Siden jeg de siste årene har vært ganske flink til å krysse av det som står på min «bucketlist» og samtidig oppdaget mye nytt som jeg ønsker å legge til, så er det kanskje på tide å lage en helt ny liste. Bare i år har jeg rukket å besøke to land som jeg aldri hadde vært i før (Belgia og Luxemburg) og skal til det tredje om noen uker (Moldova). I fjor var jeg i Tsjekkia (ferie, kurs og reiste innad i landet), Østerrike (julemarked i Wien) og den Dominikanske Republikk (svømte med rokker og haier og badet i lagune) for første gang. Og i Januar neste år, skal jeg til Argentina. Det er jo ikke verst, bare det?

Her er noen av de største ønskene jeg har på lista mi…

 Spesielle overnattingssteder: Jeg har så vanvittig lyst å overnatte i en av de hyttene i trærne, som man kan leie via for eksempel AirBnB. I tillegg har jeg veldig lyst å overnatte i en av vindmøllene/vannmøllene som også står oppført på AirBnB og lignende nettsteder. Sist men ikke minst, har jeg et stort ønske om å overnatte på Kakslauttanen Arctic Resort i Finland. Der sover du i en glass-Igloo, og kan dermed ligge i sengen og se på Nordlys fra glasstaket. Noe så fantastisk!

Naturfenomener: La meg komme tilbake til det med Nordlys. Ja, jeg er norsk, men vet du hva? Jeg har aldri noensinne sett Nordlys. Jeg kommer fra Stavanger, og har tidligere bare feriert på vestlandet, sørlandet og deler av østlandet. Det lengste nord jeg noen gang har vært er Ålesund. Så ja, jeg drømmer om den dagen jeg får sett Nordlys! Ellers har jeg veldig lyst å besøke Island for å se Geysir-området, jeg vil tilbake til Puerto Rico for å se en Bioluminescent Bay (hvor organismer i vannet lyser opp hele vannet). Fikk ikke muligheten til å dra dit da jeg var i San Juan, Puerto Rico. Jeg håper også jeg en dag får sett de fargerike varme kildene i Yellowstone National Park i Wyoming, USA.

Aktiviteter med dyr: Verdens største klisjé i forhold til bucketlister, er vel å svømme med delfiner. Uten tvil. Men jo, jeg har veldig lyst til det jeg også. Men enda kulere ville det vært å svømme med hvalhai eller dykke med tropiske fiskearter i Hawaii. Eller bade med griser, slik som man nå kan gjøre i Bahamas. Jeg har også lyst å dra på Hvalsafari i Nord-Norge eller Island, eller dra til Karibien eller Florida for å se Sjøkuer. Over til dyr på land; Safari i Afrika ville vært utrolig gøy! Mamma fikk en gang i julegave å være dyrepasser for Surikatter for én dag i England. Men hun dro ikke. Da ble jeg faktisk ganske lei meg, for DET er nemlig også noe JEG har veldig lyst til.

Matopplevelser: Det første jeg tenker, når jeg tenker på land jeg ikke har vært i hvor de er kjent for utrolig god mat, er selvsagt Italia. Jeg drømmer om den dagen jeg får smake en ekte, italiensk pizza og ekte italiensk pasta. Også lokal vin da. Herlig! Utenfor Europa er det også flere steder jeg ønsker å reise for å få en annerledes kulinarisk opplevelse. India, for eksempel. Og Japan. Og kanskje Marokko eller Libanon.

Frivillig arbeid: Nå skal jeg jo jobbe som volontør med barn og ungdom i Moldova i Juli, og går alt greit der, så kommer jeg til å prøve meg på et lignende prosjekt et annet sted også. Ellers kunne jeg dessuten også gjerne tenke meg å jobbe som volontør med dyr eller med natur og miljø.

Måter å reise på: Jeg har lyst å dra på et ordentlig cruise i Middelhavet. Jeg har også veldig lyst å dra på interrail gjennom flere land i Europa. Da telles ikke 2-3 land, slik som jeg har gjort tidligere. Men minimum 4 eller 5. Gjerne spontant, hvor ikke absolutt alt er planlagt fra A til Å. Det samme gjelder biltur; en Europa-tur eller USA-tur hvor reisemålene ikke er 100% planlagt hadde vært utrolig gøy. Å dra på seiltur fra land til land ville også vært spennende. Og så må jeg nevne camping da. Jeg har aldri bodd i en campingvogn før, og har veldig lyst å reise på bilferie med campingvogn på slep for å se hvordan det er!

Nå dagdrømmer jeg, og kjenner reiselysten trenger seg på. Det går helt fint, siden jeg reiser jo allerede på Torsdag neste uke, for å dra på tur med familien til Oslo – Karlstad, Sverige – Sandefjord – Kristiansand – Stavanger. Og to dager etter at jeg har kommet tilbake hit til Paris, drar jeg og kjæresten til Saint Malo og Rennes i Vest-Frankrike, og dagen etterpå drar jeg jo til Moldova. Livet er fint!

Mange spør meg hvordan jeg har tid/mulighet og penger til å reise så mye som jeg gjør. Vel, for å si det sånn så handler mye om prioriteringer, og resten er vel delvis basert på flaks i forhold til fleksibelt arbeid og geografisk beliggenhet. Frankrike ligger på en måte midt i kjernen av Europa og fartsgrensene er høye nok og veiene gode nok til at det tar kort tid å kjøre fra en by til en annen – eller fra et land til et annet.

Norge er ganske upraktisk sånn sett. Foreldrene mine som bor i Stavanger, reiser ofte på tur til Mandal eller Kristiansand. Det tar cirka 4 timer å kjøre denne strekningen. Å kjøre strekningen Stavanger – Oslo tar minimum 9 timer. Kjører jeg i 3 timer fra Paris – retning nord, kommer jeg frem til Brussel, Belgia. Kjører jeg 1 time og 40 minutter videre, er jeg i Amsterdam. Eller i Køln, Tyskland. 5 timers kjøretur retning sør-øst, fører meg til Geneva, Sveits. 6 og en halv times kjøretur retning sør; San Sebastian i Spania. Dette er ganske enkel matte, og du skjønner tegninga. Apropos matte, la oss snakke om prisforskjeller.

Vi vet alle at Norge er et dyrt land å feriere i. Det er dyrt å tanke bensin (dette gjelder for øvrig i Frankrike også), å kjøre gjennom toll er dyrt, det er dyrt å spise ute, det er dyrt å overnatte. Shopping tar jeg ikke en gang med i regnestykket, siden dette ikke er en nødvendighet og heller ikke er en interesse som absolutt alle har. I Frankrike og nabolandene (med unntak av Sveits), får du fint en bra middag for langt lavere pris enn hjemme i Norge. I Montpellier i Sør-Frankrike spiste jeg for eksempel en tre-retters middag for 25 euro (ekskludert drikke). Det vil si, 250 kroner for forrett, middag og dessert. I Brugge, Belgia betalte jeg 3 euro for en halvliter øl på fat. 30 kroner. Ikke verst? Når det gjelder overnatting, betaler jeg vanligvis rundt 50 til 100 euro pr natt. Altså, maksimum 1000 kroner.

Og så var det disse prioriteringene da. De som forundrer seg mest over hvordan jeg klarer å få råd til å reise så mye, er som oftest dem som har vanvittig høyt forbruk på andre områder. For å ta et eksempel, jeg røyker ikke. Jeg fester svært sjeldent. Jeg shopper relativt lite. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om interiør og dekor. Jeg gambler ikke. Jeg tar aldri taxi. Jeg bruker sjelden mye penger på sminke/hudpleieprodukter.

Dessuten har jeg ingen forutsette utgifter som velter budsjettet, slik som lån som må betales ned på, eller husdyr som trenger mat og stell. Derfor går det greit for meg å spare penger. Mitt beste tips til dere som ønsker å gjøre det samme? Ikke gå på dagligvarebutikken på tom mage (sultne kunder handler ekstra mye unødvendig), kjør en helt enkel basic-stil både interiør-messig og i klesveien (alt det rare jeg går kledd i som ikke er basic, er det mamma som har kjøpt). Og når du bestemmer deg  for å reise et sted; bruk booking-apper for alt dem er verdt. Som oftest finner du geniale tilbud og du vil dermed spare mye penger!

Konklusjonen er ikke at alle reiseglade skal flytte til Frankrike og finne seg en fleksibel jobb. Ei heller at Norge er kjipt og mulighetene er få. Jeg ville egentlig bare gi et logisk  svar på et spørsmål enkelte har hatt.

Tirsdag var siste dag av bilturen vår og tiden var egentlig inne for å reise hjem. Men som vanlig, ville jeg ikke at ferien skulle ende tidligere enn nødvendig. Eventyrlysten talte og fikk meg til å ville dra tiden ut så langt som bare mulig. Og det syntes kjæresten min var helt greit. Så vi tok oss en dagstur til Tyskland.

Vi dro til en by som heter Trier, som jeg i forkant hadde søkt opp på Google og Instagram, for å finne ut om byen var verdt å besøke, og hva man eventuelt kunne finne på der. Jeg har tidligere reist ganske mye rundt i Tyskland, og har gjort meg oppmerksom på hvor i landet det er hyggelig å feriere kontra hvilke byer som hovedsaklig er industrielle og lite attraktive reisemål for oss som liker kultur og historie.

Trier var en artig liten perle. Der kan du blant annet besøke ruinene fra et imponerende romersk amfiteater (som dessverre var under renovering) og se ruinene fra en stor byport (som burde vært under renovering). På vei fra sentrums-kjernen til amfiteateret, passerte vi dessuten et nydelig palass og en fin liten park. I sentrum ligger også en stor, gammel katedral som var verdt å få med seg.

Butikker og kjøpesentre var det mange av, men vi stakk bare innom det ene senteret for å handle på dagligvarebutikken. Vi kjøpte produkter som man ikke får tak i andre steder enn i Tyskland. Diverse pålegg for eksempel. Jeg angrer på at jeg ikke kjøpte et par flasker hvitvin mens vi var der, siden vi tross alt var i Mosel-distriktet. Riesling-vin er jeg jo tross alt veldig glad i, og det er garantert billigere å kjøpe det lokalt i Tyskland, Luxemburg og Øst-Frankrike enn andre steder.

Lokal middag ble det i det minste. Vi spiste på en tradisjonell tysk restaurant, og bestilte begge en halvliter øl hver i tillegg. Banan-øl faktisk. Måltidet var jeg veldig fornøyd med. Kjøttpudding hadde jeg ikke spist siden jeg jobbet i Disney World, hvor jeg pleide å bestille det i kantina. Ofte. Fordi kjøttpudding er en rar greie jeg virkelig digger, og aldri har giddet å prøve å lære meg å lage selv. Kvaliteten på kjøttpuddingen fra restauranten i Tyskland var som forventet langt bedre enn den masseproduserte varianten fra kantina der borte i Amerika.

Det eneste negative med denne fine kjøttpudding-og-banan-øl opplevelsen, var at servitøren ikke kunne et eneste ord på engelsk, så både jeg og kjæresten min måtte bruke det lille vi kunne av tysk. Og selv om uttalen min ikke er så ille når jeg leser rett fra menyen (fordel med å ha germansk språk som morsmål) så høres det sikkert megakomisk ut å høre på når jeg prøver å gjøre meg forstått ved å bruke en sær blanding av norsk, engelsk og tysk. Budskapet nådde heldigvis frem.

For deg som vil på biltur til Belgia, Luxemburg og Tyskland; Besøk gjerne Brugge i Belgia, Luxembourg City og Vianden i Luxemburg og Trier i Tyskland!

Her er noen bilder fra Trier, Tyskland.

Sent i går kveld kom vi hjem fra langhelgen vår i Luxemburg. Vi ble borte lengre enn planlagt fordi vi bestemte oss for å ta en spontan dagstur til Trier i Tyskland. Det var jo bare en times kjøretur unna, og hvorfor ikke like greit besøke tre land på to dager når man først har muligheten til det?

Jeg skal fortelle mer om dagsturen til Trier i neste innlegg. På mandag ble jeg nemlig ett år eldre, og jeg har lyst å fortelle alt om hva som skjedde på fødselsdagen min!

Den startet med en god frokost på hotellet i Luxembourg City, før det var på tide å pakke og dra videre. Jeg visste nok en gang ikke hvor eller hva vi skulle, og kjæresten min var nok en gang flink til å gjøre meg nysgjerrig, få meg til å gjette – og jeg havnet som vanlig på helt feil spor. Jeg er sammen med en kar som har tidenes største pokerfjes og snakker i gåter. Det er ikke rart jeg aldri klarer å gjette meg frem til noen av disse overraskelsene hans. En ting er sikkert og visst; det er utrolig moro!

Noe som var mindre moro, var at da vi ankom parkeringsplassen fant vi en parkeringsbot liggende på ruta. Parkering var gratis i helgene, men ikke i ukedagene. Så allerede klokka ni hadde de rukket å bøtelegge oss. Da ble altså første destinasjon politistasjonen for å betale boten, før vi kunne dra videre. Videre dro vi, fortsatt innenfor Luxemburgs grenser, og bare 30 minutters kjøretur unna. Esch-sur-Alzette heter stedet. Jeg var fortsatt forvirret. «Hva skal vi der?» spurte jeg. Kjæresten min ba meg om å åpne hanskerommet og ta ut en rød konvolutt som lå der.

Billetter til konsert. Hans Zimmer. Kompositøren av filmmusikken vi kjenner fra Pirates of the Caribbean, Batman-filmene, Superman/Man of Steel,  Spiderman -filmene, samt andre kjente filmer. Løvenes Konge også. Vi ankom Avenue du Rock’n’Roll (ja, gata heter faktisk det) for å sjekke inn på hotellet som lå rett over gata for konserthuset Rockhal, og tok oss deretter en liten tur på kjøpesenteret som lå rett ved siden av konserthuset. Nabolaget så ut til å være ganske nytt og under konstruksjon, og det var ikke stort annet å finne på enn å henge på senteret frem til klokka var blitt nok til at vi kunne bestille cocktails og burgere.

Jeg har ikke andre ord å si om konserten enn magisk. Spesielt musikken fra Crimson Tide, en film jeg ikke har sett, som tydeligvis har helt fantastisk musikk. Og selvsagt musikken fra Pirates of the Caribbean. Nummeret til Spiderman-skurken Electro var også ganske heftig. Både jeg og kjæresten satt der med gåsehud gjennom hele showet. Det var virkelig fabelaktig.

Blid og fornøyd krøp jeg til køys etter en veldig fin bursdagsfeiring sammen med min kjære, og etter mange fine meldinger på sosiale medier fra mine kjære venner og familie.

Her kommer bildene fra Ansembourg slottet og hagen, og fra Vianden:

Ansembourg, Luxemburg

Vianden, Luxemburg

Dette kommer ikke familien eller kjæresten min til å være glad for, og de kommer garantert til å gi meg den ene moralprekenen etter den andre – over min beslutning som er så «uansvarlig» som det å reise til utlandet for å drive med frivillig arbeid. Veldedig formål. Humanitære prosjekter. I et land som svært få turister reiser til, og som de fleste ikke vet noen ting om. Huff, ja, jeg burde skamme meg. Virkelig. For jeg skal nemlig til Moldova fra 18.-25. Juli for å jobbe som volontør med barn og ungdom! Alt er reservert og betalt.

Her kunne jeg jo ha gledet mamma ved å forlate kjæresten min for å bo på pikerommet mitt i Stavanger og ta en hvilken som helst jobb for å tjene penger som jeg burde bruke på klær og sko, og ikke på uansvarlig tøys som å reise. Eller, jeg kunne ha gledet kjæresten min ved å bli her i Paris tjuefire-sju, totalt alene stort sett hele tiden siden de fleste vennene mine her er bortreist i sommer.

Det er mine penger som forvaltes. Mine. Ergo, det er jeg som bestemmer. Jeg skal uansett til Sverige med mamma og til Hellas med kjæresten, i tillegg til at jeg jobber en del i Juni, så jeg skjønner ikke hvorfor de tar seg nær av at jeg blir borte en uke i Juli og fire dager i August. En uke med frivillig arbeid = utrolig bra erfaring, både i forhold til karriere og livserfaring. Fire dagers skrivekurs = viktig verktøy som må til for at jeg kan kunne utvikle meg som skribent. Dette har jeg tatt opp før.

Så, for å markere hvor lykkelig JEG er over å ha meldt meg på disse prosjektene:

10 ting jeg gleder meg til ved å dra til Moldova som volontør:

1. Det er et land man hører veldig lite om, og det gjør meg dermed veldig nysgjerrig.
2. Organisasjonen (GoAbroad) virker seriøs, og de gjør en god jobb ved å finne et prosjekt som passer akkurat deg. God kommunikasjon er viktig for trygghetsfølelsen!
3. Øst-Europeere er generelt veldig hyggelige mennesker (dette sier jeg kanskje fordi jeg er halvt Øst-Europeer selv).
4. Landet er rikt på natur. Grønt og vakkert.
5. Jeg er glad i barn, og gleder meg til å bli kjent med alle barna som jeg skal jobbe med.
6. Jeg gleder meg også til å hjelpe til med Engelsk-undervisning.
7. Å bo hos en vertsfamilie tillater meg å oppleve landet og kulturen på en så autentisk måte som mulig.
8. 90% av all mat i Moldova er økologisk, da det kommer direkte fra bøndene.
9. Pengene mine går til et formål, og til et land, som virkelig har behov for det.
10. Det kommer til å bli en opplevelse verdt langt mer enn de 350 euroene jeg betalte for påmelding!

og…

10 ting jeg gleder meg til ved å dra til Barcelona (10.-14. August) på skrivekurs:

1. Barcelona er en by jeg aldri har vært i, men som jeg alltid har ønsket å besøke.
2. Organisasjonen (Pink Pangea) arrangerer workshops/kurs kun for kvinner, og det ser jeg på som noe positivt. Ikke vondt ment mot mannfolk, men det skal bli deilig å være i et 100% kvinnelig miljø i noen dager.
3. Jeg gleder meg til å lære hvordan skrive bra tekster ved bruk av de riktige teknikkene, og få inspirasjon til å virkelig gå inn for å skrive seriøse artikler og kanskje fortsette med bok-prosjektet jeg satte i gang.
4. Meditasjonskurs er også på programmet!
5. I tillegg til skrivekurs og meditasjon, skal vi visstnok på diverse utflukter i Barcelona (museer og sight-seeing).
6. Jeg gleder meg til å bli kjent med de andre kursdeltakerne, og kanskje bygge nettverk innenfor en bransje jeg prøver å komme inn i.
7. Kurslederne skal visst også hjelpe deltakerne å få sine artikler publisert.
8. Det blir noe nytt å føre på CVen!
9. Det blir et spennende tema å blogge om, fortelle venner og familie om, og tenke tilbake på.
10. Jeg får se Barcelona på en helt annen måte enn mange andre som reiser dit, da utfluktene skal være til inspirasjon, og man dermed ser byen med andre øyne enn som en turist.

Legger ved to bilder til fra Disneyland!

Etter at jeg skrev innlegget mitt om ting jeg ville investert penger i om jeg bare hadde hatt muligheten til det, har jeg skjønt hvor dum jeg egentlig har vært som fremstiller mitt liv som om jeg virkelig har ting som holder meg igjen. For har jeg egentlig noe som holder meg igjen fra å dra, annet enn at enkelte personer blir skuffet fordi de kommer til å savne meg, mens andre blir bekymret fordi de rett og slett bare bryr seg? Nei. Det eneste som holder meg igjen er dårlig samvittighet. Med andre ord, det er kun meg selv det står på. Og nå er det gjort. Nå har jeg meldt meg på i det minste én av disse ønskene som jeg skrev ned på min personlige «bucketlist». Og jeg jobber med å få til en av de andre tingene på listen også.

Jeg har meldt meg på et kurs i Barcelona, Spania, som hovedsaklig er et skrivekurs men som også har meditasjonskurs på programmet. Kurset går over fire dager i August og arrangeres av et firma som heter Pink Pangea, som arrangerer kurs og reiser kun for kvinner. Hensikten med kurset er å lære teknikker og få tips til hvordan skrive bedre artikler, og samtidig hente inspirasjon fra omgivelsene i Spania. Da jeg nevnte dette for kjæresten min virket han ikke særlig blid. Mest fordi jeg reiser til et sted han ikke har vært, men også fordi jeg reiser fra ham i utgangspunktet. Derimot virket han glad på mine vegne for at jeg har meldt meg på et kurs som kan hjelpe meg karrieremessig i fremtiden. Det er jo tross alt min drøm å kunne jobbe som skribent på fulltid.

Det andre prosjektet jeg jobber med å få krysset av lista mi, er frivillig arbeid med barn og ungdom i Moldova. Jeg har tatt kontakt med et firma som virker veldig seriøst, og har deretter mottatt mail direkte fra de prosjektansvarlige i Moldova. Jeg er ikke spesielt gira på å fortelle familien min om dette, da de garantert ville gjort alt i sin makt for å forhindre meg fra å dra dit. Moldova er jo kjent for å være et fattig land i Øst-Europa, og det er stort sett det eneste de fleste Nord-Europeere vet om landet. Jeg vet ikke så veldig mye om Moldova jeg heller, men etter å ha gjort litt research på Google og Instagram så ser det ut som landet har helt nydelig natur, og jeg har en følelse av at innbyggerne er utrolig hyggelige mennesker.

Så da gjenstår det bare å finne passende datoer for prosjektet i Moldova, siden jeg tross alt må jobbe litt også. Juli jobber jeg bare én dag, så jeg holder en knapp på at jeg reiser i Juli.

Nå er det på tide å legge seg. I morgen tidlig skal jeg nemlig til Disneyland Paris!

Da var det langhelg, og jeg og kjæresten har derfor bestemt oss for å ta en tur til Disneyland, Paris, på Mandag eller Tirsdag. Som tidligere Disney-ansatt vet jeg at turen til Disneyland kommer til å vekke følelser hos meg og jeg er redd jeg kommer til å føle enda sterkere savn enn det jeg allerede gjør nå. Det er ganske utrolig hvor ofte jeg den siste tiden har lengtet tilbake, og hvor mye jeg tenker tilbake på året mitt i Florida. Mens da jeg bodde i Statene, lengtet jeg etter å komme meg hjem igjen til Europa. Det er ironisk, er det ikke? Hvorfor er det egentlig slik at man alltid vil ha det man ikke har?

Jeg føler meg dessuten veldig rastløs når jeg er hjemme, og ikke ute på eventyr. Som nevnt i forrige innlegg, vil jeg ut å reise. Jeg vil se mer av verden. Oppleve noe nytt og spennende. Så en dag i Disneyland kan bli et deilig avbrekk fra vandrelyst-abstinensene. Dette sier jeg, som var på biltur til Belgia forrige helg, og skal på overraskelses-tur til ukjent destinasjon neste helg for å feire bursdagen min.

I dag var jeg på en liten dagstur til en liten by som heter Antony, som ligger sør for Paris. Hvorfor var jeg der? For å drikke kaffe, vel. Ocean Tree Canadian Coffee & Store, heter stedet.  Jeg elsker kaffe og kaffebarer og alle disse hipster og expat-kaféene som har begynt å poppe opp rundt omkring i alle byer, store som små, i alle vestlige land. Som regel finner man dem i tidligere ghetto-strøk som har fått heftige makeovers og blitt transformert til hipsterparadis med nok inspo-bilder til å få en hver instagram-konto til å gløde. Mer enn noen som helst bilder av ananas med neonfarget bakgrunn eller iskrem mot murvegg, kan klare å gjøre. Hvorfor er ananas «inn» egentlig?

En ting som ikke er på moten her i Frankrike, er godeste Eurovision. Her gir dem blanke i denne konkurransen som vi Nordmenn tar så seriøst og elsker så høyt. Kandidaten vår gikk jo ikke engang videre til finalen. Sørgelig. Her i Frankrike kunne de ikke brydd seg mindre. Så her sitter jeg alene foran TVen, mens kjæresten er ute på middag med venner. Jeg sa blankt nei til å være sosial, fordi Eurovision er viktigere. Tortilla chips og hjemmelaget spinat-og artisjokk dipp er viktigere. Sofaen er viktigere.

Beklager, Franskmenn. Jeg heier på Eurovision-bidraget deres likevel.

(bildene under: meg i Antony, Frankrike. Kaffe mocha og en blåbær-ostekake)

Tidlig på morgenkvisten i dag var jeg ute på en fredelig joggetur, i ført den type klær jeg pleier å bruke når jeg trener utendørs: tights, hettegenser og joggesko. Jeg føler meg helt ordinær og ønsker å være i fred og se så anonym ut som bare mulig for å unngå oppmerksomhet når jeg er ute å puster og peser mens svetten renner nedover det tomatrøde ansiktet mitt. Det er nettopp derfor jeg dessuten drar på joggetur klokka åtte om morgenen.

I dag, derimot, fikk jeg ikke være i fred. På vei hjem fra joggeturen skvatt jeg som bare pokker, da jeg plutselig kjente en hånd på skulderen min. Jeg var omtrent forberedt på å bli angrepet, der jeg gikk hjemover med høy musikk dundrende i ørene. Men det var ingen overfallsmann. Det var ei jente. Hun spurte meg om noe. Kanskje hun lurte på hva klokka var, eller trengte hjelp med å finne riktig gate? Men nei. Hun stoppet meg for å fortelle meg at tightsen min var totalt gjennomsiktig og at man kunne se «alt» (alt betyr et lite skimt av en svart g-streng under svart tights). Javel, tenkte jeg. Jeg ble egentlig ganske forfjamset og ukomfortabel og visste ikke egentlig hva jeg skulle svare på det. Så jeg sa bare nølende «Ehh…OK? takk». For hva svarer man egentlig til sånt?

Det er ikke første gang noen stopper meg for å gi meg «råd» eller fortelle meg noe som jeg «kanskje ikke visste». Jeg husker jeg var på fest en gang, i ført kort kjole, og noen sa «jeg ser trusa di» eller «BH-stroppen din er synlig». En gang fikk jeg også høre «jeg ser BHen din gjennom knappehullet på skjorta di», og under flere anledninger har jeg fått spørsmål om sminken min. «Hvorfor tegner du øyenbrynene dine så tynne/så tykke/den fargen/den formen?» og «Hvorfor bruker du den fargen leppestift, og ikke heller rød?» eller «Hvorfor bruker du ikke foundation men bare pudder?».

Det sykeste var kanskje i Washington DC, da ei fremmed dame på gata kom bort til meg og fikset merkelappen på toppen min, fordi den stakk ut. Jeg liker ikke å bli tatt på av fremmede mennesker, og den hendelsen der var kanskje noe av det kleineste jeg har opplevd.

Jeg forstår at disse menneskene som kommer med slike utspill, mener det godt. Men det betyr ikke at det er riktig. Tenk om jeg kanskje VET at klærne er gjennomsiktige, eller at merkelappen er synlig? Og hvis jeg sminker meg på en viss måte så er det ikke fordi jeg gjør det i blinde og ikke aner hvordan resultatet ser ut; jeg gjør det fordi JEG liker det. Jeg står ikke opp om morgenen og velger klær, sminke og hårfrisyre basert på hva som tilfredstiller øynene til fremmede mennesker på gata. Jeg velger det jeg føler meg vel i. Om jeg velger å gå halvnaken eller om jeg ønsker å se ut som en sirkusklovn, så er det min sak – og bare min. Føler noen seg uvel av å se på det, så får de se en annen vei.

Dette virker dessuten som et problem forbeholdt kvinner. Jeg har aldri hørt noen si til en mann som er ute å trener at han må hjem å skifte klær fordi den stramme tightsen/sykkelshortsen viser konturen av penisen hans. Og jeg har heller aldri hørt noen si til en mann at frisyren hans er lite kledelig eller at antrekket er smakløst. Hvorfor respekterer vi menn mer enn kvinner, når det gjelder utseende og stil?

Her i Frankrike, da spesielt i Paris, skal det veldig lite til før kvinner får stygge blikk. Her blir du «slut-shama» hvis du går i miniskjørt eller kort shorts og/eller har kløft. Jeg tuller ikke. Mye sminke blir også sett ned på. Og hvis du har en dypt utringet t-skjorte, kort shorts OG går med både leppestift og øyenskygge, ja, da ser dem på deg som om du var en gateprostituert. Alle shortsene mine som jeg har brukt i årevis i Norge, og året jeg bodde i USA, måtte jeg pensjonere da jeg kom hit for å unngå stygge blikk og baksnakking i det åpne. Mine shortser er tydeligvis for «horete» (man ser låra mine). Mens i Norge regnes dem som lange, fordi man ikke ser noe som helst av rumpeballene mine. Det er virkelig forskjell på samfunn, selv innenfor Europa.

Treningstightsen min var kanskje i det mest vulgære laget for sarte, franske jenter. Jeg har jo mye større rumpe enn mange av damene her, så jeg skjønner godt at dem glaner. Men kommentarer og «råd» om å skifte klær eller gjemme kroppen min, det kan de spare seg for.

Her er et råd til deg som prøver å gi «råd» til dem som ikke tilfredstiller deg visuelt; bit tennene sammen, svelg det som du egentlig hadde tenkt å si, se en annen retning. La folk være i fred.

(gammelt bilde fra en photoshoot)

Siste etappe av bilturen vår gikk til Lille, en av Frankrikes storbyer. Under oppholdet følte jeg at jeg egentlig ble litt småforelska i denne byen, men det blir jeg jo nesten over alt hvor jeg reiser. Jeg var jo tross alt dødsforelska i Paris også, før jeg flyttet hit. Og siden været var helt nydelig i Lille mens vi var der, så var det vel kanskje ikke så rart at jeg ble ekstra sjarmert? Jeg fikk nemlig følelsen av å være på sommerferie, på et helt nytt sted hvor alt var annerledes. Kanskje fordi befolkningen i nord er såpass annerledes fra folk i Paris? Mindre stress og mas, mindre forurensing og bråk, færre irritasjonsmomenter.

Det var deilig å bare være der. Eksistere der. Besøke kaffebarene (blandt annet en kjede som var å finne over alt i Lille, som heter Notting Hill Coffee), gå tur i parkene, titte i hyllene fulle av bøker og blader på bruktmarkedet, nyte sola og se på alle menneskene som nøt et par øl og god mat under parasollene.

I Lille møtte vi også et vennepar av kjæresten min. Vi besøkte leiligheten deres og dro til en koselig liten cocktailbar i gamlebyen og skålte med noen drinker, før jeg og kjæresten min dro videre til en restaurant som spesialiserer seg på en av Nord-Frankrikes lokale tradisjonelle retter “Le Welsh”, som enkelt og greit består av brød marinert i øl, med skinke og sennep og gratineres med én hel, komplett ost. Retten serveres med pommes frites ved siden. Ikke akkurat slankemat nei, men godt var det!

Etter å ha spist en hel ost og alt som ble servert sammen med den, dro vi tilbake til hotellet. Jeg hadde i løpet av dagen pådratt meg skikkelig utslett mellom lårene, som jeg noen ganger får når jeg går med kjole og blir varm, klam og svett utover dagen. Jeg hadde samme dag lest på internett at det var ei eller annen kjendisdame (husker ikke hvem) som visstnok pleide å smøre seg med deodorant mellom beina for å unngå nettopp det utslettet og gnissingen, og dum som jeg var tenkte jeg at dette måtte jeg prøve. Det hørtes jo ut som tidenes mest geniale idé!

Jeg endte opp med kjipe konsekvenser, som at innsiden av begge lårene hovnet opp til dobbelt størrelse, i tillegg til at det gjorde ekstremt vondt. Så kjære du som leser; ikke tro på alt du leser på internett. Selv når kildene virker troverdige, vær skeptisk. Det var ikke jeg. Og det er ikke første gang jeg går fem på heller. Husker jeg bleket tennene med bakepulver en gang for noen år siden, og fikk masse kjeft av tannlegen min, da hun måtte fylle porselen i en av tennene mine som hadde blitt syreskadet tverrs gjennom. Takket være det påfunnet der, har jeg den dag i dag mindre tannkjøtt enn jeg burde hatt.

Etter deodorant-påfunnet, oppholdt jeg meg kanskje en times tid i suiten, hvor jeg satt å syntes synd på meg selv og de hovne lårene mine. Kjæresten min dro meg til slutt ned til hotellets cocktailbar for å spandere en liten trøste-drink, som absolutt ikke var liten i det hele tatt. Vi drakk hver vår enorme cocktail (som dessuten kostet hele 18 euro pr stk) og lyttet til pianisten som spilte fine pianoversjoner av låtene som går på radioen. Jeg elsker pianomusikk, og elsket det kanskje litt for mye etter hvert som jeg drakk. Stakkars alle de andre i baren, som måtte høre på meg synge falskt og prate høylytt om hvor flink “pianomannen” var og hvor mye den og den låta betyr for meg. Huff.

Dagen etter ble det sen hotellfrokost, en liten gåtur i sentrum, mer kaffe og til slutt på tide å dra hjem. Eller, hjem dro vi ikke. Vi tok en svipptur til foreldrene til kjæresten min for å grille i hagen, før vi sent på kvelden dro hjem for å legge oss.

Nå blogger jeg fra en kaffebar i Paris, fordi jeg har fullført min første arbeidsdag som privatlærer i norsk for en nybegynner. Eleven min er ei fransk dame, og jeg lærer bort norsk – på fransk. Utrolig merkelig, men gøy!

Etter noen utrolige fine opplevelser i Belgia, dro vi over grensen til Frankrike igjen, til en by helt oppe i nord. Byen heter Dunkerque og vi dro dit  for å besøke en venn av kjæresten min. Og vet du hva? Menneskene i Nord-Frankrike er virkelig noen av de snilleste menneskene jeg har møtt.

Vi ble først invitert hjem til kjæresten min sin kompis og fruen, for å se det nye huset de hadde kjøpt. Der fikk vi omvisning i huset, og fikk deretter servert rosévin og kake, før vi etter hvert tok turen videre til en bar ved stranda og fikk spandert et par pils av dem.

Deretter spiste vi sammen på en lokal restaurant – hvor kelneren klarte å søle hele ølen min utover bordet, og paret vi var på besøk hos endte opp med å bli ølmarinerte, begge to. Jeg følte meg delvis skyldig. De tok det med et smil, vi tørket opp i fellesskap, og jeg fikk ny øl av kelneren. Ingen sure miner, med andre ord.

Vi skulle videre til Lille (storby i Nord-Frankrike) neste dag, men ble likevel spurt av kompisen til kjæresten min om vi hadde lyst til å komme hjem til dem på besøk igjen før vi dro til Lille. Siden vi ønsket å forlate Dunkerque litt tidlig, foreslo de lunsj-grilling i hagen. Jeg så for meg at det bare kom til å bli oss fire, siden det var såpass kort varsel, men neida. Da vi ankom hadde de rukket å invitere både foreldrene hans, foreldrene hennes, en liten nevø og enda en kompis. Jeg så dessuten også for meg at det ikke kom til å bli stort med variasjon i maten – på såpass kort varsel. Men joda. Her var det både koteletter, pølser, forskjellige salater, poteter, brød og grillspyd. Og det nyttet ikke å være beskjeden, for her var det stadig noen som spurte om jeg ville ha mer mat, mer drikke, solkrem, pute under stolen, servietter, alt mulig. Disse menneskene hadde jeg knapt rukket å bli kjent med, men likevel følte jeg at de behandlet meg som om jeg var en del av familien.

De snakket alle også mye pent om Norge, og at de gjerne kunne tenke seg å besøke hjemlandet mitt – hadde det bare ikke vært så vanvittig dyrt å feriere der. Forståelig. Det er tross alt ikke for ingenting at jeg selv aldri har vært i hverken Midt-Norge eller Nord-Norge.

Etter Dunkerque, kjørte vi videre til Lille. En by jeg har blitt litt småforelska i. Skriver om Lille i neste innlegg!