jeg det litt på samme måte. Kjæresten min er fransk. Jeg er norsk. Vi møttes først og fremst på nett. Enkelte av vennene hans og enkelte familiemedlemmer er ikke spesielt begeistret over vårt forhold. Hvorfor «måtte» han «hente» ei utenlandsk dame når han kunne funnet seg ei fra Frankrike? Hvorfor er det så mange franske menn som «henter» damer fra Skandinavia, USA, Australia, Tyskland og så videre?

Kan ikke mennesker bare akseptere at andre er lykkelige? Spiller det noen rolle om de har en partner fra samme land, naboland eller motsatt side av verden? Spiller det noen rolle om de velger å leve etter det tradisjonelle A4-mønsteret eller om de velger å gjøre noe helt annet med livet sitt?

Hadde jeg ikke følt meg som familiens sorte får, hadde jeg kanskje gjort enda mer for å prøve å komme til Norge, for å gi klemmer og gi mine kondolanser personlig. I stedet sendte jeg blomster og et kort. Og jeg sørger for meg selv. Selv om jeg lever etter et helt annet mønster enn dem, så vil jeg at dem skal vite at vi som er rare, vi som ikke passer inn, vi sørger også.

Men i stedet for å la meg sitte hjemme og være trist hele helgen, tok kjæresten min og foreldrene hans meg med til Blois, i Loire distriktet. Vi besøkte slottet i Blois, spiste god middag, så på lys-show på slottsplassen, og dro til ZooParc de Beauval neste dag, til et av landets beste dyrehager (hvor dyrene har rikelig med plass og fuglene får mer enn nok av anledning til å fly fritt, i stedet for å være isolert i burene dagen lang).

Jeg sørger fortsatt, men jeg er glad for at jeg har mennesker rundt meg som virkelig bryr seg om meg – uansett hvor utradisjonell, kontroversiell og annerledes jeg er.

Gårsdagen ble innholdsrik fra morgen til kveld, og jeg føler definitivt at jeg har gjort det beste ut av situasjonen. Det er helt klart enkelte ting jeg kunne gjort annerledes, hadde jeg bare hatt mer tid til å planlegge. Min kjære ga meg ikke beskjed om at han skulle reise bort i helgen, før Torsdag kveld. Fredag ettermiddag var han reist. Så dermed var det begrenset hva jeg kunne finne på – på såpass kort varsel.

I dag har jeg dessverre mistet litt motivasjon til å finne på spennende ting, da jeg føler jeg har gått tom for idéer. Paris er fortsatt flommet over, og jeg holder meg derfor langt unna elven. Jeg bestemte meg faktisk for å ikke dra til sentrum i det hele tatt i dag, men dro heller til en by i nærområdet, sør for Paris – byen Antony.

Nå sitter jeg på Canadisk kafé i Antony og spiser bringebær-ostekake og drikker kaffe latte servert i noe som ligner et hermetikkglass, samtidig som jeg skriver blogginnlegg og titter på menneskene rundt meg.

Samtidig tekster jeg kjæresten min for å holde ham oppdatert på hva jeg driver med og hvordan jeg føler meg. Jeg har det fint, i den forstand at jeg kan ta den tiden jeg trenger og legge opp dagen etter slik som jeg ønsker. Men samtidig føler jeg meg ensom, og kjenner på følelsen av hjemlengsel. Disse følelsene blir forsterket når jeg er alene med tankene mine.

Frankrike er et komplisert land. Billedskjønt landskap og idyll, verdenskjent gastronomi og motehus, nydelig språk, sjarmerende mennesker, men likevel et komplisert samfunn. Man reiser til Paris med stjerner i øynene. Man reiser hit med en drøm. Etter en stund slår illusjonen sprekker og virkeligheten kommer til syne. Vanskelighetene, barrierene. Det er en kamp man må kjempe. Det er en kamp de aller fleste av oss kjemper når vi flytter til et nytt land. I fremtiden kommer jeg nok til å ha et annet syn på livet her, men for øyeblikket ser jeg landet gjennom øynene til en innvandrer.

Jeg er fortsatt i steg to, grenseland til steg tre, av de fire stegene som expats, eller, utvandrere, går gjennom. La meg forklare stegene.

Steg 1: «Drømmen». Alt er nytt og spennende. Maten er vidunderlig og annerledes, språket er eksotisk, menneskene er fascinerende, og du får endelig muligheten til å utforske alle sider av byen, monumentene, det nye livet. Du klyper deg selv i armen fordi du tror du drømmer. Dette er livet, dette er lykke. Hjemlandet ditt er totalt uinteressant, og lokalbefolkningen hjemme er irriterende.

Steg 2: «Fortvilelse». Nå kommer utfordringene. Du begynner å bli lei av den lokale maten, og savner produkter hjemmefra. Språket er ikke lenger eksotisk, men en slitsom barriere som du må mestre for å kunne få en jobb, handle på butikken, klare deg på egenhånd. Menneskene er ikke lenger fascinerende, men slitsomme og «intolerante» fordi de ikke forstår deg og din kultur. Du har hjemlengsel og føler at alt er bedre hjemme.

Steg 3: «Aksept». Du innser at dette er ditt nye liv, og du må gjøre det beste ut av situasjonen for å kunne bli lykkelig. Du prøver så godt du kan å mestre språket, du får en jobb eller en hobby, du blir kjent med lokale mennesker som faktisk er hyggelige. Du lærer å forstå den nye kulturen, men holder fast på din egen identitet.

Steg 4: «Integrering». Du føler nå en like sterk tilknytning til ditt nye land som ditt hjemland. Du er stolt av hvor du kommer fra, men også stolt av å være del av samfunnet i ditt nye land.

Jeg er stolt av å bo her, men savner samtidig mye fra Norge. Jeg snakker dessuten helt greit fransk. Franskmenn mener jeg snakker språket deres bra, men det føler jeg at dem bare sier for å være hyggelige. Selv synes jeg at jeg høres helt på tryne ut når jeg prater. Maten i Frankrike er helt fantastisk, men dessverre inneholder det aller meste utrolig mye fløte og smør, og er skyld i at jeg har lagt på meg såpass mye som jeg har gjort etter at jeg flyttet hit. Og dette sier jeg rett etter å ha dyttet i meg et stykke ostekake. På TV ser jeg de samme programmene som jeg så på i Norge. Master Chef, Franske talenter, den franske utgaven av Hellstrøm rydder opp (Cauchemar en cuisine). Vi er kanskje ekstremt ulike på noen områder, oss Nordmenn og de her borte i Frankrike. Men om noen år kommer det nok en fransk utgave av Paradise Hotel også.

Nå er det på tide å forlate kaféen, slik at jeg kan overlate bordet mitt til andre kafégjester.

(Innlegg skrevet rundt 13:00 i dag i Word. Bildene ble tatt i Antony i dag).

Å våkne i denne senga føltes så fremmed. Omgivelsene er nære og kjære, men jeg føler ikke at jeg hører til her. Plutselig var jeg gått tilbake i tid også. Tidlig på morgenkvisten ble jeg vekket, og brått satt jeg der rundt frokostbordet med mamma. Stefaren min var allerede på jobb. Han er en av de heldige som ikke har merket noe til oljekrisa. Derimot er hans aller høyeste ønske å gå av med førtidspensjon, slik at han og mamma kan flytte utenlands og starte opp et nytt og spennende foretak sammen. Men for øyeblikket trenger de ham i oljebransjen. Og her satt jeg da i pysjbuksa med cupcakes på, og Star Wars t-skjorta til kjæresten min. Mamma serverte meg frokost og ba meg dusje og gjøre meg klar til å dra til sentrum kort tid etter maten var inntatt. Plutselig var jeg 15 år igjen.

I morgen skal jeg ut å spise sammen med en kompis som jeg faktisk har kjent siden jeg var 15. Vi har ikke sett hverandre på et par år nå, så det kommer til å bli en god del mimring i morgen. Å prate om våre yngre dager over ett, to, tre eller fire glass vin er absolutt ikke problematisk. Jeg gleder meg allerede!

Når jeg først er inne på å nevne femten år gamle meg, så kan jeg like gjerne beskrive hvem jeg var da, kontra hvem jeg er nå. I tilfelle du er nysgjerrig, eller kanskje du kjente meg på den tiden og syntes jeg var et grusomt menneske og tenker at jeg sannsynligvis er prikk lik den dag i dag, og derfor velger å holde deg langt unna? Vel…

Jeg har ikke rørt Bacardi Breezer rusbrus på flere år, jeg henger ikke i chatterom og på MSN, Grandiosa er ikke noe jeg spiser til hverdags, jeg blir ikke sint om vennene mine kjøper like klær som meg, jeg blir ikke lei meg hvis vennene mine finner på noe sammen uten meg en dag, og jeg går ikke av skaftet om «ingenting» skjer på lørdag (fest). Jeg klarer meg utmerket med vin og champagne (eller en kreativ cocktail), Facebook og Instagram, variert kosthold, filmkveld på lørdager og jeg lar vennene mine gjøre akkurat som de selv vil.

Men rare pyjamaser, dra på café med mamma, og møte noen av de samme personene som var i livet mitt den gang da, DET beholder jeg med glede i mitt nåværende og fremtidige liv.

Under: bilder fra gamlebyen og fra Kanelsnurren bakeri, tatt i dag.

Hva skal jeg gjøre? Jeg overtenker, jeg stresser som bare pokker og jeg bekymrer meg. Hvorfor? Fordi jeg vet at på Onsdag drar jeg til Stavanger for en uke, for å besøke foreldrene mine. Jeg er utrolig glad i dem, men samtidig er det enkelte scenarier som jeg VET kommer til å utspille seg når jeg kommer hjem, og disse kunne jeg gjerne vært foruten. Som for eksempel det evige maset om jobb, fremtid og nå – giftemål. Jeg og kjæresten min har vært sammen i litt over ett år, så ekteskap er ikke akkurat i kortene med det aller første. Og fremtiden min, vel, den er det opp til meg å finne ut av. Jeg forstår at foreldrene mine bare ønsker meg det aller beste, men skremselpropaganda og kjefting bidrar ikke til annet enn å skyve meg lengre og lengre unna dem. Jeg unngår bevisst mennesker som skaper dårlig stemning og får meg til å føle meg uvel, og foreldrene mine har blitt unntaket av den regelen nettopp fordi de er foreldrene mine.

Som nevnt i forrige innlegg så føler jeg at livet mitt står stille akkurat nå. Jeg føler jeg venter på et eller annet tegn, eller kanskje et mirakel? Eller er jeg bare såpass rådvill at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre, og har havnet i en slags «late twenties»-krise hvor jeg prøver å ignorere at jeg må «vokse opp» og bli «kjedelig» og slutte å leve? Eller er jeg bare en person som lider av wanderlust-syndrom og ikke ønsker å leve en livsstil hvor jeg blir lenket fast? Jeg holder en knapp på en kombinasjon av førstnevnte og sistnevnte. Jeg tror det er mange reiseglade mennesker (da snakker jeg ikke om folk som tar seg en tur på hytta i ny og ne, og den årlige turen til Gran Canaria) som føler at familie og kanskje enkelte venner, ikke forstår hva de driver med, og hva de egentlig har tenkt å gjøre i fremtiden.

Vel, kjære familie og venner som ikke forstår; jeg lever et liv basert på å være lykkelig. Et liv basert på friheten til å leve slik som jeg selv ønsker. Jeg har prøvd å leve den livsstilen som var forventet av meg, med 9-16 jobb og sparing til bolig og med fornuftige hobbyer. Det gjorde meg faktisk deprimert. Jeg klarte ikke lenger å se lyspunkt i selv de små øyeblikkene, og det eneste jeg hadde å glede meg over, var å dra på byen hver helg og drikke såpass mye at jeg ikke husket at jeg var lei meg. Og hver Søndag var jeg fyllesyk og enda mer trist, og gråt omtrent hele dagen lang. Det er utrolig flaut å snakke om det nå, og jeg kjenner meg absolutt ikke igjen i den jenta jeg den gang var, men dette er min realitet. Kanskje synes du jeg er tragisk, latterlig, overdramatiserende, umoden, bortskjemt, kall meg hva du vil – tro meg – jeg har hørt alt før.

Men en ting må du vite. Vi er alle forskjellige, vi vokser i forskjellig tempo og i forskjellige retninger. Noen velger å ta den trygge veien i livet, mens andre velger det ukjente. Noen elsker det fargerike, andre foretrekker sort/hvitt. Kanskje tok du den trygge veien, kanskje ser du livet gjennom sort/hvitt filter. Men husk at verden også har plass til eventyrlystne fargeklatter.

(bildene under er fra Marseille, Sør-Frankrike, i September)

Er det noe jeg hadde håpet vi var ferdig med, så er det stigmatiseringen av mennesker som meg. Vi som har valgt å være litt annerledes. Vi som gjør det for vår egen del, fordi vi liker det. Vi som visste at andre mennesker kommer til å dømme og føle at det er greit å slenge med hat-kommentarer. Bare fordi. Bare fordi jeg pyntet meg med noe som ikke faller i smak hos enkelte. Og da er det plutselig greit å si at jeg er stygg? At jeg er slem? At jeg har ødelagt meg selv? I Norge er det ikke så ille som før, men du ser det fortsatt. Her i Frankrike er det verre. Og når jeg reiser på besøk til Polen, hvor halve familien min er fra, så er det enda verre. Helt jævlig, egentlig.

Jeg snakker om tatoveringer.

Da jeg var 17, tok jeg min første tatovering. En alv på ryggen. Etter hvert ble det flere. Nå har jeg tatoveringer på begge armene, hoftene, ryggen og føttene. Den siste tok jeg for snart 7 år siden. SYV ÅR SIDEN. Fortsatt snakker folk til meg som om jeg I GÅR gjorde tidenes dårligste valg. Jeg kommer til å angre. Vent å se! Folk snakker til meg som om de kjenner meg og min livshistorie. De konkluderer med at jeg tok tatoveringer fordi jeg hadde en vond oppvekst. Fordi jeg ble mishandlet. Fordi jeg ble mobbet. Fordi jeg var en fortapt ungdom. Men vet du hva? Jeg hadde en fin oppvekst. Jeg har aldri blitt mishandlet. Og jeg var som ungdommer flest. Jeg tok ikke tatoveringer som en form for selvskading eller for å bearbeide problemer. Jeg tok dem fordi jeg elsket kroppskunst. Derfor, og bare derfor.

Takket være mennesker som dette, så har jeg i dag et elsk/hat forhold til tatoveringene mine. Jeg elsker dem fordi de definerer hvem jeg er. De gjør meg til MEG. De er en del av meg, og de fleste som kjenner meg godt, har alltid sagt at de klarer ikke å se for seg meg uten dem. Det er jo et av særpregene mine. Men jeg hater dem fordi de lar andre mennesker sette meg i bås. De stempler meg som en person du ikke vil introdusere til familien din, ha rundt barna dine, ansette i firmaet ditt, bli venn med eller gå inn i et forhold med. De lar andre føle at de har fått tillatelse til å snakke nedlatende til meg. Gi meg dårligere service. Kritisere. Baksnakke.

De siste årene har jeg gruet meg til sommeren. Jeg orker knapt å gå med kortermede kjoler og t-skjorter i offentlighet, og jeg gruer meg til å vise meg frem i badetøy på stranda eller ved bassenget. Fordi jeg vet at folk stirrer, og jeg har en kjæreste som er i et helt annet miljø enn der hvor tatoveringer regnes som akseptabelt. Kjæresten min liker ikke tatoveringene mine. Men han ser meg for den jeg er. Det gjør foreldrene mine også. De liker nemlig heller ikke tatoveringer. Men de ser meg for den jeg er. Det gjør de nære vennene mine også. De ser den personen som jeg vil at alle andre også skal se. Den snille jenta som gjerne vil bli kjent med familien din, barna dine, vennene dine.

Jeg valgte å dekorere kroppen min med permanente motiver av blomster, sommerfugler og stjerner. Derfor er det greit for fremmede folk på gata å slenge med skjellsord. Derfor betyr personligheten min ingenting. Eller?

Bildene er fra da jeg bodde i Florida (2014/2015)

Det er merkelig dette med kulturforskjeller fra land til land, og at det finnes så vanvittig mange forskjellige kulturer bare innenfor Europa. Og når jeg snakker om kulturforskjeller, så mener jeg til og med de bittesmå rare vanene som du ikke legger merke til før du begynner å leve et komplett hverdagsliv et nytt sted.

Og akkurat nå tenker jeg mer konkret på det å gå på kino. I Norge går vi på kino med venner, kjæreste/date eller med familien. Det er en sosial aktivitet, og det er noe de aller fleste synes er gøy. Vi bestiller billetter og reserverer så bra plasser som mulig. Midt på, midt på. Ofte kombineres kinobesøket med et restaurantbesøk. Men for all del, spiser du FØR du drar på kino, så skal du spare plass i magen til smågodt eller popkorn. For DET er et must!

Jeg elsker kino. Jeg elsker å se film på storskjerm, jeg elsker at det er helt mørkt i salen, jeg elsker lydeffektene, jeg elsker popkorn, og jeg elsker å diskutere filmen etter den er ferdig.

Og imorgen skal jeg teste ut å gå på kino….på fransk vis.

Jeg har vært på kino her i Frankrike flere ganger før. Det er ikke det som er utfordringen. Utfordringen er derimot at her er det visstnok mer vanlig å gå på kino ALENE enn å gå sammen med noen. Hver eneste gang jeg har vært på kino her, har jeg vært sammen med kjæresten min, og vi har sittet i saler fulle av mennesker uten følge. Første gang jeg så dette reagerte jeg ganske sjokkert og spurte «hvorfor er alle disse menneskene alene? er ikke det utrolig trist? Stakkars!» Men kjæresten min, han bare så rart på meg, han. Det var vanlig her, det. Og han ble derimot like sjokkert over at jeg aldri hadde sett dette før. De aller fleste spiser ingenting under kinovisningen heller. Hver gang jeg har vært på kino her har jeg sett omtrent ingen mennesker med popkorn-begere eller smågodt-poser. Er ikke det uvant?!

Så imorgen er altså planen å teste kinobesøk – på fransk vis. Alene, og uten noe kinodigg. Jeg tror søren meg jeg skal ta med laptopen på restaurant og jobbe litt – alene – mens jeg spiser alene, også.

Så da får vi se hvordan morgendagens utfordring kommer til å gå. Stay tuned.

Jeg kommer fra en kultur som er litt annerledes enn kulturen her. Vi ser ikke så forskjellige ut, meg og dem. Jeg er lys i huden, som dem. Jeg går med samme type klær som dem. Selv om jeg ikke forstår enkelte av deres trender, og de ikke forstår enkelte av våre.

Jeg snakket ikke deres språk da jeg kom hit. Jeg måtte gå på kurs for å lære det. Jeg har rar uttale og mange grammatiske feil. Noen ganger prater jeg med deres landsmenn. De poengterer at jeg er utlending når jeg snakker. Jeg blir flau. Jeg bærer ikke stempelet «utlending» med stolthet. Selv når det er godt ment. Det gjør meg unik. På godt og vondt.

Jeg gjør ofte kulturelle feil. Jeg blir ledd av. Jeg blir trist. Jeg blir frustrert. Jeg blir lei av å ikke passe inn. Jeg ser TV-programmer og filmer fra mitt land på internett. Jeg leser aviser på mitt språk. Jeg tar pauser fra å bare være utlending.

Samtidig ser jeg på lokale TV-programmer, filmer og gjør alt jeg kan for å bli som en av dem.

Mine venner her er utlendinger som meg. Det er ikke fordi jeg ikke liker landsmennene her. Jeg kjenner dem ikke. De dømmer. De slipper meg ikke inn. Mine venner her opplever det samme som meg. Det fører oss sammen. Vi er ikke alene. Vi er alle utskudd i et annerledes samfunn, men vi har hverandre.

Jeg har en kjæreste. Han er landsmann her. Han støtter meg. Men han forstår ikke. Han er en av dem. Det er hans kultur. Hans språk. Han er som alle andre. Men jeg? Jeg er en utlending. Jeg er unik.

Og vet du hva? Jeg er bare en nordmann som bor i Frankrike.

Tenk på det før du bestemmer deg for å hate de utenlandske arbeidsinnvandrerne, ektefellene som har flyttet på tverrs av jordkloden for sin norske partner, og flyktninger som har sittet i Norge i flere år uten en eneste norsk venn.