Stikkord: selvtillitt
Å skyve problemene under teppet
I tunge dager hvor man er mye alene, og ikke akkurat stolt av hvordan livet står til, så er det vanvittig deilig å ta pauser fra bekymringene og alle tankene. Mange vil nok mene at jeg skyver problemene under teppet ved å reise på helgtur, dra på shopping, dra på restaurantbesøk eller møte venner. Jeg burde jo prioritert tiden min til litt mer fornuftige ting. Ved å si «fornuftige ting» menes det da å søke på «ordentlige» jobber. Som om det bare var å ringe til et av firmaene jeg gjerne ville jobbet for, og si «Hei dere. Jeg har jo sendt dere CV’en min typ 4-5 ganger i løpet av det siste året, og dere ga meg aldri noe tilbakemelding, så hva sier dere til å ansette meg? kan jeg starte på mandag?».
Jeg sitter ikke hjemme å ghost-skriver artikler for småpenger fordi det er det eneste jeg vil oppnå her i livet. Og jeg skriver ikke denne bloggen fordi jeg tror jeg en gang frem i tid kommer til å bli toppblogger og superstjerne av det. Nei. Dette er bare mitt utløp for frustrasjon, glede og alle andre følelser som jeg vil få ut og dele med verden. For å kunne vise at å flytte til utlandet har sine oppturer og nedturer, og at selv om alt kan virke så fint på utsiden (slik som for eksempel på min instagram profil kristine_irene) så sitter det ei sårbar jente der – som er lykkelig over å ha reist på helgtur, ferie, oppdagelsesferd, utflukt, kurs, hva det nå enn måtte være – men som skammer seg over følelsen av å ikke leve opp til samfunnets forventninger av hvem man skal være.
Igår var en sånn dag. En liten pause. Jeg dro på kaffebaren Holybelly i hipster-distriktet Canal St Martin sammen med ei venninne fra Indonesia. Siden jeg har flyttet rundt og gått på språkskoler og jobbet internasjonalt, har jeg rukket å bli kjent med mennesker fra alle verdens kontinenter. Min Indonesiske venninne elsker Skandinavia, og har flere ganger vært i Norge, Sverige og Danmark. Det er utrolig deilig å kunne prate om ting jeg savner fra Norge, for hun vet jo faktisk hva jeg snakker om. Jeg kunne gjerne tenke meg å besøke Indonesia i fremtiden også!
Nå skal jeg pakke og gjøre meg klar til nok en ny pause. Jeg reiser til sommerhuset til familien til kjæresten min, i Criel-sur-Mer i Normandie og blir der til Søndag. Det skal visst regne hele helgen, så det spørs hvor vakkert det blir å sitte på restaurant ved havna mens regnet faller over seilbåtene og brygga mens vinden uler i bakgrunnen. Bare for å sette det på spissen, poetisk vis.
Noen bilder fra gårsdagen da (under)…
Fine leiligheter i Paris (kjempedyre også).
Sykler, scootere og mopeder står parkert over alt i Paris. Absolutt over alt.
Jeg synes det er dritkleint å ta selfies i offentlighet når folk går forbi og ser på. Men jeg gjør det likevel.
Janteloven og Grønnøyde monstre
I natt drømte jeg om enkelte mennesker jeg har hatt i livet mitt som jeg er glad for at ikke er der lenger. Gledesdrepere som ikke tåler at andre har det bra. Heldigvis for meg så var det i dette tilfellet bare et mareritt, og kanskje traumer. Men en gang var det jo realiteten. Og det kommer det til å bli igjen i fremtiden også, bare av nye mennesker neste gang.
Vi lever i et samfunn hvor mange aldri føler seg smart nok, snill nok, pen nok, tynn nok, sterk nok, sunn nok, feminin nok, rik nok, kul nok, kulturell nok. Og når man først FØLER seg fantastisk, så kommer et eller annet grønnøyd monster på banen og prøver å dra deg ned igjen.
Mammaen min tørr ikke gå ut av huset uten sminke. Tanten min og kusina mi sliter begge med spiseforstyrrelser. Kjæresten min har komplekser han også. Det gjør vondt å se at menneskene i livet mitt ikke klarer å være helt fornøyde med seg selv, slik som de er. Men samtidig er jeg like ille som dem. Jeg liker heller ikke alt ved meg selv. Og det å jobbe hjemmefra med å ghost-skrive for en nettside er heller ikke utelukkende positivt. Jeg skriver, jeg redigerer ting jeg har skrevet, får deretter vite at det har blitt publisert og jeg får betalt, men jeg får absolutt ingen annerkjennelse/credit for jobben jeg har gjort. Og siden jeg jobber hjemmefra og all kontakt foregår via mail, så forsvinner også det psyko-sosiale arbeidsmiljøet.
Komplimenter føler jeg ikke at vi er flinke til å gi hverandre, verken hjemme i Norge eller her i Frankrike. Janteloven i praksis lever i beste velgående her i Frankrike også. Jenter elsker å snakke ned andre jenter, men ingen vil løfte noen opp? Hvorfor ikke?
Her om dagen var jeg på kafé med ei Australsk venninne som jeg ble kjent med på språkskolen her i Paris. Hun spurte meg (oversatt fra engelsk) «Jeg skjønner ikke hvorfor du har så mange følgere på instagram. Jeg sier ikke at bildene dine er dritstygge, men…»
Jeg ble egentlig ganske tafatt da hun sa det. På instagram har jeg i to år lagt ut mange, mange bilder fra mine reiser og var selv fornøyd med feeden min. Ikke fordi bildene ser profesjonelle ut, for det vet jeg at de ikke gjør, siden de alle er tatt med mobilkamera. Men fordi de viser steder jeg har vært, og jeg blir jevnlig kontaktet av fremmede som skriver at de blir inspirert til å reise og har lyst å se de samme stedene som jeg har sett. Men etter at min egen VENNINNE kom med en slik lei kommentar, så har jeg ikke klart å se på instagram feeden min som noe positivt lenger, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg har følgere?
Da jeg bodde i Orlando, Florida, bodde jeg på rom med ei Tysk jente som også sa mye fælt. Hun kalte meg flere ganger for en bortskjemt, utakknemlig prinsesse, fordi jeg kom fra Norge. Et rikt land. Og jeg er enebarn, og hadde snille foreldre som sendte gaver. Pluss en pappa som overførte penger til meg da han var syk med kreft. Og vet du hva? jeg var ALDRI utakknemlig. Aldri. Men hun jeg delte rom med, hun snakket stygt om – og til – ALLE.
Jeg forstår ikke hva slike jenter tjener på å spy ut stygge kommentarer til andre som bare prøver å være hyggelige. Det koster ingenting å gi et kompliment.
Vær mot andre slik du vil at andre skal være mot deg, sies det jo.