Tidlig på morgenkvisten i dag var jeg ute på en fredelig joggetur, i ført den type klær jeg pleier å bruke når jeg trener utendørs: tights, hettegenser og joggesko. Jeg føler meg helt ordinær og ønsker å være i fred og se så anonym ut som bare mulig for å unngå oppmerksomhet når jeg er ute å puster og peser mens svetten renner nedover det tomatrøde ansiktet mitt. Det er nettopp derfor jeg dessuten drar på joggetur klokka åtte om morgenen.

I dag, derimot, fikk jeg ikke være i fred. På vei hjem fra joggeturen skvatt jeg som bare pokker, da jeg plutselig kjente en hånd på skulderen min. Jeg var omtrent forberedt på å bli angrepet, der jeg gikk hjemover med høy musikk dundrende i ørene. Men det var ingen overfallsmann. Det var ei jente. Hun spurte meg om noe. Kanskje hun lurte på hva klokka var, eller trengte hjelp med å finne riktig gate? Men nei. Hun stoppet meg for å fortelle meg at tightsen min var totalt gjennomsiktig og at man kunne se «alt» (alt betyr et lite skimt av en svart g-streng under svart tights). Javel, tenkte jeg. Jeg ble egentlig ganske forfjamset og ukomfortabel og visste ikke egentlig hva jeg skulle svare på det. Så jeg sa bare nølende «Ehh…OK? takk». For hva svarer man egentlig til sånt?

Det er ikke første gang noen stopper meg for å gi meg «råd» eller fortelle meg noe som jeg «kanskje ikke visste». Jeg husker jeg var på fest en gang, i ført kort kjole, og noen sa «jeg ser trusa di» eller «BH-stroppen din er synlig». En gang fikk jeg også høre «jeg ser BHen din gjennom knappehullet på skjorta di», og under flere anledninger har jeg fått spørsmål om sminken min. «Hvorfor tegner du øyenbrynene dine så tynne/så tykke/den fargen/den formen?» og «Hvorfor bruker du den fargen leppestift, og ikke heller rød?» eller «Hvorfor bruker du ikke foundation men bare pudder?».

Det sykeste var kanskje i Washington DC, da ei fremmed dame på gata kom bort til meg og fikset merkelappen på toppen min, fordi den stakk ut. Jeg liker ikke å bli tatt på av fremmede mennesker, og den hendelsen der var kanskje noe av det kleineste jeg har opplevd.

Jeg forstår at disse menneskene som kommer med slike utspill, mener det godt. Men det betyr ikke at det er riktig. Tenk om jeg kanskje VET at klærne er gjennomsiktige, eller at merkelappen er synlig? Og hvis jeg sminker meg på en viss måte så er det ikke fordi jeg gjør det i blinde og ikke aner hvordan resultatet ser ut; jeg gjør det fordi JEG liker det. Jeg står ikke opp om morgenen og velger klær, sminke og hårfrisyre basert på hva som tilfredstiller øynene til fremmede mennesker på gata. Jeg velger det jeg føler meg vel i. Om jeg velger å gå halvnaken eller om jeg ønsker å se ut som en sirkusklovn, så er det min sak – og bare min. Føler noen seg uvel av å se på det, så får de se en annen vei.

Dette virker dessuten som et problem forbeholdt kvinner. Jeg har aldri hørt noen si til en mann som er ute å trener at han må hjem å skifte klær fordi den stramme tightsen/sykkelshortsen viser konturen av penisen hans. Og jeg har heller aldri hørt noen si til en mann at frisyren hans er lite kledelig eller at antrekket er smakløst. Hvorfor respekterer vi menn mer enn kvinner, når det gjelder utseende og stil?

Her i Frankrike, da spesielt i Paris, skal det veldig lite til før kvinner får stygge blikk. Her blir du «slut-shama» hvis du går i miniskjørt eller kort shorts og/eller har kløft. Jeg tuller ikke. Mye sminke blir også sett ned på. Og hvis du har en dypt utringet t-skjorte, kort shorts OG går med både leppestift og øyenskygge, ja, da ser dem på deg som om du var en gateprostituert. Alle shortsene mine som jeg har brukt i årevis i Norge, og året jeg bodde i USA, måtte jeg pensjonere da jeg kom hit for å unngå stygge blikk og baksnakking i det åpne. Mine shortser er tydeligvis for «horete» (man ser låra mine). Mens i Norge regnes dem som lange, fordi man ikke ser noe som helst av rumpeballene mine. Det er virkelig forskjell på samfunn, selv innenfor Europa.

Treningstightsen min var kanskje i det mest vulgære laget for sarte, franske jenter. Jeg har jo mye større rumpe enn mange av damene her, så jeg skjønner godt at dem glaner. Men kommentarer og «råd» om å skifte klær eller gjemme kroppen min, det kan de spare seg for.

Her er et råd til deg som prøver å gi «råd» til dem som ikke tilfredstiller deg visuelt; bit tennene sammen, svelg det som du egentlig hadde tenkt å si, se en annen retning. La folk være i fred.

(gammelt bilde fra en photoshoot)

Er det noe jeg hadde håpet vi var ferdig med, så er det stigmatiseringen av mennesker som meg. Vi som har valgt å være litt annerledes. Vi som gjør det for vår egen del, fordi vi liker det. Vi som visste at andre mennesker kommer til å dømme og føle at det er greit å slenge med hat-kommentarer. Bare fordi. Bare fordi jeg pyntet meg med noe som ikke faller i smak hos enkelte. Og da er det plutselig greit å si at jeg er stygg? At jeg er slem? At jeg har ødelagt meg selv? I Norge er det ikke så ille som før, men du ser det fortsatt. Her i Frankrike er det verre. Og når jeg reiser på besøk til Polen, hvor halve familien min er fra, så er det enda verre. Helt jævlig, egentlig.

Jeg snakker om tatoveringer.

Da jeg var 17, tok jeg min første tatovering. En alv på ryggen. Etter hvert ble det flere. Nå har jeg tatoveringer på begge armene, hoftene, ryggen og føttene. Den siste tok jeg for snart 7 år siden. SYV ÅR SIDEN. Fortsatt snakker folk til meg som om jeg I GÅR gjorde tidenes dårligste valg. Jeg kommer til å angre. Vent å se! Folk snakker til meg som om de kjenner meg og min livshistorie. De konkluderer med at jeg tok tatoveringer fordi jeg hadde en vond oppvekst. Fordi jeg ble mishandlet. Fordi jeg ble mobbet. Fordi jeg var en fortapt ungdom. Men vet du hva? Jeg hadde en fin oppvekst. Jeg har aldri blitt mishandlet. Og jeg var som ungdommer flest. Jeg tok ikke tatoveringer som en form for selvskading eller for å bearbeide problemer. Jeg tok dem fordi jeg elsket kroppskunst. Derfor, og bare derfor.

Takket være mennesker som dette, så har jeg i dag et elsk/hat forhold til tatoveringene mine. Jeg elsker dem fordi de definerer hvem jeg er. De gjør meg til MEG. De er en del av meg, og de fleste som kjenner meg godt, har alltid sagt at de klarer ikke å se for seg meg uten dem. Det er jo et av særpregene mine. Men jeg hater dem fordi de lar andre mennesker sette meg i bås. De stempler meg som en person du ikke vil introdusere til familien din, ha rundt barna dine, ansette i firmaet ditt, bli venn med eller gå inn i et forhold med. De lar andre føle at de har fått tillatelse til å snakke nedlatende til meg. Gi meg dårligere service. Kritisere. Baksnakke.

De siste årene har jeg gruet meg til sommeren. Jeg orker knapt å gå med kortermede kjoler og t-skjorter i offentlighet, og jeg gruer meg til å vise meg frem i badetøy på stranda eller ved bassenget. Fordi jeg vet at folk stirrer, og jeg har en kjæreste som er i et helt annet miljø enn der hvor tatoveringer regnes som akseptabelt. Kjæresten min liker ikke tatoveringene mine. Men han ser meg for den jeg er. Det gjør foreldrene mine også. De liker nemlig heller ikke tatoveringer. Men de ser meg for den jeg er. Det gjør de nære vennene mine også. De ser den personen som jeg vil at alle andre også skal se. Den snille jenta som gjerne vil bli kjent med familien din, barna dine, vennene dine.

Jeg valgte å dekorere kroppen min med permanente motiver av blomster, sommerfugler og stjerner. Derfor er det greit for fremmede folk på gata å slenge med skjellsord. Derfor betyr personligheten min ingenting. Eller?

Bildene er fra da jeg bodde i Florida (2014/2015)

I natt drømte jeg om enkelte mennesker jeg har hatt i livet mitt som jeg er glad  for at ikke er der lenger. Gledesdrepere som ikke tåler at andre har det bra. Heldigvis for meg så var det i dette tilfellet bare et mareritt, og kanskje traumer. Men en gang var det jo realiteten. Og det kommer det til å bli igjen i fremtiden også, bare av nye mennesker neste gang.

Vi lever i et samfunn hvor mange aldri føler seg smart nok, snill nok,  pen nok,  tynn nok, sterk nok, sunn nok, feminin nok, rik nok, kul nok, kulturell nok. Og når man først FØLER seg fantastisk, så kommer et eller annet grønnøyd monster på banen og prøver å dra deg ned igjen.

Mammaen min tørr ikke gå ut av huset uten sminke. Tanten min og kusina mi sliter begge med spiseforstyrrelser. Kjæresten min har komplekser han også. Det gjør vondt å se at menneskene i livet mitt ikke klarer å være helt fornøyde med seg selv, slik som de er. Men samtidig er jeg like ille som dem. Jeg liker heller ikke alt ved meg selv. Og det å jobbe hjemmefra med å ghost-skrive for en nettside er heller ikke utelukkende positivt. Jeg skriver, jeg redigerer ting jeg har skrevet, får deretter vite at det har blitt publisert og jeg får betalt, men jeg får absolutt ingen annerkjennelse/credit for jobben jeg har gjort. Og siden jeg jobber hjemmefra og all kontakt foregår via mail, så forsvinner også det psyko-sosiale arbeidsmiljøet.

Komplimenter føler jeg ikke at vi er flinke til å gi hverandre, verken hjemme i Norge eller her i Frankrike. Janteloven i praksis lever i beste velgående her i Frankrike også. Jenter elsker å snakke ned andre jenter, men ingen vil løfte noen opp? Hvorfor ikke?

Her om dagen var jeg på kafé med ei Australsk venninne som jeg ble kjent med på språkskolen her i Paris. Hun spurte meg (oversatt fra engelsk) «Jeg skjønner ikke hvorfor du har så mange følgere på instagram. Jeg sier ikke at bildene dine er dritstygge, men…»

Jeg ble egentlig ganske tafatt da hun sa det. På instagram har jeg i to år lagt ut mange, mange bilder fra mine reiser og var selv fornøyd med feeden min. Ikke fordi bildene ser profesjonelle ut, for det vet jeg at de ikke gjør, siden de alle er tatt med mobilkamera. Men fordi de viser steder jeg har vært, og jeg blir jevnlig kontaktet av fremmede som skriver at de blir inspirert til å reise og har lyst å se de samme stedene som jeg har sett. Men etter at min egen VENNINNE kom med en slik lei kommentar, så har jeg ikke klart å se på instagram feeden min som noe positivt lenger, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg har følgere?

Da jeg bodde i Orlando, Florida, bodde jeg på rom med ei Tysk jente som også sa mye fælt. Hun kalte meg flere ganger for en bortskjemt, utakknemlig prinsesse, fordi jeg kom fra Norge. Et rikt land. Og jeg er enebarn, og hadde snille foreldre som sendte gaver. Pluss en pappa som overførte penger til meg da han var syk med kreft. Og vet du hva? jeg var ALDRI utakknemlig. Aldri. Men hun jeg delte rom med, hun snakket stygt om – og til – ALLE.

Jeg forstår ikke hva slike jenter tjener på å spy ut stygge kommentarer til andre som bare prøver å være hyggelige. Det koster ingenting å gi et kompliment.

Vær mot andre slik du vil at andre skal være mot deg, sies det jo.