Gårsdagen ble innholdsrik fra morgen til kveld, og jeg føler definitivt at jeg har gjort det beste ut av situasjonen. Det er helt klart enkelte ting jeg kunne gjort annerledes, hadde jeg bare hatt mer tid til å planlegge. Min kjære ga meg ikke beskjed om at han skulle reise bort i helgen, før Torsdag kveld. Fredag ettermiddag var han reist. Så dermed var det begrenset hva jeg kunne finne på – på såpass kort varsel.

I dag har jeg dessverre mistet litt motivasjon til å finne på spennende ting, da jeg føler jeg har gått tom for idéer. Paris er fortsatt flommet over, og jeg holder meg derfor langt unna elven. Jeg bestemte meg faktisk for å ikke dra til sentrum i det hele tatt i dag, men dro heller til en by i nærområdet, sør for Paris – byen Antony.

Nå sitter jeg på Canadisk kafé i Antony og spiser bringebær-ostekake og drikker kaffe latte servert i noe som ligner et hermetikkglass, samtidig som jeg skriver blogginnlegg og titter på menneskene rundt meg.

Samtidig tekster jeg kjæresten min for å holde ham oppdatert på hva jeg driver med og hvordan jeg føler meg. Jeg har det fint, i den forstand at jeg kan ta den tiden jeg trenger og legge opp dagen etter slik som jeg ønsker. Men samtidig føler jeg meg ensom, og kjenner på følelsen av hjemlengsel. Disse følelsene blir forsterket når jeg er alene med tankene mine.

Frankrike er et komplisert land. Billedskjønt landskap og idyll, verdenskjent gastronomi og motehus, nydelig språk, sjarmerende mennesker, men likevel et komplisert samfunn. Man reiser til Paris med stjerner i øynene. Man reiser hit med en drøm. Etter en stund slår illusjonen sprekker og virkeligheten kommer til syne. Vanskelighetene, barrierene. Det er en kamp man må kjempe. Det er en kamp de aller fleste av oss kjemper når vi flytter til et nytt land. I fremtiden kommer jeg nok til å ha et annet syn på livet her, men for øyeblikket ser jeg landet gjennom øynene til en innvandrer.

Jeg er fortsatt i steg to, grenseland til steg tre, av de fire stegene som expats, eller, utvandrere, går gjennom. La meg forklare stegene.

Steg 1: «Drømmen». Alt er nytt og spennende. Maten er vidunderlig og annerledes, språket er eksotisk, menneskene er fascinerende, og du får endelig muligheten til å utforske alle sider av byen, monumentene, det nye livet. Du klyper deg selv i armen fordi du tror du drømmer. Dette er livet, dette er lykke. Hjemlandet ditt er totalt uinteressant, og lokalbefolkningen hjemme er irriterende.

Steg 2: «Fortvilelse». Nå kommer utfordringene. Du begynner å bli lei av den lokale maten, og savner produkter hjemmefra. Språket er ikke lenger eksotisk, men en slitsom barriere som du må mestre for å kunne få en jobb, handle på butikken, klare deg på egenhånd. Menneskene er ikke lenger fascinerende, men slitsomme og «intolerante» fordi de ikke forstår deg og din kultur. Du har hjemlengsel og føler at alt er bedre hjemme.

Steg 3: «Aksept». Du innser at dette er ditt nye liv, og du må gjøre det beste ut av situasjonen for å kunne bli lykkelig. Du prøver så godt du kan å mestre språket, du får en jobb eller en hobby, du blir kjent med lokale mennesker som faktisk er hyggelige. Du lærer å forstå den nye kulturen, men holder fast på din egen identitet.

Steg 4: «Integrering». Du føler nå en like sterk tilknytning til ditt nye land som ditt hjemland. Du er stolt av hvor du kommer fra, men også stolt av å være del av samfunnet i ditt nye land.

Jeg er stolt av å bo her, men savner samtidig mye fra Norge. Jeg snakker dessuten helt greit fransk. Franskmenn mener jeg snakker språket deres bra, men det føler jeg at dem bare sier for å være hyggelige. Selv synes jeg at jeg høres helt på tryne ut når jeg prater. Maten i Frankrike er helt fantastisk, men dessverre inneholder det aller meste utrolig mye fløte og smør, og er skyld i at jeg har lagt på meg såpass mye som jeg har gjort etter at jeg flyttet hit. Og dette sier jeg rett etter å ha dyttet i meg et stykke ostekake. På TV ser jeg de samme programmene som jeg så på i Norge. Master Chef, Franske talenter, den franske utgaven av Hellstrøm rydder opp (Cauchemar en cuisine). Vi er kanskje ekstremt ulike på noen områder, oss Nordmenn og de her borte i Frankrike. Men om noen år kommer det nok en fransk utgave av Paradise Hotel også.

Nå er det på tide å forlate kaféen, slik at jeg kan overlate bordet mitt til andre kafégjester.

(Innlegg skrevet rundt 13:00 i dag i Word. Bildene ble tatt i Antony i dag).

Denne helgen er jeg helt alene. Kjæresten min er bortreist frem til Søndag, de fleste vennene mine her har flyttet tilbake til hjemlandene sine eller videre til andre land, og foreldrene til kjæresten min er opptatt med sine planer, vil jeg tro. Så hva gjør man når man er totalt overlatt til seg selv?

Alle de tingene man ikke kan gjøre ellers, selvsagt! Jeg kaster ikke bort tiden. Jeg har allerede dusjet – uten å barbere noe som helst på kroppen (her er det møkkavær uansett, så ingen ser kaktus-tilstanden jeg er i). Jeg har vandret rundt i leiligheten i undertøy som ikke matcher. Jeg har bestemt meg for å spise ute. Hva jeg vil, hvor jeg vil. Skal jeg spise kake til middag? Hvem vet. Jeg sitter for øyeblikket på kafé med laptopen min, og drikker kaffe. Jeg har tenkt å sitte her så lenge jeg orker. Dessverre er det flom i Paris, som har resultert i at de mest kjente museene er midlertidig stengt for å beskytte verdisakene, så jeg kan ikke dra på Musée d’Orsay, slik som jeg lenge har ønsket å gjøre.

Men jeg kan sitte her og skrive. Jeg kan ta bilder. Jeg kan gjøre mye, og jeg behøver ikke å se på klokka én eneste gang. Jeg tar den tiden jeg trenger. Etter hvert kan det hende jeg får lyst å lete etter en internasjonal bokhandel, for å finne meg en god bok å lese. Noe inspirerende. Skrevet på Engelsk. Senere kommer jeg til å ha maraton med sesong 5 av TV-serien Girls, og kanskje se en jentefilm før jeg legger meg. Og starte morgendagen med 90-talls musikk og kanskje noen power-ballader, før jeg drar ut igjen for å finne på nye sprell.

Å ha alenetid behøver ikke å bety at man kommer til å kjede seg, eller bli trist og ensom. Jeg prøver å fokusere kun på gleden i tilværelsen. Det blir litt som tiden da jeg var singel, ekskludert nettdating, mobilflørting eller noe som helst annet som har med mannfolk å gjøre. Dette er helgen min. Helgen hvor alt kan handle om meg. Tid hvor jeg kan få lov til å være egoistisk, uten at noen tar skade av det.

Jeg slipper å lage mat. Jeg slipper å se Top Gear på TV. For ikke å snakke om Storage Wars. Jeg trenger ikke å unnskylde meg for at jeg bruker tid på blogging, artikkel-skriving, instagramming, og distraherende sløsing av tid på YouTube og BuzzFeed. Selv om jeg hadde hatt godt av å totalt kutte ut å følge med på alle disse håpløse kjendissladder-kanalene på YouTube.

Valget er mitt. Vil jeg sløse bort alene-helgen min på meningsløs internett-surfing, eller vil jeg gjøre noe produktivt? En balanse er viktig for å ikke gå av skaftet. Men jeg velger å fokusere hovedsaklig på de viktigere tingene. Kreativitet, kunnskap og å leve i nuet.

Dette skrev jeg som Word-dokument, mens jeg satt på kafé uten Wi-Fi i dag rundt 11:30. Disse bildene dokumenterer oppdateringen på hva jeg endte opp med å gjøre første dag helt alene i Paris.

Jeg bor sør for Paris og holdt meg på sør-siden av byen for å unngå å være i nærheten av Seine-elven og de flom-rammede områdene. Jeg tok metro linje 7 til Les Gobelins, og dro direkte til kaffebaren Dose.

Deretter vandret jeg nedover gatene og tittet på livet rundt meg og butikkene i nærområdet. Her er for eksempel fristende ost og fristende vin, side om side.

…Og her er enda en vin-butikk. Ikke akkurat et uvanlig syn her i Frankrike.

Som du ser, i sør-Paris er det ikke noe antydning til flom!

Jeg spiste burger til lunsj, men tok ikke bilde av den. Restauranten var full av snodige mennesker som ikke pratet med hverandre og stirret rundt på alle andre enn den de var der sammen med. Så jeg ville ikke gjøre noe for å skille meg ut. Jeg tok derimot bilde av kaffen jeg drakk på en annen kaffebar ( Café Curieux) som jeg endte opp med å besøke for å slå ihjel litt tid før jeg dro på kino for å se Woody Allen filmen Café Society.

I tillegg lot jeg bankkortet mitt bli litt varmt. Jeg liker å handle organisk, så derfor falt valget mitt på denne sjampoen, balsamen og hårkuren. Resten av shoppingen ble gjort hos den søte lille butikken Anoki, hvor jeg kjøpte to par øredobber og en sort clutch-veske i fløyel. Jeg ville handle engelske bøker, men de svært få internasjonale bokhandlerne som eksisterer her i Paris, er like ved elven/flommen. C’est dommage!

Nå fortjener jeg å slappe av på sofaen. I morgen er en ny dag med nye muligheter.

Da var det langhelg, og jeg og kjæresten har derfor bestemt oss for å ta en tur til Disneyland, Paris, på Mandag eller Tirsdag. Som tidligere Disney-ansatt vet jeg at turen til Disneyland kommer til å vekke følelser hos meg og jeg er redd jeg kommer til å føle enda sterkere savn enn det jeg allerede gjør nå. Det er ganske utrolig hvor ofte jeg den siste tiden har lengtet tilbake, og hvor mye jeg tenker tilbake på året mitt i Florida. Mens da jeg bodde i Statene, lengtet jeg etter å komme meg hjem igjen til Europa. Det er ironisk, er det ikke? Hvorfor er det egentlig slik at man alltid vil ha det man ikke har?

Jeg føler meg dessuten veldig rastløs når jeg er hjemme, og ikke ute på eventyr. Som nevnt i forrige innlegg, vil jeg ut å reise. Jeg vil se mer av verden. Oppleve noe nytt og spennende. Så en dag i Disneyland kan bli et deilig avbrekk fra vandrelyst-abstinensene. Dette sier jeg, som var på biltur til Belgia forrige helg, og skal på overraskelses-tur til ukjent destinasjon neste helg for å feire bursdagen min.

I dag var jeg på en liten dagstur til en liten by som heter Antony, som ligger sør for Paris. Hvorfor var jeg der? For å drikke kaffe, vel. Ocean Tree Canadian Coffee & Store, heter stedet.  Jeg elsker kaffe og kaffebarer og alle disse hipster og expat-kaféene som har begynt å poppe opp rundt omkring i alle byer, store som små, i alle vestlige land. Som regel finner man dem i tidligere ghetto-strøk som har fått heftige makeovers og blitt transformert til hipsterparadis med nok inspo-bilder til å få en hver instagram-konto til å gløde. Mer enn noen som helst bilder av ananas med neonfarget bakgrunn eller iskrem mot murvegg, kan klare å gjøre. Hvorfor er ananas «inn» egentlig?

En ting som ikke er på moten her i Frankrike, er godeste Eurovision. Her gir dem blanke i denne konkurransen som vi Nordmenn tar så seriøst og elsker så høyt. Kandidaten vår gikk jo ikke engang videre til finalen. Sørgelig. Her i Frankrike kunne de ikke brydd seg mindre. Så her sitter jeg alene foran TVen, mens kjæresten er ute på middag med venner. Jeg sa blankt nei til å være sosial, fordi Eurovision er viktigere. Tortilla chips og hjemmelaget spinat-og artisjokk dipp er viktigere. Sofaen er viktigere.

Beklager, Franskmenn. Jeg heier på Eurovision-bidraget deres likevel.

(bildene under: meg i Antony, Frankrike. Kaffe mocha og en blåbær-ostekake)