Vennskap. Et flytende begrep. Er en venn noen du legger ut bilder sammen med på sosiale medier og møter over et par glass vin, en gang i uken? Er en venn noen du har vokst opp sammen med og skapt minner sammen med helt siden sandkasse-stadiet til godt voksen alder? Kan en venn være noen du kun snakker med på sosiale medier og aldri faktisk har møtt personlig? Hvis vennskapsbånd er så sterke, hvorfor er det da så enkelt for enkelte å dumpe en venn på samme måte som en kjæreste man ikke ønsker å ha lenger?

En av hovedårsakene til at jeg har mistet kontakten med enkelte av mine venner er nok det at jeg har flyttet mye. Hele barndommen i Stavanger, de siste to tenårene i England, tre år i Oslo, halvt år i Bergen, ett år i USA og nå over ett år i Frankrike. Takket være dagens teknologi med sosiale medier er det ikke vanskelig å holde kontakten med venner som bor i andre byer eller andre land. Men av og til føles det nesten som om enkelte bevisst unngår å holde kontakten.

Enkelte venninner og kamerater har vært flinke til å ta initiativ til å møtes når jeg er på besøk i nærområdet, og har vært like positive til å møtes når det er meg som har tatt første initiativ. Andre, derimot, har gått fra å være i overkant interessert til å finne på noe sammen flere ganger i uka, til å plutselig pådra seg en arrogant nedsettende holdning og ikke lenger ha tid til meg. Samtidig legger disse menneskene ut mer enn nok av spor på sosiale medier som indikerer at jo, de har tid. Har dem tid til å møtes i parken over en piknik sammen, har dem tid til å sende en SMS for å spørre om jeg har lyst til å bli med. I stedet sitter jeg hjemme foran dataskjermen og ser statusoppdateringer og bilder som blir lagt ut for å vise verden hvor hyggelig de har hatt det sammen.

I fjor sommer var jeg også med på disse bildene. I år passet det seg ikke. Som et klesplagg som har gått ut av moten, blir jeg valgt bort til fordel for noen som passer bedre i dagens bilde.

For en liten stund tilbake, møtte jeg ei av disse såkalte venninnene mine. Hun fortalte meg at hun ville på backpacking-tur til Marokko, og var lei seg for at ingen av vennene hennes hadde mulighet til å bli med, og var lei seg for at hun dermed måtte reise alene. Jeg som elsker å reise ble selvsagt veldig interessert i å bli med henne, og foreslo umiddelbart å bli med på turen. Den entusiastiske responsen som jeg trodde jeg kom til å få, kom aldri. I stedet virket hun direkte ukomfortabel, og rodde seg unna med å si at jo, det var faktisk noen venninner av henne som snakket om å bli med, og hun visste ikke om den type tur kom til å være helt min greie. Hvorfor, spurte jeg. Nei, det kunne hun ikke svare på. Ro, ro til fiskeskjær.

Siden har vi ikke snakket sammen.

Etter denne hendelsen og lignende tidligere hendelser, har jeg rett og slett blitt mer skeptisk og tar meg selv i å tenke «liker egentlig denne personen meg?» om venner jeg har hatt i flere år. Trist, ikke sant?

At vi lever i et sorteringssamfunn er det ingen tvil om. Vil du ha ny kjæreste? Ingen problem. Tinder er der for å hjelpe deg. Bla så langt du kan i katalogen før du finner en som matcher dine kriterier. Slik har det blitt med vennskap også. Jeg gruer meg til den dagen det kommer en venninne-utgave av Tinder til Norge eller til Frankrike (hvor jeg bor). Denne finnes allerede i USA. Wiith heter den. En applikasjon som er ment for å føre sammen ensomme mennesker og skape vennskap. En applikasjon jeg tror kommer til å virke mot sin hensikt, og gjøre det enklere se på venner som bruk-og-kast objekter.

Å bli frosset ut på sosiale medier, å bli valgt bort til fordel for noen bedre, å resultere i å blogge om ensomheten fordi det er den eneste måten man kanskje blir hørt, er konsekvensen av å være ung i dagens samfunn, med dagens teknologi. Derfor ser jeg på vennskap som et flytende begrep.

Gårsdagen ble innholdsrik fra morgen til kveld, og jeg føler definitivt at jeg har gjort det beste ut av situasjonen. Det er helt klart enkelte ting jeg kunne gjort annerledes, hadde jeg bare hatt mer tid til å planlegge. Min kjære ga meg ikke beskjed om at han skulle reise bort i helgen, før Torsdag kveld. Fredag ettermiddag var han reist. Så dermed var det begrenset hva jeg kunne finne på – på såpass kort varsel.

I dag har jeg dessverre mistet litt motivasjon til å finne på spennende ting, da jeg føler jeg har gått tom for idéer. Paris er fortsatt flommet over, og jeg holder meg derfor langt unna elven. Jeg bestemte meg faktisk for å ikke dra til sentrum i det hele tatt i dag, men dro heller til en by i nærområdet, sør for Paris – byen Antony.

Nå sitter jeg på Canadisk kafé i Antony og spiser bringebær-ostekake og drikker kaffe latte servert i noe som ligner et hermetikkglass, samtidig som jeg skriver blogginnlegg og titter på menneskene rundt meg.

Samtidig tekster jeg kjæresten min for å holde ham oppdatert på hva jeg driver med og hvordan jeg føler meg. Jeg har det fint, i den forstand at jeg kan ta den tiden jeg trenger og legge opp dagen etter slik som jeg ønsker. Men samtidig føler jeg meg ensom, og kjenner på følelsen av hjemlengsel. Disse følelsene blir forsterket når jeg er alene med tankene mine.

Frankrike er et komplisert land. Billedskjønt landskap og idyll, verdenskjent gastronomi og motehus, nydelig språk, sjarmerende mennesker, men likevel et komplisert samfunn. Man reiser til Paris med stjerner i øynene. Man reiser hit med en drøm. Etter en stund slår illusjonen sprekker og virkeligheten kommer til syne. Vanskelighetene, barrierene. Det er en kamp man må kjempe. Det er en kamp de aller fleste av oss kjemper når vi flytter til et nytt land. I fremtiden kommer jeg nok til å ha et annet syn på livet her, men for øyeblikket ser jeg landet gjennom øynene til en innvandrer.

Jeg er fortsatt i steg to, grenseland til steg tre, av de fire stegene som expats, eller, utvandrere, går gjennom. La meg forklare stegene.

Steg 1: «Drømmen». Alt er nytt og spennende. Maten er vidunderlig og annerledes, språket er eksotisk, menneskene er fascinerende, og du får endelig muligheten til å utforske alle sider av byen, monumentene, det nye livet. Du klyper deg selv i armen fordi du tror du drømmer. Dette er livet, dette er lykke. Hjemlandet ditt er totalt uinteressant, og lokalbefolkningen hjemme er irriterende.

Steg 2: «Fortvilelse». Nå kommer utfordringene. Du begynner å bli lei av den lokale maten, og savner produkter hjemmefra. Språket er ikke lenger eksotisk, men en slitsom barriere som du må mestre for å kunne få en jobb, handle på butikken, klare deg på egenhånd. Menneskene er ikke lenger fascinerende, men slitsomme og «intolerante» fordi de ikke forstår deg og din kultur. Du har hjemlengsel og føler at alt er bedre hjemme.

Steg 3: «Aksept». Du innser at dette er ditt nye liv, og du må gjøre det beste ut av situasjonen for å kunne bli lykkelig. Du prøver så godt du kan å mestre språket, du får en jobb eller en hobby, du blir kjent med lokale mennesker som faktisk er hyggelige. Du lærer å forstå den nye kulturen, men holder fast på din egen identitet.

Steg 4: «Integrering». Du føler nå en like sterk tilknytning til ditt nye land som ditt hjemland. Du er stolt av hvor du kommer fra, men også stolt av å være del av samfunnet i ditt nye land.

Jeg er stolt av å bo her, men savner samtidig mye fra Norge. Jeg snakker dessuten helt greit fransk. Franskmenn mener jeg snakker språket deres bra, men det føler jeg at dem bare sier for å være hyggelige. Selv synes jeg at jeg høres helt på tryne ut når jeg prater. Maten i Frankrike er helt fantastisk, men dessverre inneholder det aller meste utrolig mye fløte og smør, og er skyld i at jeg har lagt på meg såpass mye som jeg har gjort etter at jeg flyttet hit. Og dette sier jeg rett etter å ha dyttet i meg et stykke ostekake. På TV ser jeg de samme programmene som jeg så på i Norge. Master Chef, Franske talenter, den franske utgaven av Hellstrøm rydder opp (Cauchemar en cuisine). Vi er kanskje ekstremt ulike på noen områder, oss Nordmenn og de her borte i Frankrike. Men om noen år kommer det nok en fransk utgave av Paradise Hotel også.

Nå er det på tide å forlate kaféen, slik at jeg kan overlate bordet mitt til andre kafégjester.

(Innlegg skrevet rundt 13:00 i dag i Word. Bildene ble tatt i Antony i dag).

Ofte tar jeg meg selv i å synes synd på meg selv over det som i bunn og grunn er totalt trivielle ting. For eksempel, hvis jeg føler jeg har hatt en dårlig dag og livet går meg i mot. Enten det er fordi jeg ikke fikk jobben jeg søkte på som jeg virkelig hadde lyst på, eller fordi jeg brått fikk mange regninger å betale samtidig, og dermed ikke fikk råd til å spise dyr middag på restaurant OG gå på kino, akkurat den helgen.

Jeg vet veldig godt at slike ting absolutt ikke betyr at livet går i mot meg. Tverrt i mot. Jeg er født og oppvokst i den norske øvre middelklassen, i et stort hus med eget soverom og etter hvert som jeg ble eldre; egen kjellerstue. Jeg har gått i barnehage, i SFO, på skole, fritidsaktiviteter (dans), vært medlem i bokklubb, blitt konfirmert og feiret det akkurat slik jeg ønsket, feiret bursdagene mine akkurat slik jeg ønsket, fått månedskort på bussen dekket av foreldrene mine, og fått scooter til 16års-dagen min. En knæsj-lilla Honda, fordi det var akkurat den jeg ønsket meg. Jeg har alltid hatt egen PC, egen TV på rommet, og gjennom hele barndommen sett på dette som en selvfølge. Noe som «alle» har. Fordi i området jeg vokste opp i, hadde alle nemlig alt det samme som meg – og enkelte hadde mye mer.

Etter hvert som jeg ble litt eldre, i starten av tenårene, begynte foreldrene mine å snakke mer om disse menneskene som ikke var like heldige som meg. Mamma tok meg med på besøk til et barnehjem i Polen en gang, husker jeg. Da var jeg kanskje femten år gammel. Vi så hvordan barna der hadde det, og hvor lykkelige de var for å få besøk, og for å få gaver. Vi ga bort noen brettspill og leker. Jeg husker jeg skammet meg, der og da. Jeg skammet meg over min egen mangel på ydmykhet og takknemlighet gjennom barndommen.

Da jeg bodde i USA, måtte jeg dele leilighet med flere personer fra andre kulturer. Vi nordmenn hadde rykte på oss blandt de internasjonale medarbeiderne, for å være bortskjemte og utakknemlige. Vi var ikke vandt til å dele soverom med noen, vi var vandt til bra lønn, vi tenkte bare på oss selv, og vi klaget på småting som dårlig WiFi og teppegulv. For å kunne få råd til å reise dit for å jobbe, måtte man dessuten ha råd til å betale for både visum-prosessen, helseforsikring og fly til USA, i tillegg til å ha oppsparte midler på kontoen. Så da var det jo selvsagt bare nordmenn fra middelklassen og opp, som dro dit.

Å være fattig i Norge, vil jeg tro er MYE verre enn å være fattig i et land hvor gjennomsnittsbefolkningen er fattig. Fellesskap, vennlighet, gjestfrihet og meningsfulle verdier, er det jeg forbinder med samfunn hvor største del av befolkningen ligger under fattigdomsgrensen. Av egen erfaring, føler jeg meg veldig mye bedre tatt i mot av dem som ikke har så mye å tilby enn av dem som har «alt».

Å være fattig i Norge betyr at man blir ekskludert fra fellesskapet. Ekskludert fra klasseturer, bursdager og fritidsaktiviteter fordi man ikke har råd til å betale beløpet det koster for å bli inkludert.

Så før jeg tar meg selv i å synes synd på meg selv over trivielle ting igjen, så burde jeg heller snu tankegangen og være glad for at de største problemene jeg har akkurat nå, er nettopp bare trivialiteter.

Er det noe jeg hadde håpet vi var ferdig med, så er det stigmatiseringen av mennesker som meg. Vi som har valgt å være litt annerledes. Vi som gjør det for vår egen del, fordi vi liker det. Vi som visste at andre mennesker kommer til å dømme og føle at det er greit å slenge med hat-kommentarer. Bare fordi. Bare fordi jeg pyntet meg med noe som ikke faller i smak hos enkelte. Og da er det plutselig greit å si at jeg er stygg? At jeg er slem? At jeg har ødelagt meg selv? I Norge er det ikke så ille som før, men du ser det fortsatt. Her i Frankrike er det verre. Og når jeg reiser på besøk til Polen, hvor halve familien min er fra, så er det enda verre. Helt jævlig, egentlig.

Jeg snakker om tatoveringer.

Da jeg var 17, tok jeg min første tatovering. En alv på ryggen. Etter hvert ble det flere. Nå har jeg tatoveringer på begge armene, hoftene, ryggen og føttene. Den siste tok jeg for snart 7 år siden. SYV ÅR SIDEN. Fortsatt snakker folk til meg som om jeg I GÅR gjorde tidenes dårligste valg. Jeg kommer til å angre. Vent å se! Folk snakker til meg som om de kjenner meg og min livshistorie. De konkluderer med at jeg tok tatoveringer fordi jeg hadde en vond oppvekst. Fordi jeg ble mishandlet. Fordi jeg ble mobbet. Fordi jeg var en fortapt ungdom. Men vet du hva? Jeg hadde en fin oppvekst. Jeg har aldri blitt mishandlet. Og jeg var som ungdommer flest. Jeg tok ikke tatoveringer som en form for selvskading eller for å bearbeide problemer. Jeg tok dem fordi jeg elsket kroppskunst. Derfor, og bare derfor.

Takket være mennesker som dette, så har jeg i dag et elsk/hat forhold til tatoveringene mine. Jeg elsker dem fordi de definerer hvem jeg er. De gjør meg til MEG. De er en del av meg, og de fleste som kjenner meg godt, har alltid sagt at de klarer ikke å se for seg meg uten dem. Det er jo et av særpregene mine. Men jeg hater dem fordi de lar andre mennesker sette meg i bås. De stempler meg som en person du ikke vil introdusere til familien din, ha rundt barna dine, ansette i firmaet ditt, bli venn med eller gå inn i et forhold med. De lar andre føle at de har fått tillatelse til å snakke nedlatende til meg. Gi meg dårligere service. Kritisere. Baksnakke.

De siste årene har jeg gruet meg til sommeren. Jeg orker knapt å gå med kortermede kjoler og t-skjorter i offentlighet, og jeg gruer meg til å vise meg frem i badetøy på stranda eller ved bassenget. Fordi jeg vet at folk stirrer, og jeg har en kjæreste som er i et helt annet miljø enn der hvor tatoveringer regnes som akseptabelt. Kjæresten min liker ikke tatoveringene mine. Men han ser meg for den jeg er. Det gjør foreldrene mine også. De liker nemlig heller ikke tatoveringer. Men de ser meg for den jeg er. Det gjør de nære vennene mine også. De ser den personen som jeg vil at alle andre også skal se. Den snille jenta som gjerne vil bli kjent med familien din, barna dine, vennene dine.

Jeg valgte å dekorere kroppen min med permanente motiver av blomster, sommerfugler og stjerner. Derfor er det greit for fremmede folk på gata å slenge med skjellsord. Derfor betyr personligheten min ingenting. Eller?

Bildene er fra da jeg bodde i Florida (2014/2015)

Hvor mange terrorangrep må til før vi kan bekjempe ondskapen som sprer seg som ild i tørrt gress gjennom hele kontinentet? Hvor mange flere uskyldige liv må gå tapt?

Jeg snakker om den politiske ideologien, ikke om religion. Religion er hvordan du tolker det selv. Ondskapsfulle mennesker ville vært ondskapsfulle uansett hvilket livssyn de hadde tilhørt. Jeg snakker om alle disse maktsyke menneskene som utnytter og hjernevasker de fortapte i samfunnet, og de naive unge. De som får tillitt og blir sett på som forbilder, som deretter manipulerer mennesker som en gang var helt uskyldige – i sitt skitne maktspill. Det er DE som er problemet. De som spiller på kjærlighet, tilhørighet, håpet om en lykkelig fremtid, for å deretter true deg på livet om du ikke gjør som de sier. Er ikke dette ganske likt metodene som brukes i human trafficking? Du blir en slave. Brukt. Ofret.

Charlie Hebdo-angrepet skjedde tre måneder før jeg flyttet til Paris. Kjæresten min var her. Det jødiske supermarkedet som terroristene angrep etter de hadde angrepet Charlie Hebdo-kontoret, er i nabolaget vi bor i. Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, var jeg den 13. November i stua her og så på nyhetene fra angrepene startet på Stade de France, i gatene/gatekaféene og til slutt Bataclan. Jeg var livredd hver gang jeg måtte forlate leiligheten i flere uker etterpå. Redd og trist.

Facebook-feeden min var full av meldinger fra bekymrede venner og familliemedlemmer som håpet at jeg ikke var rammet. Jeg var heldigvis ikke det. Men nå vet jeg ikke lenger hvor lenge jeg kommer til å leve. Er ikke det en ganske uhyggelig tanke? Du vet ikke lenger om noe så simpelt som å ta t-banen, handle dagligvarer eller spise på restaurant, kommer til å bli det aller siste du gjør.

Idag skulle enkelte mennesker i Brussel ta fly. Kanskje de skulle på ferie? Kanskje de skulle på konferanse? Kanskje de skulle besøke noen? Andre tok sin siste tur med t-banen idag. For å dra på jobb. Skole. Hjem. Treffe venner. Hvem vet. Brått ble de revet fra denne verden. Og igjen står de stakkars pårørende, som nå har mistet sine kjære, og må bli påminnet om den grufulle hendelsen igjen, og igjen, i alle medier.

Og igjen står vi andre og kjenner på forskjellige følelser. Sinne, frykt , tristhet.

I dag gråter jeg for Belgia.

(bildet under er fra minnesmarkeringen  for Charlie Hebdo og 13. November, på Place de la Republique i Paris)

Jeg kommer fra en kultur som er litt annerledes enn kulturen her. Vi ser ikke så forskjellige ut, meg og dem. Jeg er lys i huden, som dem. Jeg går med samme type klær som dem. Selv om jeg ikke forstår enkelte av deres trender, og de ikke forstår enkelte av våre.

Jeg snakket ikke deres språk da jeg kom hit. Jeg måtte gå på kurs for å lære det. Jeg har rar uttale og mange grammatiske feil. Noen ganger prater jeg med deres landsmenn. De poengterer at jeg er utlending når jeg snakker. Jeg blir flau. Jeg bærer ikke stempelet «utlending» med stolthet. Selv når det er godt ment. Det gjør meg unik. På godt og vondt.

Jeg gjør ofte kulturelle feil. Jeg blir ledd av. Jeg blir trist. Jeg blir frustrert. Jeg blir lei av å ikke passe inn. Jeg ser TV-programmer og filmer fra mitt land på internett. Jeg leser aviser på mitt språk. Jeg tar pauser fra å bare være utlending.

Samtidig ser jeg på lokale TV-programmer, filmer og gjør alt jeg kan for å bli som en av dem.

Mine venner her er utlendinger som meg. Det er ikke fordi jeg ikke liker landsmennene her. Jeg kjenner dem ikke. De dømmer. De slipper meg ikke inn. Mine venner her opplever det samme som meg. Det fører oss sammen. Vi er ikke alene. Vi er alle utskudd i et annerledes samfunn, men vi har hverandre.

Jeg har en kjæreste. Han er landsmann her. Han støtter meg. Men han forstår ikke. Han er en av dem. Det er hans kultur. Hans språk. Han er som alle andre. Men jeg? Jeg er en utlending. Jeg er unik.

Og vet du hva? Jeg er bare en nordmann som bor i Frankrike.

Tenk på det før du bestemmer deg for å hate de utenlandske arbeidsinnvandrerne, ektefellene som har flyttet på tverrs av jordkloden for sin norske partner, og flyktninger som har sittet i Norge i flere år uten en eneste norsk venn.