Bloggnorge.com // Livet i Frankrike
Start blogg

Livet i Frankrike

Parisere, kulturkræsj og reiseglede

Stikkord: identitet

Mellom fortvilelse og aksept

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser lørdag 4. juni , 2016 kl. 21:17

Gårsdagen ble innholdsrik fra morgen til kveld, og jeg føler definitivt at jeg har gjort det beste ut av situasjonen. Det er helt klart enkelte ting jeg kunne gjort annerledes, hadde jeg bare hatt mer tid til å planlegge. Min kjære ga meg ikke beskjed om at han skulle reise bort i helgen, før Torsdag kveld. Fredag ettermiddag var han reist. Så dermed var det begrenset hva jeg kunne finne på – på såpass kort varsel.

I dag har jeg dessverre mistet litt motivasjon til å finne på spennende ting, da jeg føler jeg har gått tom for idéer. Paris er fortsatt flommet over, og jeg holder meg derfor langt unna elven. Jeg bestemte meg faktisk for å ikke dra til sentrum i det hele tatt i dag, men dro heller til en by i nærområdet, sør for Paris – byen Antony.

Nå sitter jeg på Canadisk kafé i Antony og spiser bringebær-ostekake og drikker kaffe latte servert i noe som ligner et hermetikkglass, samtidig som jeg skriver blogginnlegg og titter på menneskene rundt meg.

Samtidig tekster jeg kjæresten min for å holde ham oppdatert på hva jeg driver med og hvordan jeg føler meg. Jeg har det fint, i den forstand at jeg kan ta den tiden jeg trenger og legge opp dagen etter slik som jeg ønsker. Men samtidig føler jeg meg ensom, og kjenner på følelsen av hjemlengsel. Disse følelsene blir forsterket når jeg er alene med tankene mine.

Frankrike er et komplisert land. Billedskjønt landskap og idyll, verdenskjent gastronomi og motehus, nydelig språk, sjarmerende mennesker, men likevel et komplisert samfunn. Man reiser til Paris med stjerner i øynene. Man reiser hit med en drøm. Etter en stund slår illusjonen sprekker og virkeligheten kommer til syne. Vanskelighetene, barrierene. Det er en kamp man må kjempe. Det er en kamp de aller fleste av oss kjemper når vi flytter til et nytt land. I fremtiden kommer jeg nok til å ha et annet syn på livet her, men for øyeblikket ser jeg landet gjennom øynene til en innvandrer.

Jeg er fortsatt i steg to, grenseland til steg tre, av de fire stegene som expats, eller, utvandrere, går gjennom. La meg forklare stegene.

Steg 1: «Drømmen». Alt er nytt og spennende. Maten er vidunderlig og annerledes, språket er eksotisk, menneskene er fascinerende, og du får endelig muligheten til å utforske alle sider av byen, monumentene, det nye livet. Du klyper deg selv i armen fordi du tror du drømmer. Dette er livet, dette er lykke. Hjemlandet ditt er totalt uinteressant, og lokalbefolkningen hjemme er irriterende.

Steg 2: «Fortvilelse». Nå kommer utfordringene. Du begynner å bli lei av den lokale maten, og savner produkter hjemmefra. Språket er ikke lenger eksotisk, men en slitsom barriere som du må mestre for å kunne få en jobb, handle på butikken, klare deg på egenhånd. Menneskene er ikke lenger fascinerende, men slitsomme og «intolerante» fordi de ikke forstår deg og din kultur. Du har hjemlengsel og føler at alt er bedre hjemme.

Steg 3: «Aksept». Du innser at dette er ditt nye liv, og du må gjøre det beste ut av situasjonen for å kunne bli lykkelig. Du prøver så godt du kan å mestre språket, du får en jobb eller en hobby, du blir kjent med lokale mennesker som faktisk er hyggelige. Du lærer å forstå den nye kulturen, men holder fast på din egen identitet.

Steg 4: «Integrering». Du føler nå en like sterk tilknytning til ditt nye land som ditt hjemland. Du er stolt av hvor du kommer fra, men også stolt av å være del av samfunnet i ditt nye land.

Jeg er stolt av å bo her, men savner samtidig mye fra Norge. Jeg snakker dessuten helt greit fransk. Franskmenn mener jeg snakker språket deres bra, men det føler jeg at dem bare sier for å være hyggelige. Selv synes jeg at jeg høres helt på tryne ut når jeg prater. Maten i Frankrike er helt fantastisk, men dessverre inneholder det aller meste utrolig mye fløte og smør, og er skyld i at jeg har lagt på meg såpass mye som jeg har gjort etter at jeg flyttet hit. Og dette sier jeg rett etter å ha dyttet i meg et stykke ostekake. På TV ser jeg de samme programmene som jeg så på i Norge. Master Chef, Franske talenter, den franske utgaven av Hellstrøm rydder opp (Cauchemar en cuisine). Vi er kanskje ekstremt ulike på noen områder, oss Nordmenn og de her borte i Frankrike. Men om noen år kommer det nok en fransk utgave av Paradise Hotel også.

Nå er det på tide å forlate kaféen, slik at jeg kan overlate bordet mitt til andre kafégjester.

(Innlegg skrevet rundt 13:00 i dag i Word. Bildene ble tatt i Antony i dag).

2016-06-04 05.08.23 2

2016-06-04 05.15.50 3

2016-06-04 05.17.03 3

2016-06-04 05.18.47 3

2016-06-04 05.14.28 2

2016-06-04 05.19.34 3

2016-06-04 05.20.35 3

2016-06-04 05.22.57 3

Noen Muligheter Kommer, Mens Andre Går Fra Meg

Kategori: Ukategorisert | 3 kommentarer » - Publiser fredag 29. april , 2016 kl. 09:17

Å reise tilbake var en bittersøt affære. Det hjalp ikke akkurat at Frankrike ønsker meg velkommen med å klistre tyggis fra gulvet på flyet, ut over halve Marc Jacobs-veska mi. Og deretter tyggis fra setebeltet, på t-skjorta mi. Hvis du som satt på 19D på SAS flyet som landet i Oslo rundt 17:00 leser dette; du er en jævla ekkel gris. En jævel er også hun franske kjerringa som satt ved siden av meg på flyet, i MITT sete, og nektet å flytte seg. Jeg bestilte vindusplass og hun tok den. Connasse, er hun. Det betyr kvinnelig idiot på fransk.

Motivasjonen var ikke akkurat på plass, og jeg hadde egentlig bare lyst å bli igjen i Norge. Da jeg ankom flyplassen og sjekket e-posten min, fikk jeg derimot to hyggelige overraskelser. Den ene var fra en nettportal som for noen dager siden intervjuet meg på nett, etter å ha vist åpenbar interesse for mine reiseopplevelser – som er det gjengående temaet på min Instagram-konto, hvor antallet følgere stadig stiger. De ga beskjed om at intervjuet vil bli publisert snarlig, og jeg gleder meg veldig til å se resultatet og legge ut link til det her på bloggen. Den andre e-posten var fra et firma som ønsker at jeg skal jobbe som privatlærer i norsk for en franskmann som skal flytte til Norge. Det er snakk om 20 timer totalt, i løpet av sommeren. Dette passer meg egentlig ganske greit, og det gir meg fortsatt friheten til å reise og jobbe med mine andre private prosjekter.

Jeg har forresten kjøpt meg et nytt speilrefleks-kamera, som skal tas i bruk allerede neste helg, kanskje til og med denne helgen i Paris. Neste helg reiser nemlig jeg og kjæresten på biltur til Lille og Dunkerque i Nord-Frankrike, og til Brugge i Belgia. Jeg skal forsøke å lage noen små videosnutter også, for å variere blogginnholdet litt. Å reise er den ultimate lykke for meg, og jeg dokumenterer gjerne hvert steg av reisene mine, både i form av tekst og bilder. Vi har jo alle en hobby som vi elsker, og dette er min.

En litt kjipere nyhet var fra kjæresten min som fortalte meg at han vil bli nødt for å jobbe enda flere timer pr uke, og da blir jeg alene over enda lengre tid enn jeg allerede hadde sett for meg at jeg kom til å bli i sommer. Så jeg håper virkelig at en kombinasjon av privatlærer-jobb, blogging og fotografi, øvrig skribentarbeid og noen kortere reiser vil være nok til å få meg til å føle meg mindre ensom og alene.

For å ende opp som den dama som bor i et fremmed land og tilbringer mesteparten av sin tid alene mens mannen er på jobb og omtrent aldri har tid til noe som helst, var ikke akkurat de fremtidsutsiktene jeg hadde da jeg først flyttet til Paris. Jeg hadde aldri planer om å bli her permanent i utgangspunktet. Og jeg føler det snart er på tide å gå videre i livet. Og det gjør ufattelig vondt å si det som jeg er i ferd med å si nå. Tyggis og drittsekker har for øvrig ingenting med denne tanken å gjøre.

Tanken på at jeg føler jeg er i ferd med å miste min identitet, hvis jeg ikke tar grep snart. Tanken på at jeg virkelig ønsker, og TRENGER en forandring.

Jeg elsker kjæresten min. Men jeg elsker ikke hvordan jeg føler meg for tiden. Vi får se hvordan sommeren går. En siste sjanse til å prøve å elske Paris igjen. For kjærlighetens skyld.

(tok bildene under før jeg forlot hjembyen) På gjensyn, Stavanger. Vi snakkes om to måneder!

2016-04-25 03.38.55 1

Processed with VSCO with c1 preset

2016-04-25 03.40.44 1

Jeg, et monster?

Kategori: Ukategorisert | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 31. mars , 2016 kl. 08:44

Er det noe jeg hadde håpet vi var ferdig med, så er det stigmatiseringen av mennesker som meg. Vi som har valgt å være litt annerledes. Vi som gjør det for vår egen del, fordi vi liker det. Vi som visste at andre mennesker kommer til å dømme og føle at det er greit å slenge med hat-kommentarer. Bare fordi. Bare fordi jeg pyntet meg med noe som ikke faller i smak hos enkelte. Og da er det plutselig greit å si at jeg er stygg? At jeg er slem? At jeg har ødelagt meg selv? I Norge er det ikke så ille som før, men du ser det fortsatt. Her i Frankrike er det verre. Og når jeg reiser på besøk til Polen, hvor halve familien min er fra, så er det enda verre. Helt jævlig, egentlig.

Jeg snakker om tatoveringer.

Da jeg var 17, tok jeg min første tatovering. En alv på ryggen. Etter hvert ble det flere. Nå har jeg tatoveringer på begge armene, hoftene, ryggen og føttene. Den siste tok jeg for snart 7 år siden. SYV ÅR SIDEN. Fortsatt snakker folk til meg som om jeg I GÅR gjorde tidenes dårligste valg. Jeg kommer til å angre. Vent å se! Folk snakker til meg som om de kjenner meg og min livshistorie. De konkluderer med at jeg tok tatoveringer fordi jeg hadde en vond oppvekst. Fordi jeg ble mishandlet. Fordi jeg ble mobbet. Fordi jeg var en fortapt ungdom. Men vet du hva? Jeg hadde en fin oppvekst. Jeg har aldri blitt mishandlet. Og jeg var som ungdommer flest. Jeg tok ikke tatoveringer som en form for selvskading eller for å bearbeide problemer. Jeg tok dem fordi jeg elsket kroppskunst. Derfor, og bare derfor.

Takket være mennesker som dette, så har jeg i dag et elsk/hat forhold til tatoveringene mine. Jeg elsker dem fordi de definerer hvem jeg er. De gjør meg til MEG. De er en del av meg, og de fleste som kjenner meg godt, har alltid sagt at de klarer ikke å se for seg meg uten dem. Det er jo et av særpregene mine. Men jeg hater dem fordi de lar andre mennesker sette meg i bås. De stempler meg som en person du ikke vil introdusere til familien din, ha rundt barna dine, ansette i firmaet ditt, bli venn med eller gå inn i et forhold med. De lar andre føle at de har fått tillatelse til å snakke nedlatende til meg. Gi meg dårligere service. Kritisere. Baksnakke.

De siste årene har jeg gruet meg til sommeren. Jeg orker knapt å gå med kortermede kjoler og t-skjorter i offentlighet, og jeg gruer meg til å vise meg frem i badetøy på stranda eller ved bassenget. Fordi jeg vet at folk stirrer, og jeg har en kjæreste som er i et helt annet miljø enn der hvor tatoveringer regnes som akseptabelt. Kjæresten min liker ikke tatoveringene mine. Men han ser meg for den jeg er. Det gjør foreldrene mine også. De liker nemlig heller ikke tatoveringer. Men de ser meg for den jeg er. Det gjør de nære vennene mine også. De ser den personen som jeg vil at alle andre også skal se. Den snille jenta som gjerne vil bli kjent med familien din, barna dine, vennene dine.

Jeg valgte å dekorere kroppen min med permanente motiver av blomster, sommerfugler og stjerner. Derfor er det greit for fremmede folk på gata å slenge med skjellsord. Derfor betyr personligheten min ingenting. Eller?

1012602_10203987905687043_4468752284136534622_n

10447134_10203996334137749_7427007824848556583_n

Bildene er fra da jeg bodde i Florida (2014/2015)

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.