Da var det langhelg, og jeg og kjæresten har derfor bestemt oss for å ta en tur til Disneyland, Paris, på Mandag eller Tirsdag. Som tidligere Disney-ansatt vet jeg at turen til Disneyland kommer til å vekke følelser hos meg og jeg er redd jeg kommer til å føle enda sterkere savn enn det jeg allerede gjør nå. Det er ganske utrolig hvor ofte jeg den siste tiden har lengtet tilbake, og hvor mye jeg tenker tilbake på året mitt i Florida. Mens da jeg bodde i Statene, lengtet jeg etter å komme meg hjem igjen til Europa. Det er ironisk, er det ikke? Hvorfor er det egentlig slik at man alltid vil ha det man ikke har?

Jeg føler meg dessuten veldig rastløs når jeg er hjemme, og ikke ute på eventyr. Som nevnt i forrige innlegg, vil jeg ut å reise. Jeg vil se mer av verden. Oppleve noe nytt og spennende. Så en dag i Disneyland kan bli et deilig avbrekk fra vandrelyst-abstinensene. Dette sier jeg, som var på biltur til Belgia forrige helg, og skal på overraskelses-tur til ukjent destinasjon neste helg for å feire bursdagen min.

I dag var jeg på en liten dagstur til en liten by som heter Antony, som ligger sør for Paris. Hvorfor var jeg der? For å drikke kaffe, vel. Ocean Tree Canadian Coffee & Store, heter stedet.  Jeg elsker kaffe og kaffebarer og alle disse hipster og expat-kaféene som har begynt å poppe opp rundt omkring i alle byer, store som små, i alle vestlige land. Som regel finner man dem i tidligere ghetto-strøk som har fått heftige makeovers og blitt transformert til hipsterparadis med nok inspo-bilder til å få en hver instagram-konto til å gløde. Mer enn noen som helst bilder av ananas med neonfarget bakgrunn eller iskrem mot murvegg, kan klare å gjøre. Hvorfor er ananas «inn» egentlig?

En ting som ikke er på moten her i Frankrike, er godeste Eurovision. Her gir dem blanke i denne konkurransen som vi Nordmenn tar så seriøst og elsker så høyt. Kandidaten vår gikk jo ikke engang videre til finalen. Sørgelig. Her i Frankrike kunne de ikke brydd seg mindre. Så her sitter jeg alene foran TVen, mens kjæresten er ute på middag med venner. Jeg sa blankt nei til å være sosial, fordi Eurovision er viktigere. Tortilla chips og hjemmelaget spinat-og artisjokk dipp er viktigere. Sofaen er viktigere.

Beklager, Franskmenn. Jeg heier på Eurovision-bidraget deres likevel.

(bildene under: meg i Antony, Frankrike. Kaffe mocha og en blåbær-ostekake)

Tiden flyr virkelig forbi når man har det gøy. Er det ikke utrolig hvordan enkelte mennesker har evnen til å få deg til å føle deg som om absolutt ingenting har forandret seg, til tross for at det er årevis siden sist dere møttes?

Jeg har vært å spist middag og koset meg med vin på Renaa Matbaren i Stavanger i kveld sammen med en kompis som jeg ikke hadde sett på flere år. Vi ble sittende å prate i flere timer. Utrolig hyggelig!

Kunne jeg flyttet tilbake til Stavanger? Mest sannsynlig ikke. Jeg er altfor eventyrlysten og definitivt altfor sær/merkelig til å føle at jeg passer inn her. Kommer jeg til å bo i Paris for alltid? Jeg håper inderlig ikke det. Det er ikke noe vondt ment mot Paris, men om jeg ikke føler meg Siddis, så føler jeg meg hvertfall ikke som en Pariser! Jeg er altfor usofistikert og tatovert for å være Pariser-soss, og altfor høflig og forsiktig for å være Pariser-ghetto. Ikke er jeg kunstnerisk, innovativ eller kul nok til å være Pariser-hipster heller.

Jeg vet virkelig ikke hvor jeg kommer til å ende opp med å kjøpe leilighet og slå meg til ro – eller om jeg kommer til å gjøre det i det hele tatt. Det er en stor forpliktelse, og jeg er ikke flink med forpliktelser. Jeg liker å kunne føle meg fri, og jeg liker mennesker som gir meg friheten til å være meg selv.

Føler jeg noen form for frihet sammen med kjæresten min i Frankrike? Nja, til en viss grad. Å være i et seriøst kjæresteforhold vil jo i de fleste tilfeller si at man må gi avkall på enkelte ting som man kanskje ellers hadde et ønske om å gjøre i livet. Visse ting passer seg rett og slett ikke lenger. Jeg kan ikke bare stikke av til for eksempel Bali eller til New York for å gå på kurs eller jobbe, og jeg kan heller ikke dra på lange backpacking-turer eller dra på festival på egenhånd. Men er det riktig at jeg MÅ bli sittende i Paris bare fordi kjæresten har jobb der og dermed ikke kan flytte? Er jeg slem hvis jeg reiser bort i periodevis for å realisere meg selv? Eller for å jobbe?

Jeg vil ikke visne bort. Miste min identitet. Men jeg vil heller ikke miste kjærligheten i mitt liv. Men er det egentlig plass til rare Stavangerfolk i Paris?

Bildene under: 1. Restauranter/Barer like ved brygga i Stavanger. 2. Fargegata. 3. Middagen min på Renaa (fiskegrateng revisité)