Vennskap. Et flytende begrep. Er en venn noen du legger ut bilder sammen med på sosiale medier og møter over et par glass vin, en gang i uken? Er en venn noen du har vokst opp sammen med og skapt minner sammen med helt siden sandkasse-stadiet til godt voksen alder? Kan en venn være noen du kun snakker med på sosiale medier og aldri faktisk har møtt personlig? Hvis vennskapsbånd er så sterke, hvorfor er det da så enkelt for enkelte å dumpe en venn på samme måte som en kjæreste man ikke ønsker å ha lenger?

En av hovedårsakene til at jeg har mistet kontakten med enkelte av mine venner er nok det at jeg har flyttet mye. Hele barndommen i Stavanger, de siste to tenårene i England, tre år i Oslo, halvt år i Bergen, ett år i USA og nå over ett år i Frankrike. Takket være dagens teknologi med sosiale medier er det ikke vanskelig å holde kontakten med venner som bor i andre byer eller andre land. Men av og til føles det nesten som om enkelte bevisst unngår å holde kontakten.

Enkelte venninner og kamerater har vært flinke til å ta initiativ til å møtes når jeg er på besøk i nærområdet, og har vært like positive til å møtes når det er meg som har tatt første initiativ. Andre, derimot, har gått fra å være i overkant interessert til å finne på noe sammen flere ganger i uka, til å plutselig pådra seg en arrogant nedsettende holdning og ikke lenger ha tid til meg. Samtidig legger disse menneskene ut mer enn nok av spor på sosiale medier som indikerer at jo, de har tid. Har dem tid til å møtes i parken over en piknik sammen, har dem tid til å sende en SMS for å spørre om jeg har lyst til å bli med. I stedet sitter jeg hjemme foran dataskjermen og ser statusoppdateringer og bilder som blir lagt ut for å vise verden hvor hyggelig de har hatt det sammen.

I fjor sommer var jeg også med på disse bildene. I år passet det seg ikke. Som et klesplagg som har gått ut av moten, blir jeg valgt bort til fordel for noen som passer bedre i dagens bilde.

For en liten stund tilbake, møtte jeg ei av disse såkalte venninnene mine. Hun fortalte meg at hun ville på backpacking-tur til Marokko, og var lei seg for at ingen av vennene hennes hadde mulighet til å bli med, og var lei seg for at hun dermed måtte reise alene. Jeg som elsker å reise ble selvsagt veldig interessert i å bli med henne, og foreslo umiddelbart å bli med på turen. Den entusiastiske responsen som jeg trodde jeg kom til å få, kom aldri. I stedet virket hun direkte ukomfortabel, og rodde seg unna med å si at jo, det var faktisk noen venninner av henne som snakket om å bli med, og hun visste ikke om den type tur kom til å være helt min greie. Hvorfor, spurte jeg. Nei, det kunne hun ikke svare på. Ro, ro til fiskeskjær.

Siden har vi ikke snakket sammen.

Etter denne hendelsen og lignende tidligere hendelser, har jeg rett og slett blitt mer skeptisk og tar meg selv i å tenke «liker egentlig denne personen meg?» om venner jeg har hatt i flere år. Trist, ikke sant?

At vi lever i et sorteringssamfunn er det ingen tvil om. Vil du ha ny kjæreste? Ingen problem. Tinder er der for å hjelpe deg. Bla så langt du kan i katalogen før du finner en som matcher dine kriterier. Slik har det blitt med vennskap også. Jeg gruer meg til den dagen det kommer en venninne-utgave av Tinder til Norge eller til Frankrike (hvor jeg bor). Denne finnes allerede i USA. Wiith heter den. En applikasjon som er ment for å føre sammen ensomme mennesker og skape vennskap. En applikasjon jeg tror kommer til å virke mot sin hensikt, og gjøre det enklere se på venner som bruk-og-kast objekter.

Å bli frosset ut på sosiale medier, å bli valgt bort til fordel for noen bedre, å resultere i å blogge om ensomheten fordi det er den eneste måten man kanskje blir hørt, er konsekvensen av å være ung i dagens samfunn, med dagens teknologi. Derfor ser jeg på vennskap som et flytende begrep.

Sent i går kveld kom vi hjem fra langhelgen vår i Luxemburg. Vi ble borte lengre enn planlagt fordi vi bestemte oss for å ta en spontan dagstur til Trier i Tyskland. Det var jo bare en times kjøretur unna, og hvorfor ikke like greit besøke tre land på to dager når man først har muligheten til det?

Jeg skal fortelle mer om dagsturen til Trier i neste innlegg. På mandag ble jeg nemlig ett år eldre, og jeg har lyst å fortelle alt om hva som skjedde på fødselsdagen min!

Den startet med en god frokost på hotellet i Luxembourg City, før det var på tide å pakke og dra videre. Jeg visste nok en gang ikke hvor eller hva vi skulle, og kjæresten min var nok en gang flink til å gjøre meg nysgjerrig, få meg til å gjette – og jeg havnet som vanlig på helt feil spor. Jeg er sammen med en kar som har tidenes største pokerfjes og snakker i gåter. Det er ikke rart jeg aldri klarer å gjette meg frem til noen av disse overraskelsene hans. En ting er sikkert og visst; det er utrolig moro!

Noe som var mindre moro, var at da vi ankom parkeringsplassen fant vi en parkeringsbot liggende på ruta. Parkering var gratis i helgene, men ikke i ukedagene. Så allerede klokka ni hadde de rukket å bøtelegge oss. Da ble altså første destinasjon politistasjonen for å betale boten, før vi kunne dra videre. Videre dro vi, fortsatt innenfor Luxemburgs grenser, og bare 30 minutters kjøretur unna. Esch-sur-Alzette heter stedet. Jeg var fortsatt forvirret. «Hva skal vi der?» spurte jeg. Kjæresten min ba meg om å åpne hanskerommet og ta ut en rød konvolutt som lå der.

Billetter til konsert. Hans Zimmer. Kompositøren av filmmusikken vi kjenner fra Pirates of the Caribbean, Batman-filmene, Superman/Man of Steel,  Spiderman -filmene, samt andre kjente filmer. Løvenes Konge også. Vi ankom Avenue du Rock’n’Roll (ja, gata heter faktisk det) for å sjekke inn på hotellet som lå rett over gata for konserthuset Rockhal, og tok oss deretter en liten tur på kjøpesenteret som lå rett ved siden av konserthuset. Nabolaget så ut til å være ganske nytt og under konstruksjon, og det var ikke stort annet å finne på enn å henge på senteret frem til klokka var blitt nok til at vi kunne bestille cocktails og burgere.

Jeg har ikke andre ord å si om konserten enn magisk. Spesielt musikken fra Crimson Tide, en film jeg ikke har sett, som tydeligvis har helt fantastisk musikk. Og selvsagt musikken fra Pirates of the Caribbean. Nummeret til Spiderman-skurken Electro var også ganske heftig. Både jeg og kjæresten satt der med gåsehud gjennom hele showet. Det var virkelig fabelaktig.

Blid og fornøyd krøp jeg til køys etter en veldig fin bursdagsfeiring sammen med min kjære, og etter mange fine meldinger på sosiale medier fra mine kjære venner og familie.

Her kommer bildene fra Ansembourg slottet og hagen, og fra Vianden:

Ansembourg, Luxemburg

Vianden, Luxemburg

Jeg håper dere alle hadde en hyggelig 17. Mai feiring igår. Jeg kan helt ærlig innrømme at jeg savnet å feire dagen der hjemme i Norge, men samtidig kan jeg absolutt ikke klage. For jeg tilbragte jo dagen i Disneyland, Paris!

Jeg ble ikke dessverre ikke værende i parken helt til stengetid, og gikk dermed glipp av det fabelaktige fyrverkeriet. Men det går fint. Jeg har jo sett fyrverkeriet uttalig mange ganger i Disney World i Florida, og får sikkert muligheten til å se det en annen gang her i Paris.

Igår var vi alle altfor trøtte og slitne etter en lang dag med mye gåing, sammenlagt flere timer stående i kø og på toppen av det hele; stekende sol. Dum som jeg var, var jeg kledd i sort skinnjakke og sorte jeans. Effektiv kombinasjon for å bli svett og ekkel når sola steker som verst.

Vi hadde det uansett veldig gøy og tok de fleste attraksjonene. Dessverre var enkelte av hovedattraksjonene stengt og under oppussing. Foreldrene til kjæresten min elsker familietid og synes det er utrolig hyggelig når vi alle finner på ting sammen, og Disney er jo definitvt et fantastisk sted å besøke sammen med familien. Det spiller ingen rolle om barna faktisk er barn eller ikke. I Disneyland er vi alle «barn».

Nå har jeg og kjæresten min forresten drøftet planene mine om å reise til Moldova på det frivillighetsprosjektet som jeg nevnte i forrige innlegg. Han sier at han støtter meg, men sier samtidig at han er lei av at jeg påtar meg nye prosjekter og aldri fullfører ting jeg begynner på, og mener dessuten at alt jeg finner på ikke har noen sammenheng. Han refererer mer konkret til en bok som jeg begynte å skrive, men aldri fullførte. Men for å skrive bok må jeg jo ha noe å skrive om, ikke sant? Og det er blandt annet derfor jeg påtar meg nye prosjekter og ulike reiser. For å hente inspirasjon til å skrive. Jeg gjør det også for å gjøre min CV sterkere. Mens hovedårsaken er selfølgelig at jeg gjør det for min egen livskvalitet og glede. Er ikke det grunn – og sammenheng – nok?

Jeg setter uansett pris på ærligheten.

Her er noen bilder fra Disneyland-besøket.

Jeg er Indiana Jones.

Etter at jeg skrev innlegget mitt om ting jeg ville investert penger i om jeg bare hadde hatt muligheten til det, har jeg skjønt hvor dum jeg egentlig har vært som fremstiller mitt liv som om jeg virkelig har ting som holder meg igjen. For har jeg egentlig noe som holder meg igjen fra å dra, annet enn at enkelte personer blir skuffet fordi de kommer til å savne meg, mens andre blir bekymret fordi de rett og slett bare bryr seg? Nei. Det eneste som holder meg igjen er dårlig samvittighet. Med andre ord, det er kun meg selv det står på. Og nå er det gjort. Nå har jeg meldt meg på i det minste én av disse ønskene som jeg skrev ned på min personlige «bucketlist». Og jeg jobber med å få til en av de andre tingene på listen også.

Jeg har meldt meg på et kurs i Barcelona, Spania, som hovedsaklig er et skrivekurs men som også har meditasjonskurs på programmet. Kurset går over fire dager i August og arrangeres av et firma som heter Pink Pangea, som arrangerer kurs og reiser kun for kvinner. Hensikten med kurset er å lære teknikker og få tips til hvordan skrive bedre artikler, og samtidig hente inspirasjon fra omgivelsene i Spania. Da jeg nevnte dette for kjæresten min virket han ikke særlig blid. Mest fordi jeg reiser til et sted han ikke har vært, men også fordi jeg reiser fra ham i utgangspunktet. Derimot virket han glad på mine vegne for at jeg har meldt meg på et kurs som kan hjelpe meg karrieremessig i fremtiden. Det er jo tross alt min drøm å kunne jobbe som skribent på fulltid.

Det andre prosjektet jeg jobber med å få krysset av lista mi, er frivillig arbeid med barn og ungdom i Moldova. Jeg har tatt kontakt med et firma som virker veldig seriøst, og har deretter mottatt mail direkte fra de prosjektansvarlige i Moldova. Jeg er ikke spesielt gira på å fortelle familien min om dette, da de garantert ville gjort alt i sin makt for å forhindre meg fra å dra dit. Moldova er jo kjent for å være et fattig land i Øst-Europa, og det er stort sett det eneste de fleste Nord-Europeere vet om landet. Jeg vet ikke så veldig mye om Moldova jeg heller, men etter å ha gjort litt research på Google og Instagram så ser det ut som landet har helt nydelig natur, og jeg har en følelse av at innbyggerne er utrolig hyggelige mennesker.

Så da gjenstår det bare å finne passende datoer for prosjektet i Moldova, siden jeg tross alt må jobbe litt også. Juli jobber jeg bare én dag, så jeg holder en knapp på at jeg reiser i Juli.

Nå er det på tide å legge seg. I morgen tidlig skal jeg nemlig til Disneyland Paris!

Da var det langhelg, og jeg og kjæresten har derfor bestemt oss for å ta en tur til Disneyland, Paris, på Mandag eller Tirsdag. Som tidligere Disney-ansatt vet jeg at turen til Disneyland kommer til å vekke følelser hos meg og jeg er redd jeg kommer til å føle enda sterkere savn enn det jeg allerede gjør nå. Det er ganske utrolig hvor ofte jeg den siste tiden har lengtet tilbake, og hvor mye jeg tenker tilbake på året mitt i Florida. Mens da jeg bodde i Statene, lengtet jeg etter å komme meg hjem igjen til Europa. Det er ironisk, er det ikke? Hvorfor er det egentlig slik at man alltid vil ha det man ikke har?

Jeg føler meg dessuten veldig rastløs når jeg er hjemme, og ikke ute på eventyr. Som nevnt i forrige innlegg, vil jeg ut å reise. Jeg vil se mer av verden. Oppleve noe nytt og spennende. Så en dag i Disneyland kan bli et deilig avbrekk fra vandrelyst-abstinensene. Dette sier jeg, som var på biltur til Belgia forrige helg, og skal på overraskelses-tur til ukjent destinasjon neste helg for å feire bursdagen min.

I dag var jeg på en liten dagstur til en liten by som heter Antony, som ligger sør for Paris. Hvorfor var jeg der? For å drikke kaffe, vel. Ocean Tree Canadian Coffee & Store, heter stedet.  Jeg elsker kaffe og kaffebarer og alle disse hipster og expat-kaféene som har begynt å poppe opp rundt omkring i alle byer, store som små, i alle vestlige land. Som regel finner man dem i tidligere ghetto-strøk som har fått heftige makeovers og blitt transformert til hipsterparadis med nok inspo-bilder til å få en hver instagram-konto til å gløde. Mer enn noen som helst bilder av ananas med neonfarget bakgrunn eller iskrem mot murvegg, kan klare å gjøre. Hvorfor er ananas «inn» egentlig?

En ting som ikke er på moten her i Frankrike, er godeste Eurovision. Her gir dem blanke i denne konkurransen som vi Nordmenn tar så seriøst og elsker så høyt. Kandidaten vår gikk jo ikke engang videre til finalen. Sørgelig. Her i Frankrike kunne de ikke brydd seg mindre. Så her sitter jeg alene foran TVen, mens kjæresten er ute på middag med venner. Jeg sa blankt nei til å være sosial, fordi Eurovision er viktigere. Tortilla chips og hjemmelaget spinat-og artisjokk dipp er viktigere. Sofaen er viktigere.

Beklager, Franskmenn. Jeg heier på Eurovision-bidraget deres likevel.

(bildene under: meg i Antony, Frankrike. Kaffe mocha og en blåbær-ostekake)

Jeg tenker ofte på hvordan livet mitt alternativt hadde vært om jeg hadde hatt et enda større budsjett å rutte med, og ingen forpliktelser som kjæreste eller familie som holder meg igjen fra å gjøre absolutt alle de tingene jeg ville gjort om det kun var opp til meg selv. Hvem vet, kanskje jeg en dag reiser av sted og blir borte flere måneder for å oppleve en liten brøkdel av de tingene jeg ønsker å gjøre?

Jeg ville ikke sløst bort pengene mine på tull. Jeg ville investert dem i noe som ville gitt meg kunnskap, fantastiske minner og ikke minst det å kunne gi noe tilbake til samfunnet.

Det finnes for eksempel så utrolig mange fine prosjekter innenfor frivillig arbeid. Prosjekter hvor man kan velge å jobbe med dyr, mennesker eller naturvern og bidra til å gjøre verden til et bedre sted. Jeg har alltid ønsket å melde meg på en av disse prosjektene, men har alltid fått motgang fra foreldrene mine angående akkurat det. Og derfor ble det aldri noe av. Men om jeg en dag bestemmer meg for å investere penger i å reise i flere måneder, så kommer jeg sannsynligvis til å melde meg på både et frivillig prosjekt med dyr, humanitært arbeid og et prosjekt innen naturvern.

Jeg ønsker også å reise for å besøke mine internasjonale venner som bor rundt omkring i verden. I tillegg til at jeg har veldig lyst å dra på arrangementer i regi av expat-nettsider og Couchsurfing portalen for å bli kjent med enda flere mennesker rundt omkring i den store verden. Den eneste måten man blir ordentlig kjent med et land og landets kultur er ved å bli introdusert for lokalbefolkningen som kan ta deg med til steder som turoperatørene ikke kjenner til.

Sist men ikke minst, jeg ønsker å melde meg på diverse kurs i utlandet. Matlagingskurs, skrivekurs , ta dykker-sertifikatet, fotokurs, kurs i «urban farming» (fordi jeg har lyst på en liten urtehage/grønnsakshage), yoga og meditasjon, tegne-og malekurs, dansekurs.

For meg er dette aktiviteter som vil berike mitt liv på alle tenkelige måter. Sosialt, karrieremessig og for egen livsglede. Det er minner og kunnskap for livet. Kunnskap som er verdt mer enn de papirene som forteller hva jeg har lært på skolen. Minner som har større verdi enn alle mine eiendeler til sammen.

For meg er dette nemlig en større fortjeneste enn det den økonomiske formuen er verdt.

Har du vært på kino i utlandet? Hva var de største forskjellene mellom der du var, og Norge?

Som nevnt i tidligere innlegg så skulle jeg utfordre meg selv i å gjøre noe som er helt normalt her i Frankrike, men rart å gjøre hjemme. Å gå på kino alene. Det gjorde jeg altså igår. Jeg så TO filmer, til og med (Zoolander 2 og How To Be Single). Det var ikke så skummelt som jeg hadde sett for meg. Det var mange andre mennesker uten følge der, så jeg følte meg ikke unormal og venneløs. Det som derimot var rart var det å gå på kino uten å ta med hverken godteri eller popkorn.

Hvis du har planer om å dra på kino i Paris, husk følgende:

• Når du bestiller billetter til en kinovisning, følg nøye med på om det står VF, VFO eller VO i beskrivelsen/kinoprogrammet. VF betyr at filmen er dubbet på fransk, og det vil du gjerne helst unngå – med mindre du snakker flytende fransk og foretrekker filmer som er dubbet (det gjør absolutt ikke jeg). VFO betyr at filmens originale språk er fransk, og disse filmene har ikke undertekster. VO betyr at filmen er på sitt originale språk, med franske undertekster.
• Bestiller du popkorn, så må du spesifisere om du vil ha søtt eller salt. Det er mer vanlig med søtt/karamelisert popkorn enn salt i Frankrike.
• UGC , Gaumont og MK2 er de kinoselskapene hvor du finner kinovisninger med filmer på originalspråk/uten dubbing. Men dette gjelder storbyene. Drar du ut til mindre steder, er det vanskelig å finne kinofilmer uten dubbing.
• MK2 kinoen som ligger ved metrostasjonen Bibliothèque Francois Mitterand er min favorittkino i Paris. Den har to-setere istedenfor vanlige kinoseter! Perfekt for date-kvelder.
• UGC Ciné Cité Les Halles ligger i kjøpesenteret Les Halles, ved den sentrale metrostasjonen Chatelet. Hvis du vil kombinere kino og shopping, så er dette et bra alternativ.
• Den mest kjente kinoen i Paris er Le Grand Rex, som faktisk er den største kinoen i Europa. Det avholdes ofte spesielle arrangementer og store premierer, og før-premierer der. Jeg skal på en spennende konsert der den 30. April  faktisk, så venter med å legge ut bilder av kinoen før den tid. Fun fact: Leonardo DiCaprio var på Le Grand Rex sin røde løper i forbindelse med premieren av The Revenant! Jeg var dessverre ikke der da, men ei venninne av meg var. Jeg er misunnelig!

Fordelen med å bo i Paris er at det å GÅ tjuefem minutter for å komme frem til kinoen hverken er stress eller kjedelig når gatene du går gjennom ser slik ut: