Gårsdagen ble vanvittig travel, og jeg kom hjem med blødende hæler. Nydelig. Sånn går det når jeg bestemmer meg for å gå ut døra med gnagsår som ikke er ordentlig helberedet enda, og tar på meg splitter nye sko og tynne strømper. Man kan trygt si at de gnagsårene kommer til å bli værende en stund til.

Ellers var gårsdagen helt fantastisk. Uten tvil. Jeg og kjæresten droppet frokost for å heller ta turen til Hard Rock Café for å spise en stor lunsj sammen. Vi delte en forrett (texmex-vårruller og dipp) og jeg bestilte deretter en vegetarburger og brus. Helt greit måltid. Verken mer eller mindre. I dag var det nemlig ikke maten som sto i fokus, men arrangementene vi skulle på etterpå!

Vi skulle først på en 2 1/2 times konsert med et symfoniorkester sin tribute til den kjente filmmusikken fra Steven Spielberg sine filmer, komponert av John Williams. Konserten var helt fabelaktig. Jeg fikk gåsehud flere ganger, spesielt under den kjente melodien til «Jurrasic Park». Tårer i øynene fikk jeg av melodien fra «Schindlers liste». Så utrolig rørende og vakkert. Han lille kinesergutten fra Indiana Jones er (selfølgelig) voksen nå, og var også til stede under arrangementet.

Etter å ha blitt rørt til tårer og fått ståpels på armene, var det på tide å la lattermusklene få kjørt seg. Kjæresten min overrasket meg med at vi skulle dra å se et stand-up show som jeg lenge hadde pratet om at jeg ønsket å se. Nå fikk jeg endelig muligheten, og det var til og med bedre enn forventet. Showet heter «How to become Parisian in one hour» og er på engelsk. Komikeren gjorde narr av både franske, amerikanske, engelske og andre stereotyper for å demonstrere forskjellen mellom ekte Parisere og drømmende turister/tilflyttende. Jeg lo konstant fra showet startet til det endte.

Vi avsluttet kvelden med å besøke en bar og skåle litt med noen drinker, siden det tross alt var lørdag. Vel hjemme i leiligheten måtte kjæresten leke sykepleier og hjelpe meg å rense sårene på hælene og ta på plaster. Han er virkelig god, han. Jeg sovnet dessverre fra ham, og våknet tidlig på morgenkvisten i dag.

Siden vi nå har nytt kamera i hus, og siden været var nydelig i dag,  tok vi oss like greit en tur til en av parkene i nabolaget for å leke litt med Nikon’en vår.

(Første bilde er et av bildene vi tok i parken i dag. Bildene under er fra arrangementene i går. Blant annet bilde av meg og stand-up komikeren selv)

Er det noe jeg hadde håpet vi var ferdig med, så er det stigmatiseringen av mennesker som meg. Vi som har valgt å være litt annerledes. Vi som gjør det for vår egen del, fordi vi liker det. Vi som visste at andre mennesker kommer til å dømme og føle at det er greit å slenge med hat-kommentarer. Bare fordi. Bare fordi jeg pyntet meg med noe som ikke faller i smak hos enkelte. Og da er det plutselig greit å si at jeg er stygg? At jeg er slem? At jeg har ødelagt meg selv? I Norge er det ikke så ille som før, men du ser det fortsatt. Her i Frankrike er det verre. Og når jeg reiser på besøk til Polen, hvor halve familien min er fra, så er det enda verre. Helt jævlig, egentlig.

Jeg snakker om tatoveringer.

Da jeg var 17, tok jeg min første tatovering. En alv på ryggen. Etter hvert ble det flere. Nå har jeg tatoveringer på begge armene, hoftene, ryggen og føttene. Den siste tok jeg for snart 7 år siden. SYV ÅR SIDEN. Fortsatt snakker folk til meg som om jeg I GÅR gjorde tidenes dårligste valg. Jeg kommer til å angre. Vent å se! Folk snakker til meg som om de kjenner meg og min livshistorie. De konkluderer med at jeg tok tatoveringer fordi jeg hadde en vond oppvekst. Fordi jeg ble mishandlet. Fordi jeg ble mobbet. Fordi jeg var en fortapt ungdom. Men vet du hva? Jeg hadde en fin oppvekst. Jeg har aldri blitt mishandlet. Og jeg var som ungdommer flest. Jeg tok ikke tatoveringer som en form for selvskading eller for å bearbeide problemer. Jeg tok dem fordi jeg elsket kroppskunst. Derfor, og bare derfor.

Takket være mennesker som dette, så har jeg i dag et elsk/hat forhold til tatoveringene mine. Jeg elsker dem fordi de definerer hvem jeg er. De gjør meg til MEG. De er en del av meg, og de fleste som kjenner meg godt, har alltid sagt at de klarer ikke å se for seg meg uten dem. Det er jo et av særpregene mine. Men jeg hater dem fordi de lar andre mennesker sette meg i bås. De stempler meg som en person du ikke vil introdusere til familien din, ha rundt barna dine, ansette i firmaet ditt, bli venn med eller gå inn i et forhold med. De lar andre føle at de har fått tillatelse til å snakke nedlatende til meg. Gi meg dårligere service. Kritisere. Baksnakke.

De siste årene har jeg gruet meg til sommeren. Jeg orker knapt å gå med kortermede kjoler og t-skjorter i offentlighet, og jeg gruer meg til å vise meg frem i badetøy på stranda eller ved bassenget. Fordi jeg vet at folk stirrer, og jeg har en kjæreste som er i et helt annet miljø enn der hvor tatoveringer regnes som akseptabelt. Kjæresten min liker ikke tatoveringene mine. Men han ser meg for den jeg er. Det gjør foreldrene mine også. De liker nemlig heller ikke tatoveringer. Men de ser meg for den jeg er. Det gjør de nære vennene mine også. De ser den personen som jeg vil at alle andre også skal se. Den snille jenta som gjerne vil bli kjent med familien din, barna dine, vennene dine.

Jeg valgte å dekorere kroppen min med permanente motiver av blomster, sommerfugler og stjerner. Derfor er det greit for fremmede folk på gata å slenge med skjellsord. Derfor betyr personligheten min ingenting. Eller?

Bildene er fra da jeg bodde i Florida (2014/2015)

Du lærer mye om et land og landets befolkning av å bo der over lengre tid. Du lærer for eksempel at blant alle stereotypene du ser på film, så er det svært få som eksisterer i virkeligheten. Franske stereotyper er et godt eksempel. Du ser dem stadig i Amerikanske filmer. Utro menn, stripete t-skjorter og alpelue, bart, kvinner med rød trut og sigarett i hånden, damer på sykkel med flagrende kjoler og baguetter i sykkelkurven. Dette er bare noen av de kjente, rare idéene folk har av hvordan befolkningen er i Frankrike.

Her er de mest ekstreme tilfellene:

1. Alle menn er utro og sjonglerer flere damer på én gang.  Som i alle vestlige land, så finnes det slike menn i Frankrike også. Men det er ikke flere her enn andre steder. Tvert imot så virker det som det er et høyt flertall som foretrekker å være i langvarige, seriøse, monogame forhold. Kanskje ikke så rart, når de fleste vennekvelder, middager og byturer blir gjort sammen med andre par.
2. I Paris går dem med alpelue. Ja, kanskje enkelte 80 år gamle damer. Men bortsett fra dem så har jeg kun sett/hørt engelskspråklige turister og asiatiske turister bruke det fordi de tror det er «Parisian chic».
3. Alle røyker. Hele tiden. Nei, etter at røykeloven ble innført har det faktisk blitt mer og mer upopulært å røyke i Frankrike. Men etter at E-sigaretter kom ut på det franske markedet, har den trenden tatt helt av.
4. Alle jenter i Paris er ekte fashionistas og har alltid sminke, hår og antrekk «on point». Beklager å knuse myten men… jeg tar metroen omtrent hver dag, og jeg ser kanskje 1 av 10 som har et antrekk som ikke er nitrist. De aller fleste går med sort kåpe, olabukse og converse eller lave støvletter. Og «Parisian chic» hår er visst å ikke børste håret og heller bare kjøre «bedhair» stil. Sminke? Kanskje bittelitt maskara og kanskje leppestift – hvis man er av den modige typen.
5. Alle sykler overalt – og putter bakerivarer i sykkelkurven. Denne stemmer delvis. Det ER mange som sykler over alt. Stort sett midt i trafikken i Paris’ travleste veier, gir blanke i andre biler og egen sikkerhet, og stort sett uten bakervarer i kurven. Men jo, av og til.
6. Franskmenn spiser snegler, frosk og drikker vin hele tiden. At de drikker vin hele tiden, er delvis sant. Det er vanlig å ta et glass vin og to en hvilken som helst ukedag sammen med et måltid. Men de drikker seg ikke drita på vin, med mindre det skjer med et uhell under et arrangement som vinsmaking. Franskmenn drikker vin for å NYTE smaken, og prøve å gjenkjenne noter og elementer og hvilken drue og årstall osv.  Og så var det snegler da…»Les escargots». Disse får du servert som forrett på alle turist-restauranter, men også på noen «vanlige» lokale restauranter, selv om jeg må innrømme at jeg ikke har sett det så veldig mange steder. Frosk har jeg faktisk aldri sett på noen menyer. Kanskje fordi jeg unngår turist-restaurantene siden kvaliteten stortsett ikke er bra, og maten er latterlig overpriset.
7. Ingen kan Engelsk. Jo, mange Franskmenn kan grunnleggende Engelsk, men de føler seg ikke komfortabel med språket. Derfor hjelper det hvis du prøver å si noen gloser på Fransk først. Det at Franskmenn på arrogant vis ikke vil snakke med deg med mindre du snakker Fransk først, fordi de er så stolt av språket, er ikke helt riktig. Sannheten er at mange Franskmenn har komplekser med sin Engelske uttale (som mange jo synes er utrolig sjarmerende!) og at de derfor ofte ikke tørr. Tro meg, som expat i Frankrike har det blitt en del «jeg snakker engelsk til deg, du svarer på fransk til meg» før jeg følte meg komfortabel nok med å snakke Fransk selv.

Jeg kunne fortsatt med flere punkter i evigheter, men velger å avslutte her. Hvilke myter eller stereotyper kjenner du til om Franskmenn, som jeg ikke har tatt med på listen?